Wikipedia

Ola Tunander

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Göran Ola Tunander (født 19. november 1948 i Stockholm) er en svensk samfunnsviter og historiker. Han var forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo fra 1987, seniorforsker fra 1989 og Forsker I (Research Professor) fra år 2000 til pensjonen i 2016, da han ble Research Professor Emeritus tilknyttet PRIO.[1] Han har publisert arbeider innen sikkerhetspolitikk, terrorisme, statsteori, marinestrategi, geopolitikk og den kalde krigens historie. Tunander har bidratt med flere bøker om den kalde krigens ubåtaktiviteter i svenske farvann. Han satt i en granskningskommisjon oppnevnt av den svenske regjeringen for å undersøke dette. Tunander har også vært initiativtaker til norsk-russiske og nordisk-kinesiske dialogprosjekter.

Ola Tunander
Født19. nov. 1948Rediger på Wikidata (75 år)
Stockholm
BeskjeftigelseHistoriker, statsviter Rediger på Wikidata
Utdannet vedLinköpings universitet
NasjonalitetNorge
Sverige

Utdanning og karriere rediger

Tunander er utdannet fil.kand. i økonomisk historie ved Göteborgs universitet i 1980. Han har vært ansatt ved PRIO siden 1987 og tok doktorgrad ved Instituttet for Tema, Linköpings universitet, i 1989 med avhandlingen Cold Water Politics om amerikansk sjømilitær strategi. Han ble seniorforsker i 1989, leder for PRIOs forskningsprogram i utenriks- og sikkerhetspolitikk i 1995 og forskningsprofessor i 2000. Han har også vært styremedlem ved PRIO og ved Nordic International Studies Association, og medlem av redaksjonsrådene for tidsskriftene Millennium: Journal of International Studies, Journal of Peace Research og Internasjonal Politikk. Han har forelest ved en lang rekke universiteter og forskningsinstitusjoner, blant annet militære institutter som US Navys Center for Naval Analysis og Naval Postgraduate School, China Association for Military Science, den norske Forsvarets høgskole og den svenske Militærhøgskolen.[2]

Forskning rediger

Hans publikasjoner omfatter ni bøker, fire antologier og over 30 bokkapitler, samt en rekke rapporter og artikler i fagfellevurderte tidsskrifter som Review of International Studies, Geopolitics, Security Dialogue, Intelligence and National Security, Cooperation & Conflict, Journal of Peace Research, Nordic Journal of Soviet and East-European Studies og Internasjonal Politikk.

Dialogprosjekter og publikasjoner om sikkerhet, identitet og regionbygging rediger

Fra begynnelsen av 1990-tallet publiserte Tunander arbeider om militær strategi, «confidence-building»,[3] regionbygging[4] og USAs militære strategier.[5] Han ledet en nordisk forskningsgruppe, «Et nytt Europa», fra midten av 1980-tallet, i samarbeid med professor Ole Wæver, grunnleggeren av Københavnskolen om Internasjonale relasjoner og med senere forsvars- og utenriksminister Espen Barth Eide og professor Iver B. Neumann, forskningssjef ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Sammen med diplomaten Sverre Jervell utviklet gruppen begrep for samarbeid i Østersjøregionen og den senere Barentsregionen.[6] Professor Robert Bathurst (PRIO og U.S. Naval Postgraduate School) og Tunander tok initiativ til norsk-russiske dialogseminarer tidlig på 1990-tallet. I 1993-94 var han sammen med Olav Schram Stokke redaktør for den første boken om Barentsregionen, The Barents Region, med bidrag av bl.a. utenriksministrerne Johan Jørgen Holst og Andrej Kosyrev og med forord av Thorvald Stoltenberg. Tunander skrev artikler om Nord-Europa og nordisk samarbeid.[7] Han skrev og redigerte to svenske bøker om makt, identitet og territorium, og var medredaktør for Geopolitics in Post-Wall Europe (1997). Flere av disse forskningsprosjektene ble utført på oppdrag for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet i Norge. Etter 2000 arrangerte Tunander nordisk-kinesiske dialogkonferanser, som et samarbeid mellom Kinas Utenrikspolitiske institutt og de nordiske utenrikspolitiske instituttene og fredsforskningsinstituttene.

