Åpne hovedmenyen
N-25 før start på Svalbard.
Foto: Anders Beer Wilse

«N–25» var den ene av Roald Amundsens to Dornier Wal sjøfly fra polferden i 1925. Til flukten mot Nordpolen i 1925 hadde Amundsen anskaffet to flybåter, «N–24» og «N–25». Historikere er ikke enige om det var det å være førstemann på selve polpunktet som var målet, eller om ekspedisjonen skulle sondere terrenget for neste års ekspedisjon med luftskip.

PolferdenRediger

 
Lincoln Ellsworth på Svalbard før avreisen

Den 21. mai 1925 startet Amundsen med fem mann i de to flybåtene fra Ny-ÅlesundSpitsbergen. Ombord på «N–25» var Amundsen navigatør, Hjalmar Riiser-Larsen fører og Karl Feucht mekaniker. Ombord på «N–24» var Leif Ragnar Dietrichson fører, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker.

Etter ca. åtte timers flukt bestemte Amundsen seg for å lande for å kunne ta nøyaktig stedsobservasjon. Han fant en tilstrekkelig stor åpen råk, men under landingen ble den ene flybåten skadet såpass at den ikke kunne brukes. Den åpne råken lukket seg igjen ved hjelp av drivisen, og Amundsen og hans menn fikk med stor innsats trukket «N–25» opp på et isflak. De geodetiske målingene som ble tatt fastslo at man var kommet til 87° 44' nord. Det gjensto 251 km til Nordpolen.

«N–24» måtte etterlates i isen. Etter å ha arbeidet med å stampe snø i 24 døgn for å få laget en provisorisk startbane maktet de å ta av 15. juni med alle seks ombord i samme fly.[1] De måtte etterlate all unødvendig vekt og overføre bensin fra den etterlatte «N–24»: De kunne ikke overføre mer bensin enn til å kunne rekke frem til NordaustlandetSvalbard, hvor de ble reddet neste morgen, da de fikk de øye på selfangstskuta «Sjøliv». Denne hadde observert Amundsen og hans menn og fikk tatt flyet under slep. Det var umulig å slepe flyet og dette ble etterlatt i Brennevinsvinbukta nær Hinlopenstretet. Flygerne ble fraktet til Ny-Ålesund. Få dager senere hentet Hjalmar Riiser-Larsen flybåten og fløy den til Ny-Ålesund, hvor den ble heist om bord i kullbåten «Albr. W. Selmer». Denne bragte flygerne og flyet til Horten, og neste dag, den 5. juli 1925, fløy «N–25» med de seks ombord til Oslo.

Senere aktiviteterRediger

 
N-25 over Oslofjorden, tilbake fra polferden

Høsten samme år (1925) kom den australsk-britiske polarforsker Hubert Wilkins for å vurdere et kjøp av flybåten. Han var i ferd med å forberede flyvning over Polhavet fra Alaska til Spitsbergen. Det ble intet salg til Wilkins, og flyet ble liggende oppankret i Bunnefjorden i Oslo.

I mars 1927 ble «N–25» brukt til å prøvefly en rute fra Oslo til Harwich, via Kristiansand og Amsterdam. Deretter ble flyet solgt til en irsk flyver, Frank Courtney, som ønsket å bruke den på en atlanterhavsflyvning til New York og tilbake til Europa. Flyet ble registrert som G–EBQO og utstyrt med nye Napier Lion motorer. Denne atlanterhavsflyvningenen ble imidlertid mislykket. Motorbrann førte til at Courtney måtte nødlande 600 km før Newfoundland den 26. juni 1928. Courtney og hans mannskap ble etter et døgn på havet reddet av S/S «Minnewaska» (trolig emigrantskipet med samme navn fra Red Star Line. Flyet måtte etterlates, men fem dager senere ble det heist ombord i den italienske lastebåten «Valprato», som også hadde hørt nødsignalet, og flybåten ble transportert til Italia.[2]

Deretter ble flyet solgt til Tyskland og omregistrert som D-1422. Den nye eier var Wolfgang von Gronau, som brukte flyet til opplæring av piloter ved sin flyskole «DVS (Deutsche Verkehrsfliegerschule)» på øya Sylt i Østersjøen. I 1930 krysset han Atlanterhavet med flybåten og landet i New York den 26. august 1930 som første fly fra Europa.[3] Den tidligere «N–25» ble fraktet med båt tilbake til Tyskland og brukt som skolefly frem til 1932, da den ble overført til Deutsches Museum og fløyet til München, hvor den ble totalt ødelagt under et bombeangrep mot byen i 1944.

 
Seremoni etter ankomsten til Oslo: Feucht, Omdal, Riiser-Larsen, Dietrichson, Amundsen og Ellsworth

ReferanserRediger

  1. ^ Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle
  2. ^ *Geschichte der Luftfahrt, av Kurt W. Streit, John W. R. Taylor Verlag Winnenden, (1975) sidene 151 - 154
  3. ^ *Dornier Wal av Heinz J. Nowarra, Stuttgart, (1993) Sidene 21 – 24 og 33 – 41

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger