Wikipedia

Salomos ordspråk

tjuende bok i Bibelen, omfatter 31 kapitler
(Omdirigert fra «Ordspråkene»)

Salomos ordspråk (hebraisk: משלי – Míšlê (Šĕlōmô), «Ordspråk (fra Salomo)») er en av visdomsbøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamentet.[1] Da boken ble oversatt til gresk og latin, fikk tittelen ulike former: i greske Septuaginta ble det Παροιμίαι, Paroimiai («Ordspråkene»); i den latinske bibelen Vulgata ble tittelen Proverbia.

Jødisk bokrull med Salomos ordspråk
Utdrag fra Ordspråkene vist på den amerikanske flyplassen i Portland (Maine).

Boka samler israelittenes fond av folkelig visdom. I boken oppføres Salomo, Agur og Lemuel som forfattere. Samlingen har neppe noen direkte tilknytning til kong Salomo, men han kan ha vært en velynder av slik dikting.[2] Den inneholder vektige uttalelser av forskjellig art, også flere moralske oppfordringer og advarsler. Innimellom kommer visdomstaler og visdomsord, og hele boken slutter med «Diktet om den gode hustru». Dette diktet er akrostisk, som en poetisk lek, inndelt i korte avsnitt som hver begynner på én av bokstavene i det hebraiske alfabetet.

Ordspråkene er ikke kun en antologi, men en «samling av samlinger» knyttet til et livsmønster som varte i mer enn et årtusen.[3] Den er et eksempel på bibelsk visdom med spørsmål om verdier, moralsk oppførsel, meningen med livet og riktig oppførsel.[4] Det gjentatte tema er «frykten for Gud (i betydningen underkaste seg Guds vilje) er begynnelsen på visdom».[5] Visdom lovprises for sin rolle i skapelsen; Gud ervervet seg henne framfor alt annet, og gjennom henne befalte han kaos; og siden mennesker oppnår liv og velstand ved å tilpasse seg skapelsens orden, er det å søke visdom målet for religiøst liv.[6]

Veggmaleri med emne fra Salomos ordspråk i det gamle rådhus i Göttingen, Niedersachsen.

Struktur

rediger

Overskriftene deler samlingene inn som følgende:

  • Ordspråk 1–9: «Ordspråk fra Salomo, sønn av David og konge i Israel»
  • Ordspråk 10–22:16: «Ordspråk fra Salomo»
  • Ordspråk 22:17–24:22: «De vises ord»
  • Ordspråk 24:23–34: «Flere ord fra de vise»
  • Ordspråk 25–29: «Ordspråk samlet på Hiskias tid»
  • Ordspråk 30: «Agurs visdomsord»
  • Ordspråk 31:1–9: «Den gode kongen: Ord fra kong Lemuel, lærdom hans mor ga ham»
  • Ordspråk 31:10–31: «En dyktig kone».[7]

Innhold

rediger

«En vakker kvinne uten vett er som en gullring i et grisetryne.» (11:22)

«Ordspråk» kan oversettes til det hebraiske ordet mashal, men dette har et bredere meningsinnhold enn det norske ordet. Norsk «ordspråk» betyr «fast vending som uttrykker en allmenn erfaring eller leveregel».[8] Som sådan består rundt halvparten av boken av «faste vendinger», mens den andre halvparten består av lengre poetiske enheter av ulik typer. Disse omfatter blant annet «instruksjoner», formulert som en lærers eller forelders råd til elever eller barn.[9]

Den første seksjonen (kapitlene 1–9) består av en innledende invitasjon til en ung mann om å følge et kurs i visdom, ti instruksjoner», og fem dikt om en personifisert kvinnelig Visdom.[10] Ordspråkene 10:1–22:16, med 375 uttrykk, består av to deler, den første består av en vismann og en tåpe (eller en rettskaffen og en slem), den andre tar opp klok og tåpelig tale.[11] Kapitlene 25–29, tilskrevet den redaksjonelle aktiviteten til «mennene til Hiskia», kontrasterer den rettskafne og den slemme, og bringer på banen emner om fattig og rik.[12] Kapitlene 30:1–4, «Agurs visdomsord» introduserer skapelsen, guddommelig makt og menneskelig uvitenhet.[13]

Komposisjon

rediger

«Gi til den vise, så blir han visere! Lær den rettferdige, så øker han sin lærdom.» (9:9)

 
Salomo skriver Ordtakene, illustrasjon av Gustave Doré.

Det er umulig å datere boken nøyaktig. At teksten tilskrives Salomo i 1:1, gjentatt i 10:1 og 25:1, er mer en merking av materialet enn markering av forfatterskap.[14] Boken er en antologi bestående av fem adskilte enheter. Det første, kapitlene 1–9, er antagelig de siste som ble skrevet, enten i den persiske eller hellenistiske perioden. Denne seksjonen har paralleller til eldre litterære tekster i kileskrift.[15]

At den andre, kapitlene 10–22:16, har overskriften «Salomos ordspråk», er trolig årsaken til at boken overhodet ble tatt med i den bibelske kanon. Sammen med 25-29 er denne delen antagelig den eldste, ettersom den forutsetter at kongedømmet består. Den kan ha blitt til så tidlig som på 700-tallet f.Kr., det vil si et par hundre år etter kong Salomos død.[2] Da hadde trolig ordspråkssamlinger vært i omløp i et par århundrer, muligens også i lenger tid. I et tillegg i 22:17-24:22 viser avsnittet 22:17-23:12, «De vises ord», direkte litterære lån fra den egyptiske visdomsbok som tilskrives Amen-em-ope, «Amen-em-opes instruksjoner».[16] Tidfestelsen av papyruset er vanskelig, av noen satt til 22. dynasti, av andre til 26. egyptiske dynasti; iallfall ikke eldre enn farao Takelot I, sønn av Osorkon I i 22. dynasti. At Amen-em-ope skulle ha levd i første del av 18. egyptiske dynasti, som noen har foreslått, stemmer dårlig med uttrykksmåter som kjennes fra senere egyptisk.[17] Men her kommer den internasjonale sammenhengen i visdomsdiktningen tydelig fram,[2] og kan ha nådd den hebraiske forfatteren(e) gjennom en arameisk oversettelse.

Kapittel 24:23 innledes med ordene «Også disse ordene hører til de vise: Det er ikke rett å la folks anseelse avgjøre dommen.» Den neste delen innledes i kapittel 25:1: «Dette er også noen ordspråk av Salomon, som judakongen Hiskias menn skrev av.» Det tyder på at teksten stammer fra kong Hiskias tid, det vil si på slutten av 700-tallet f.Kr. Kapitlene 30 og 31 med overskriftene «Alt Guds ord er rent», ord og utsagn av Agur, og «Om rett liv og en god hustru», ord og utsagn av kong Lemuel, er en rekke tillegg som skiller seg i stil og vektlegging fra de tidligere kapitlene.[18]

Visdomslitteratur som litterær sjanger var utbredt over hele Midtøsten og Levanten i oldtiden, og lesing av ordspråk med eksempler er kjent fra faraoenes Egypt og Mesopotamia. De avslører et fellesskap som ble delt internasjonalt.[19] Visdomslitteraturen i Israel kan ha blitt utviklet i familien, ved kongens hoff og i sentre for læring og undervisning,[20] men gir for det meste inntrykk av å ha vært råd formidlet innenfor familien i små landsbyer.[21]

Rådene er praktiske og nøkterne, og den visdommen som det stadig henvises til, gir seg hovedsakelig dagligdags uttrykk. De dekker også det etiske felt hvor visdom og en forsiktig og fornuftig livsførsel er likestilt. De er preget av dominerende religiøse synspunkter. Forestillinger om gjengjeldelse og belønning har en sentral plass. Ordspråkene er opptatt av familieetikken, som er streng, patriarkalsk og sterkt preget av Jahve-troen og et utpreget nasjonalreligiøs fokus.[22]

Referanser

rediger
  1. ^ Berlin (2011), s. 588.
  2. ^ a b c Beyer (1971), s. 176
  3. ^ Clements (2003), s. 438.
  4. ^ Alter (2010), s. xiii–xvii.
  5. ^ Longman & Garland (2009).
  6. ^ Boccaccini (2002), s. 106.
  7. ^ Perdue (2012), s. x–xi.
  8. ^ «ordspråk», Bokmålsordboka
  9. ^ Farmer (1991), s. 17–20
  10. ^ Perdue (2007), s. 48.
  11. ^ Perdue (2007), s. 58
  12. ^ Perdue (2007), s. 67.
  13. ^ Perdue (2007), s. 68
  14. ^ Farmer (1991), s. 25
  15. ^ Rogers, Robert William (1912): «8. Fragment of Wisdom Literature», Cuneiform parallels to the Old Testament, 1. utg., New York: Eaton and Mains.
  16. ^ Proverbs of Amenemope Arkivert 19. oktober 2016 hos Wayback Machine., Perankhgroup
  17. ^ Ludwig Keimer: The Wisdom of Amen-em-ope and the Proverbs of Solomon (s. 9-10)
  18. ^ Alter (2010), s. 183–185
  19. ^ Smothers (2000), s. 167–168, 174
  20. ^ Tucker (2000), s. 163–166
  21. ^ Crenshaw (2000), s. 217
  22. ^ Beyer (1971), s. 176-177

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Salomos_ordspråk&oldid=24733102»