Geopolitikk, «Dual State» og terrorisme rediger

I boken Geopolitics in Post-Wall Europe understreker Tunander at den tradisjonelle venn/fiende-inndelingen har blitt supplert av en kosmos/kaos-inndeling, som gjør at europeiske stater søker sentralitet heller enn territorium, og i noen tilfeller avskjærer mindre utviklede nasjonalistiske områder (f.eks. det tsjekkiske tilfellet i 1993). Han har skrevet artikler om grenselandets geopolitikk og om den geopolitiske forskeren Rudolf Kjellén for Security Dialogue, Review of International Studies, Cooperation and Conflict og Geopolitics samt for det italienske tidsskriftet Limes.[8] Han argumenterer i tidsskriftartiklene og i rapporter til Europakommisjonen[9] og i bøkene Government of the Shadows (2009)[10] og The Dual State (2012)[11] for at den amerikanske beskyttermakten har delt den enkelte vestlige stat i en «dobbelstat»: et demokratisk hierarki versus et sikkerhetshierarki knyttet til USA. Med henvisning til Schmitt,[12] Morgenthau og Fraenkel,[13] utviklet han teorien om «the dual state» som en stat bestående av en «regular democratic state» eller «public state» (Peter Dale Scott)[14] som opptrer i overensstemmelse med lovverket, og en parallell «deep state» eller «security state» som gjør sikkerhetshensyn gjeldende («securitize») (Wæver)[15] og har mulighet til å sette ned veto mot avgjørelsene til den demokratiske staten[16] Militærkupp og kuppforsøk under den kalde krigen (som i Tyrkia, Hellas, Italia, Frankrike og Spania) ble forstått i lys av «vetomakten» til «den dype staten».[17] Hans begrep, «the deep state», som en benevning på den parallelle sikkerhetsstaten har hatt et betydelig gjennomslag i den amerikanske debatten[18]. Tunander siterer sine samtaler med tidligere forsvarsminister James R. Schlesinger, som snakket om en svensk «dual state»: det nøytrale «Political Sweden» versus «the Military Sweden».[19]

Ubåter og psykologiske operasjoner rediger

 
Et minnesmerke der «S-363» grunnstøtte i 1981

Tunanders forskning på parallelle politiske strukturer startet med hans arbeid med ubåtaktiviteter i svenske farvann på 1980-tallet. Disse operasjonene ble oppfattet som sovjetiske, de frosset de svensk-sovjetiske relasjonene, og statsminister Olof Palmes utenrikspolitikk ble underminert.[20] I 1980 så kun 8 % av svenskene på Sovjetunionen som en umiddelbar trussel. Etter at en sovjetisk ubåt, «S-363», grunnstøtte i den svenske skjærgården i 1981 øket dette tallet og etter en dramatisk anti-ubåtoperasjon i 1982 mente 42 % at Sovjet var en umiddelbar trussel.[21] På 1990-tallet fikk Tunander kjennskap til at disse operasjonene var iscenesatt av USA og Storbritannia. I 2000 uttalte tidligere forsvarsminister i USA Caspar Weinberger og tidligere marineminister i Storbritannia Keith Speed på svensk TV at deres ubåter hadde operert «regelmessig» i svenske farvann.[22] Informasjonen ble bekreftet av sjef for Storbritannias militæretterretning John Walker.[23] Formannen for NATOs militærkomite Vigleik Eide og NATO-generalsekretær George Robertson sa at disse operasjonene ikke skjedde i NATO-regi, men under britisk og amerikansk nasjonal kommando.[24] Avsløringene førte til at den svenske regjeringen oppnevnte et utvalg ledet av tidligere ambassadør Rolf Ekéus og med Tunander som en av ekspertene.[25] Tunander skrev flere bøker, bl.a. for Frank Cass marinhistoriske serie,[26] samt en rekke artikler[27], som understreket betydningen som «deception-operasjoner» for å forandre Sveriges utenrikspolitikk. Tunander argumenterer for at sovjetiske ubåter godt kan ha operert i svenske farvann, men at de mest synlige operasjonene trolig var psykologiske operasjoner i regi av USA.[28] Tunanders forskning har ført til en større debatt mellom historikere i de nordiske land.[29] "Tunanders konklusjoner har fått støtte av den danske regjerings utvalg om den kalde krigens historie,[30] av den finske kaldkrigshistorien og president Mauno Koivisto,[31] av forfatteren til den norske forsvarshistorien for 80-tallet,[32] og av ambassadør Mathias Mossberg, som var hovedsekretær for det svenske ubåtutvalget 2001. Mossberg skrev boken I mörka vatten: Hur det svenska folket fördes bakom ljuset i ubåtsfrågan.[33] Tunander fikk også støtte fra den franske marinehistorikeren Alexandre Sheldon-Duplaix og den tidligere amerikanske marineattachéen i Moskva Peter Huchthausen.[34] Debatten om dette spørsmålet pågår fortsatt.

Tunander i debatter om terror og krig rediger

Ola Tunander har bidratt til bøker om terrorisme og statsterrorisme, og han mener at man ikke vet hvem som stod bak 9/11-angrepet på USA. Han henviser til at «et hundretalls brannmenn sier at de hørte eksplosjoner» og at det skulle ha vært plassert bomber i de tre World Trade Center-bygningene.[35] I 2011 skrev Tunander syv artikler om bombingen av Libya, og i 2012 skrev han en bok om Libyakrigen. Han viste til at USAs forsvarsminister Robert Gates og hans forsvarssjef admiral Michael Mullen benektet at det fantes bekreftelse på at Mohammar Gaddafi bombet egen befolkning fra fly[36]. Tunander mente NATOs bombing av Gaddafis styrker baserte seg på en løgn. [37] I 2012 skrev Tunander en metodologisk artikkel om kildekritikk og historieforskning for tidsskriftet Internasjonal Politikk som et oppgjør med den normative forskningen innen internasjonale relasjoner.[38] I 2018 skrev han en norsk bok, Libyakrigen: Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat, som bl.a. tok utgangspunkt i rapporten fra det britiske underhusets utenrikskomite. Den mente at bombingen av Libya hadde ledet til en katastrofe og at argumentene for bombingen var basert på falsk informasjon.[39]

I en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift diskuterte Tunander Anders Behring Breiviks femtenhundre siders «manifest», hans mulige inspiratorer og nettverk. Artikkelen trakk blant annet frem antijihadisme, Israel, serbisk nasjonalisme, østeuropeisk mafia og et såkalt «israelsk-amerikansk-saudisk-britisk-tyrkisk nettverk for geopolitisk transformasjon, etterretning, våpenhandel og narkotikahandel».[40] Som reaksjon på artikkelen ble det skrevet flere kritiske innlegg på nettutgaven av det konservative tidsskriftet Minerva.[41][42][43]

Bøker på engelsk rediger

Bøker på svensk og norsk rediger

  • Den Svarta Duvan – Essäer om makt, teknik och historia, Lund: Symposion, 1985. ISBN 91-85040-01-0.
  • På Autobahn mot sekelskiftet, Lund: Symposion, 1985. ISBN 91-7868-016-6.
  • Norden och USAs maritima strategi – En studie av Nordens förändrade strategiska läge. ’Försvarets Forskningsanstalt, Stockholm: FOA Rapport C 10295-1.4, 1987. ISSN 0281-0247.
  • Murar – Essäer om makt, identitet och territorialitet, Ålborg: Nordic Summer University, 1995. ISBN 87-87564-72-6; ISBN 82-7198-025-4; ISBN 91-88484-10-6; ISBN 9979-837-10-1.
  • Europa och Muren – Om ‘den andre’, gränslandet och historiens återkomst i 90-talets Europa, red. Ålborg: Nordic Summer University, 1995. ISBN 87-87564-69-6; ISBN 9979 -837-07-1; ISBN 82-7198-023-8; ISBN 91-88484-08-4.
  • Hårsfjärden – Det hemliga ubåtskriget mot Sverige, Stockholm: Norstedts Förlag, 2001. ISBN 91-1-301038-7.
  • Spelet under ytan – Teknisk bevisning i nationalitesfrågan för ubåtsoperationen mot Sverige 1982, utgitt av det svenske forskningsprogrammet «Sverige under kalla kriget», nr. 16, Göteborg Univ. & Stockholm Univ., 2007. ISSN 1402 -5507 (En revidert utgave (PDF) ble utgitt på PRIOs nettsted i 2009).
  • Libyenkrigets geopolitik - Humanitär intervention eller kolonialkrig?, Lund: Celanders förlag, 2012. ISBN 978-91-87393-00-6.
  • Libyakrigen: Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat (Oslo: Sirkel forlag, 2018) ISBN 978-82-93534-14-63.

Referanser rediger

  1. ^ "Avtale om alderspensjonering og fremtidig tilknytning til PRIO" mellom direktøren ved PRIO og Ola Tunander den 11. november 2015 med tilleggsavtalen den 8. mai 2017.
  2. ^ https://www.prio.org/People/Person/?x=5044
  3. ^ O. Tunander, Cold Water Politics: The Maritime Strategy and Geopolitics of the Northern Front (London: Sage, 1989); ‘Four Scenarios for the Norwegian Sea’, in Kari Möttölä, ed., The Arctic Challenge – Nordic and Canadian Approaches to Security and Cooperation in an Emerging International Region (Boulder: Westview Press, 1988); “Naval Hierarchies – European ‘Neutralism’ and Regional Restraint at Sea”, in Sverre Lodgaard, ed., Naval Forces – Arms Control and Confidence-Building (London: Sage, 1990).
  4. ^ O.S. Stokke and O. Tunander eds., The Barents Region: Regional Cooperation in Arctic Europe (London: Sage, 1994); O. Tunander, “Geopolitics of the North, Geopolitik of the Weak – A Post-Cold War Return to Rudolf Kjellén”, Cooperation & Conflict, vol. 43, no. 2, June, 2008.
  5. ^ O. Tunander, “Bush’s Brave New World: A New World Order - A New Military Strategy”, Bulletin of Peace Proposals (later Security Dialogue), vol. 22, no. 4, 1991
  6. ^ Tunander (2008)
  7. ^ Tunander, Ola. «Nordic Cooperation». Norwegian Ministry of Foreign Affairs. Arkivert fra originalen 12. mars 2005. Besøkt 3. november 2010. ; Tunander, ”Nordic Cooperation”, Odin, (Information from the Government and Ministries, Norwegian Ministry of Foreign Affairs, Oslo 1999); Tunander, "Norge og Norden", i Torbjørn Knutsen, Gunnar Sørbø og Svein Gjerdåker, Norges utenrikspolitik(Oslo: Cappelens forlag 1995), s. 260-277; Tunander, “Norway, Sweden and Nordic Cooperation” in Lassi Heininen and Gunnar Lassinantti, eds, The European North – Hard, Soft and Civic Security (Stockholm: The Olof Palme International Center / Arctic Centre, University of Lapland 1999), s. 39-48; Tunander, ”Norway's Post-Cold War Security – Between Friend and Foe, or between Cosmos and Chaos”, s. 48-63 in Anders Orrenius & Lars Truedsson, Visions of European Security Policy – Focal Point Sweden and Northern Europe (Stockholm: The Olof Palme International Center 1996).
  8. ^ Tunander, “Swedish-German Geopolitics for a New Century – Rudolf Kjellén’s ‘The State as a Living Organism’”, Review of International Studies, vol. 27, no. 3, 2001; Tunander, “Swedish Geopolitics: From Rudolf Kjellén to a Swedish ‘Dual State’”, Geopolitics, no. 10, autumn, 2005; Tunander, Cooperation & Conflict, vol. 43, no. 2, June, 2008; Tunander, “Il ritorno delle ‘geopolitica dei deboli”’, Limes – Revista Italiano di Geopolitica (Special Issue: ‘Partita al Polo’), Quaderni Specili no. 3, June, 2008. http://temi.repubblica.it/limes/partita-al-polo;)
  9. ^ Tunander, The Dual State and the Sovereign: A Schmittian Approach to Western Politics, Challenge Second Annual Report to the European Commission 2006 (7.3.3 Work package 3 – Deliverable No. 32), Challenge, Brussels; Terrorism, Securitization and a Unipolar World Order, Challenge Second Annual Report for the EU Commission 2006 (7.3.6 Work package 3 – Deliverable No. 44), Challenge, Brussels; From Coalition to Collision: Neo-conservatives, Terrorism and Transatlantic Relations, Challenge Second Annual Report for the EU Commission 2006 (7.3.7 Work package 3 – Deliverable No. 44), Challenge, Brussels; War on Terror and US Transformation of World Order, Challenge Second Annual Report for the EU Commission 2006 (7.3.8 – Deliverable No. 44), Brussels.
  10. ^ Tunander “Democratic State vs. Deep State – Approaching the Dual State of the West”, in Eric Wilson, ed., Government of the Shadows: Parapolitics and Criminal Sovereignty, (London: Pluto Press, 2009).
  11. ^ Tunander "Dual State: The Case of Sweden", in Eric Wilson, ed., The Dual State: Parapolitics, Carl Schmitt and the National Security Complex, (Ashgate, 2012)
  12. ^ Carl Schmitt, Political Theology (Cambridge, MA: MIT Press, [1922] 1985).
  13. ^ Ernst Fraenkel, The Dual State: A Contribution to the Theory of Dictatorship (New York: Octagon Books, 1969, [1941]).
  14. ^ Peter Dale Scott, The Road to 911: Wealth Empire and the Future of America (Berkeley and Los Angeles: University of California Press, 2007).
  15. ^ O. Wæver, "Securitization and Desecuritization", in R.D. Lipschutz, ed. On Security (New York: Colombia University Press 1995;O. Wæver, "European Security Identities", i Burgess og Tunander, European Security Identities: Contested understandings of EU and NATO (Oslo: PRIO 2000).
  16. ^ Hans J. Morgenthau, Politics in the Twentieth Century, Vol. 1: The Decline of Democratic Politics (Chicago: University of Chicago Press 1962).
  17. ^ Daniele Ganser, NATO’s Secret Armies: Operation Gladio and Terrorism in Western Europe (London and New York: Frank Cass, 2005); Tunander (2009).
  18. ^ Peter Dale Scott (2007) er blitt beskrevet som opprinnelsen til begrepet «deep state» i USA (Glenn Garvin, «Is the Deep State real — and is it really at war with Donald Trump?», Miami Herald, 2. februar 2018), men Scott refererer i den samme boken til Tunander som opphavet til dette begrepet.
  19. ^ Tunander, “The Uneasy Imbrication of Nation-State and NATO: The Case of Sweden”, Cooperation & Conflict, vol. 34, no. 2, June, 1999.; see also Tunander “The Informal NATO or NATO als Gemeinschaft – The Case of Sweden”, in Burgess and Tunander, European Security Identities – Contested Understandings of the EU and NATO (Oslo: PRIO 2000).
  20. ^ O Tunander,The Secret War against Sweden: US and British Submarine Deception in the 1980s (London & New York, Frank Cass, 2004).
  21. ^ Göran Stütz, Opinion 87 – En opinionsundersökning om svenska folkets inställning till några samhälls- och försvarsfrågor hösten 1987. Stockholm: Styrelsen för psykologiskt försvar. December 1987.
  22. ^ Intervju med Caspar Weinberger, Striptease, Svensk TV 2, (7. mars 2000). Intervjuet er publisert i Tunander (2004). Intervju med Keith Speed, Striptease, Svensk TV 2, (11. april 2000).
  23. ^ Associated Press, 8:38 p.m., 7. mars 2000.
  24. ^ Se Tunander (2004).
  25. ^ SOU 2001:85. Perspektiv på ubåtsfrågan – Hanteringen av ubåtsfrågan politiskt och militärt. (Stockholm: Statens Offentliga Utredningar, Försvarsdepartementet, 2001). Tilgjengelig på «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 18. april 2014. Besøkt 21. desember 2011. 
  26. ^ Tunander, Hårsfjärden (Stockholm: Norstedts, 2001); Tunander (2004); Tunander, Spelet under ytan: Teknisk bevisning i nationalitetsfrågan før ubåtsoperationen mot Sverige 1982 (Forskningsprogrammet: Sverige under kalla kriget, nr 16, Gøteborgs universitet og Stockholms universitet, 2007, revidert versjon 2009) http://file.prio.no/files/projetcs/Spelet%20under%20ytan/Spelet-under-ytan.pdf[død lenke]
  27. ^ Tunander skrev et antall artikler for Parallel History Project on NATO and the Warsaw Pact (PHP)inklusive “Remarks on US/UK Submarine Deception in Swedish Waters in the 1980s” (PHP website, section Area Studies), 29 July 2004. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. november 2009. Besøkt 14. desember 2011. ; for de svenske tidsskrifter Kunglige krigsvetenskapsakademiens handlingar och Tidskrift, Tidskrift i sjöväsendet, Historisk tidskrift og Forum Navale og for Norsk tidsskrift for sjøvæsen.
  28. ^ Tunander, "Subs and PSYOPs: The 1982 Swedish Submarine Intrusions", Intelligence and National Security, nr 2. vol. 28, 2013, s. 252-281; Spelet under ytan, s. 388-392; se også Peter Huchthausen og Alexandre Sheldon-Duplaix, Hide and Seek: The Untold Story of Cold War Espionage at Sea (New Jersey: John Wiley, 2009), s. 285.
  29. ^ Dansk institutt for internationale studier (DIIS), 2005, Danmark under den kolde krig 1945-1991 (Bind 3, 1979-1991) http://www.diis.dk/sw13004.asp Arkivert 7. mars 2012 hos Wayback Machine.; Jerker Widén, "Konspirationsteori om ubåtsincidenten i Hårsfjærden 1982", Kungl Krigsvetenskapsakademiens Handlingar och Tidskrift, 2002:1, s. 99-108; se også flere artikler i Forum Navale og Historisk tidskrift 2008-2012.
  30. ^ Dansk institutt for internationale studier (DIIS), 2005, Danmark under den kolde krig 1945-1991 (Bind 3, 1979-1991) http://www.diis.dk/sw13004.asp Arkivert 7. mars 2012 hos Wayback Machine.
  31. ^ Pekka Visuri, Suomi kylmässä sodassa (Helsinki: Otava, 2006); Mauno Koivisto, Grannar: Frändskap & friktion (Atlantis/Söderström, 2008)
  32. ^ Jacob Børresen m.fl., Norsk forsvarshistorie (bind 5): Allianseforsvar i endring (Bergen: Eide forlag, 2004); Jacob Børresens forord til Tunanders Spelet under ytan
  33. ^ Mathias Mossberg, I mörka vatten: hur det svenska folket fördes bakom ljuset i ubåtsfrågan (Stockholm: Leopard, 2009).
  34. ^ Huchthausen og Sheldon-Duplaix (2009).
  35. ^ Ola Tunander (09.09.2008). «Tror ikke på offisiell 11.9-forklaring». Stavanger Aftenblad. Arkivert fra originalen 9. januar 2012. Besøkt 28.12.2011. 
  36. ^ Department of Defense Briefing, Defense Secretary Gates and Joint Chiefs of Staff Chair Mullen briefed reporters on U.S. response to the conflict in Libya. https://www.c-span.org/video/?298270-1/department-defense-briefing
  37. ^ Tunander, Libyenkrigets geopolitik: Humanitär intervention eller kolonialkrig (Lund: Celanders, 2012); Ola Tunander (17. november 2011). «Løgnens offer». Aftenposten. Besøkt 28. desember 2011. 
  38. ^ Tunander, "Samtidshistoria, internationella relationer och källproblematiken", Internasjonal Politikk, vol. 70., nr. 4, s. 473-496.
  39. ^ House of Commons Foreign Affairs Committee, Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy options (Third Report of Session 2016-17, HC 119), 6. september 2016.
  40. ^ Ola Tunander (2011). «Inspiratorer, interessenter, innvielsesmestre og investorer i Breiviks verden». Nytt Norsk Tidsskrift. 28 (4): 347–358. Besøkt 28. mars 2020. Sammendrag (PDF). 
  41. ^ Strømmen, Øyvind (19. desember 2011). «Konspirasjoner om Israel og 22/7». Minervanett.no. Arkivert fra originalen 7. januar 2012. Besøkt 14. desember 2011. 
  42. ^ Strømmen, Øyvind (20. desember 2011). «Tunander gjemmer seg bak kildene — og hva får vi se?». Minervanett.no. Arkivert fra originalen 15. januar 2012. Besøkt 29.04.2012. 
  43. ^ Røe Isaksen, Torbjørn (13. desember 2011). «En grov feilvurdering». Minervanett.no. Arkivert fra originalen 9. januar 2012. Besøkt 28. desember 2011. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ola_Tunander&oldid=24283925»