Ovn er et lukket ildsted til å varme opp gjenstander eller materialer, eller til avgi varme til omgivelsene, direkte eller indirekte ved å varme opp et medium som ledes til rommet som skal varmes opp. Ovner ble først anvendt til å tilberede mat ved steking eller baking i bakerovn, senere til å brenne keramikk og utvinne kalk eller smelte metaller (smelteovn, masovn). Bruk av ovner til oppvarming av boliger tilhører en nyere tid. Tidlige ovner produserte varme ved forbrenning av ved eller kull, senere også olje og gass. I moderne tid betegner ordet 'ovn' også elektriske varmeapparater.

Norske ovner av støpejern i Aust-Agder-Museets ovnsutstilling. Næs Jernverks modell Kentaur nærmest. Foto: User:Krg.
Bakerovn
Antikk gresk transportabel komfyrovn

EtymologiRediger

Ordet er et indoeuropeisk arveord úfna som opprinnelig betegnet et redskap for mattilberedning, et kokekar eller en kjele. Falk og Torp og andre eldre språkforskere har antatt eksistensen av to indoeuropeisk rotformer, mens Harald Bjorvand og Otto Fredrik Lindeman hevder at det bare finnes én.[1] [2]

HistorieRediger

Ovner i forhistorisk tid eller i nyere tids jeger- og sanker-kulturer var jordhuler hvor mat innpakket i blader ble varmet med trekull eller oppvarmet stein under et dekke av jord. Tidlige kulturer i Indusdalen og Egypt hadde ovner bygget av leire eller tegl, både til matlagning og til brenning av keramikk og tegl.

Grekerne bakte brød i bakerovner med åpning i front. I antikken ble bakerfaget et eget håndverk som leverte brød og annet bakverk som handelsvare. I middelalderen kom lukkede ovner i bruk også til oppvarming av boliger, som alternativ til åpen ild i åre eller peis. Murte ovner til oppvarming kunne knyttes til en skorstein eller være bileggere som ble fyrt fra et åpent ildsted i et tilstøtende rom, som regel kjøkken eller stue. Fra 1600-tallet ble det laget bilegger-ovner av støpejern i Tyskland og Norge. De tidligste hadde ofte en kledning eller overbygning av kakler. Frittstående vindovner tilknyttet røykpipe fikk stor utbredelse i 1600- og 1700-årene, og særlig i Norge oppsto en mengde jernverk som leverte jernovner som hovedprodukt til det danske og norske marked. Ovnsdøren var utstyrt med ventil for å regulere trekk og tilførsel av oksygen til forbrenningen. På 1700-tallet ble jernovner i flere etasjer vanlige, for å utnytte varmen i røykgassene bedre.

I Sverige og Tyskland ble murte ovner, kakkelovner, foretrukket til oppvarming. Deres tidlige utbredeles også i Danmark og Norge førte til at ordet kakkelovn ble innarbeidet som betegnelse for lukkede ovner. Også ovner av støpejern ble derfor i Danmark-Norge vanligvis kalt kakkelovn eller jernkakkelovn. Da virkelige kakkelovner kledd med keramiske fliser fikk en viss utbredelse i Norge fra slutten av 1700-årene og utover i 1880-årene, ble de kalt «svenskeovner» for å presisere at de ikke var jernovner.

Bål, ljore og pipeRediger

Oppvarming og lys ved bruk av ild ga problemer når en laget seg boliger med vegger og tak. Bare å flytte flammene med inn, kunne gi farlige følger, så en bygget et ildsted (åre eller arne). Dette ble brukt både til matlaging og oppvarming. Røyken ble sluppet ut gjennom et hull i taket (ljoren). Årestuene var enerådende til en lærte seg å bygge skorsteiner, og peis ble mere og mere vanlig.

Svenske kakkelovnerRediger

På 1700-tallet oppstod det vedmangel i Sverige fordi jernverkene trengde enorme mengder trekull, og fordi peis var den viktigste varmekilden i boliger. De utnyttet veden ineffektivt, idet opptil 90 % av varmen forsvant opp gjennom skorsteinen. Regjeringen bestilte i 1767 en ekspertutredning for å utvikle en mer energibesparnede metode for oppvarming. Arkitekt Cronstedt og general Wrede foreslo i skriftet «Beskrifning på Ny Inrättning af Kakelugnar Til Weds Besparing» kakkelovner med røykganger som slynget seg gjennom murverket og på veien kunne avgi varme til kanaler som tok inn kald luft nede og slapp ut oppvarmet luft øverst. Kakkelovner ble en stor svensk industri og gjennom 1800-årene den viktigste varmekilden i svenske hus.

Andre historiske vedovnerRediger

 
En eldre jernovn.

En ovn bygd av stein, uten skorstein, kalles en røykovn. Dette var den første type ovn som ble brukt i Norge, men den fikk innpass bare i deler av landet. Stein ble brukt som materiale til en rekke typer åpne ildsteder. Jernovnen ble trolig utviklet i Tyskland på 14- og 1500-tallet. Produksjonen av støpejern ga et slitesterkt og formbart (i smeltet tilstand) materiale, som ikke ble deformert av oppvarmingen som skjedde ved brenning av ved. Det var først og fremst i nordlige strøk slike ovner ble utviklet og brukt. Utformingen av dører med hengsler og regulerbare trekkhull gjorde at oppvarmingen ble mer effektiv. De relativt tynne platene ga god gjennomgang av strålevarme, noe som ble forsterket av at ovnene ble farget svarte.

Kakkelovnen er oppmurt av stein eller tegl og kledde med kakler, keramiske elementer. Kaklene magasinerer varme og avgir den til rommet lenge etter at ilden er sloknet. Til gjengjeld tar det tid før ovnen er tilstrekkelig varm til å varme opp rommet. En effektiv kakkelovn må ha en viss størrelse, og denne typen ildsted ble brukt (og brukes) særlig i større hus. Kakkelovnen er mest kjent i Sverige, og i området omkring Østersjøen. Begrepet kakkelovn ble i Norge også brukt om ovner av støpejern.

Støpejernsovnene kom i flere typer og størrelser:

  • Kasseovnen er satt sammen av seks støpte deler, bunn, topp og fire sider.
  • Etasjeovnen var kanskje mest vanlig. Den hadde et brennkammer nederst, og varmluften ble ledet gjennom hulrom i flere etasjer før den ble ledet ut.
  • Rundbrenneren var enetasjes, med et system for trekkregulering som gjorde at veden i den holdt seg glødende svært lenge. Lignende ovner lages fortsatt og er i bruk til hytteoppvarming.
  • Koksovnen hadde innlegg av ekstra varmebestandig materiale i keramikk. Koksbrenning ga stor og konsentrert varmeutvikling som ellers ville kunne skade støpejernet.

Moderne ovnstyper i husholdningRediger

VarmeovnerRediger

BrenselovnRediger

En brenselovn er ofte laget for å brenne ved, men kan også være laget for å brenne olje, kull, koks og/eller pellets.

Nyere såkalte «rentbrennende» vedovner er mer miljøvennlige vedovner som har høyere virkningsgrad (avgir mer varme) og forurenser mindre. Disse ovnene er mer effektive og slipper ut mindre farlige gasser, med opp mot 85% effektitet på noen av ovnene. Disse ovnene har eget brennkammer, og kommer med primær- og sekunderspjeld for regulering. Under opptenning skal både primær og sekundærspjeld være helt åpne. Under normal fyring skal nederste spjeld være helt lukket, og man regulerer fyringen med spjeldet til forbrenningskammeret. For best virkningsgrad er det er viktig at veden hele tiden brenner med synlige flammer.

Korrekt bruk av vedovn fører til mindre sot, og dermed mindre risiko for pipebrann.[3] Fuktig ved fører til lite varme og mye sot, og sotet kan igjen føre til pipebrann. For å oppnå høy virkningsgrad er det viktig med passelig tørr ved, riktig opptenning og riktig videre fyring med mest mulig fullstendig forbrenning.

For mest mulig effektiv opptenning i nyere ovner med forbrenningskammer anbefales det å fyre fra toppen,[4] i motsetning til nederst som i gamle dager.[trenger referanse] Ifølge SINTEF kan riktig opptenning redusere utslipp av skadelige gasser med opptil 80% under opptenningsfasen.[5] Med nyere ovner anbefales det å bygge bålet med tørre vedkubber liggende flatt nederst, og med opptenningsved og eventuelt tennbriketter liggende flatt øverst. Bålet tennes så fra toppen for at brennkammeret med luftehullene skal varmes opp, hvilket skaper god trekk i ovnsrørene og pipen. Dette gir mer oksygen til flammene og dertil bedre forbrenning. Flammene i forbrenningskammeret vil også antenne gasser fra kubbene nederst som ikke allerede har antent, og dermed sørge for at disse ikke kondenserer og blir til sot i pipen. Opptenningsbrikettene kan være med på å sikre rask nok opptenning av opptenningsveden og dermed minst mulig røyk i opptenningsfasen. Til motsetning vil en langsom opptenning med lav temperatur føre til ufullstendig forbrenning. Det er viktig at ovnen får nok luft fra rommet, spesielt under oppfyring. Kjøkkenvifte og ventilasjonsanlegg kan skape et undertrykk i rommet slik at det ikke kommer nok luftstrøm inn i ovnen, og dermed reduserer trekken i pipa. Det anbefales derfor å åpne lufteventiler i rommet samt sette stuedører på gløtt inntil det brenner godt i ovnen. Når ovnen er god og varm (etter omtrent 15 minutter) kan man skru igjen lufteventilene i rommet.

ElektriskRediger

Det finnes i dag flere typer:

  • Stråle-ovn som varmer med stråling. Består som regel av en gløde-tråd med en reflektor bak. Lite brukt i private hjem de siste årene. Brukes nå mest som terrasse-varmere f.eks på røyke-områder ifm utesteder.
  • Oljefylt ovn – Et elektrisk element varmer opp et oljefylt element hvis luft sirkulerer rundt og varmer lufta rundt den.
  • Panel-ovn forholdsvis tynn veggmontert ovn som varmer både ved stråling og sirkulasjon rundt elementet.

Det vanlige å bruke i hus nå er en termostatovn som regulerer varmen selv. Det finnes automatiske og manuelle termostatovner. Den atutomatiske skrur seg ned om natten for å spare strøm, denne har en slags «smarthus»-funksjon. En manuell termostatovn gir derimot statisk varme og regulerer seg ikke automatisk. Hvis rommet er godt isolert, lønner det seg å holde temperaturen på et jevnt behagelig nivå hele tiden. Hvis du skrur en manuell termostat opp og ned vil termostaten bli «forvirret» og avgi mer varme en nødvendig.[trenger referanse]

FjernvarmeRediger

En radiator er et varmeelement som varmer både ved stråling og sirkulasjon rundt elementet. Varmen hentes fra sirkulert vann som igjen kan være oppvarmet av f.eks strøm, ved/pellets eller fossilt brennstoff.

StekeovnRediger

Utdypende artikkel: Komfyr

Stekeovn til bakverk og matlaging var vanlig i Induskulturen for flere tusen år siden. Ovnene ble da laget av leire, og, som illustrasjonen viser, kunne de bli svært forseggjorte. Utviklingen har gitt flere varianter, men strålevarmeprinsippet er beholdt.

Stekeovn brukes fortsatt for å bake brød og andre bakervarer, samt steke andre matvarer som pizza. Kan være drevet av strøm, ved/pellets eller fossilt brennstoff som gass.

En stekeovn kan i nødstilfeller benyttes til å varme opp huset ved å la ovnen stå på med ovnsluken åpen, men frarådes i utgangspunktet ettersom det kan skade varmeelementene.[trenger referanse]

MikrobølgeovnRediger

Mikrobølgeovn varmer opp vann-molekylene i mat ved hjelp av mikrobølger. Ble utviklet fra radar-teknologien.

IndustriovnerRediger

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Falk, Hjalmar og Alf Torp 1906: Etymologisk ordbog over det norske og danske sprog, Kristiania, Aschehoug, s. 582
  2. ^ Bjorvand, Harald og Otto Fredrik Lindeman 2000: Våre arveord. Etymologisk ordbok, Oslo, Novus, s. 703-704
  3. ^ Riktig fyring • Feiermesternes Landsforening
  4. ^ Slik fyrer du riktig i peisen – NRK Nordland – Lokale nyheter, TV og radio
  5. ^ Slik fyrer du riktig - SINTEF

Eksterne lenkerRediger

 Denne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.