En tale mot biskopene
En tale mot biskopene (Varnaðar-rœða eller Mote klerkom) er et politisk og kirkerettslig debattskrift som regnes for å være skrevet på vegne av kong Sverre Sigurdsson (ca 1153-1202), sannsynligvis i 1199[1][2], trolig av en relativt velskolert prest i kongens nærhet.[2]
Da [kong Sverre] rørte ved den ret som geistligheten hadde vundet under hans nærmeste forgjængere kom baglernes opstand. Den forbitret tidvis hans sind; og i «Talen mot biskoperne» dømmer han ikke mildt; ikke engang ligevegtig. Sikkert har han inspirert arbeidet; men en geistlig, med kirkeretslig kundskap fra høiskolen i Bologna, synes at være den egentlige forfatter. Skriftet er ett mellem mangfoldige andre som kampen mellom kongedømme og prestedømme kalte frem i Europa; og dets klager og anklager gjenfindes, indtil ordlyden, i ældre utenlandske stridsskrifter.
Fredrik Paasche[3]
Bakgrunnen for skriftet var at kong Sverre var lyst i bann av paven, Innocens III, og skriftet skulle med kirkerettslige resonnement vise at bannet var ugyldig.[2] Synspunkter fra Sverres motstandere er kjent blant annet fra Saxo Grammaticus og engelske historieskrivere.[4]
Selv om skriftet teknisk sett er et skrift mot paven og et svar på pavens bannlysing, legger forfatteren og kongen all skyld for konflikten på de hjemlige prester og biskoper, som får skylden for å ha villedet paven.[3] Skriftet tar opp til drøfting «praktisk talt alle de vesentlige stridsspørsmål mellom kong Sverre og erkebiskop Eirik av Nidaros.»[2] Mye av konflikten gjaldt den økte maktposisjonen som kirken hadde oppnådd i løpet av 1100-tallet.
Resonnementene i skriftet er basert på munken Gratians tanker i verket Decretum Gratiani fra midten av 1100-tallet: Ettersom kongedømmet er innstiftet av Gud, så er det rimelig å anta at oppsynet med kirken er en av kongens gudgitte oppgaver.[2]
Teksthistorie rediger
Teksten er kjent fra et håndskrift fra ca 1320/1330[1], som ca 1720 kom i håndskriftsamleren Árni Magnússons eie.[2] Verket var kjent og brukt av flere 1700-tallshistorikere, og ble først publisert i trykken i 1815 av Erich Christian Werlauff og senere av P.A. Munch i 1848. Verket fikk sin nåværende tittel i Gustav Storms utgave i 1885.[5] En definitiv, kritisk utgave ble utgitt av Anne Holtsmark i 1931[6]. Moderne oversettelser til bokmål og nynorsk henholdsvis 1961 og 1940.[7][8][9] Siste norske utgaven i 2018 i boken Roma midt imot.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b Anne Holtsmark i innledningen til 1961-utgaven
- ^ a b c d e f Erik Gunnes. «Tale mot biskopene» i KLNM. Bind 18, s 98-102. Gyldendal, 1974
- ^ a b Fredrik Paasche. Norsk litteraturhistorie. Bind 1: Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen. Aschehoug, 1924. Side 433
- ^ Sverre Sigurdsson i Norsk biografisk leksikon
- ^ En Tale mod Biskoperne: et politisk Stridsskrift fra Kong Sverres Tid. Christiania: Gundersens Bogtrykkeri. 1885.
- ^ Anne Holtsmark. En tale mot biskopene : En sproglighistorisk undersøkelse. Oslo, 1931. (Skrifter utg. av det Norske videnskaps-akademi i Oslo ; II. Historisk- filosofisk klasse ; 1930: 9)
- ^ skandinaviske-oversaettelser.net
- ^ Sverres saga. En Tale mot biskopene. Begge oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, 1986. (Thorleif Dahls kulturbibliotek). Første utgave 1961. ISBN 82-03-15255-4. (ebok fra bokhylla.no
- ^ Forsvarstale for kong Sverre mot bispane. Omsett frå gamalnorsk ved Erik Eggen. Samlaget, 1940. (Norrøne bokverk ; 35). Gjenutgitt i femte bind av seksbindsverket Den Norrøne litteraturen (1961-63)
Litteratur rediger
- Breiteig, Byrge (1966): Studier i "En tale mot biskopene". Trondheim. (Skrifter / Det kongelige Norske videnskabers selskab; 1966: 1)
- Gunnes, Erik (1971): Kongens ære : Kongemakt og kirke i «En tale mot biskopene». Gyldendal. ISBN 82-05-00142-1. Doktorgradsavhandling
- Brégaint, David, Coviaux Stéphane, Jan Ragnar Hagland.( 2013) : Le Discours contre les évêques. Politique et controverse en Norvège vers 1200, Publications de la Sorbonne.