Muammar al-Gaddafi

Muammar Abu Minyar al-Gaddafi ^{[variasjoner]} (arabisk:معمر القذافي) (født ca. 1942 i Yūḥannām nær Surt i Libya, død 20. oktober 2011) var de facto leder av Libya fra 1969 til 2011. Han tok makten ved et ublodig militærkupp 1. september 1969 og bar inntil 1979 tittelen som landets statsoverhode. Fra 1979 hadde han ingen offisielle titler, men styrte landets politikk som diktator. Etter 20. august 2011 ble han regnet som avsatt av en ny regjering og var ettersøkt. Gaddafi døde under uklare omstendigheter etter at han 20. oktober 2011 var tatt til fange.

Muammar al-Gaddafi (arabisk:معمر القذافي) Muammar Abu Minyar al-Gaddafi
Født		Muammar Muhammad Abu Minyar Gadafi 7. juni 1942 Qasr Abu Hadi (Italian Libya)
Død		20. okt. 2011 (69 år) Sirte
Beskjeftigelse		Politiker, skribent, offiser
Akademisk grad		Doktor nauk
Utdannet ved		Benghazi Military University Academy Universitetet i Libya Joint Services Command and Staff College Fu Hsing Kang College, National Defense University
Ektefelle		Fathia Nuri Khalid (1969–1970) Safia Farkash (1970–2011)
Far		Mohammed Abdus-Salam
Mor		Aisha Ben Niran
Barn		8 oppføringer Al-Saadi Gaddafi Saif al-Islam Hannibal Kadhafi Mutasim-Billah al-Gaddafi Saif al-Arab al-Gaddafi Khamis Gaddafi Muhammad al-Gaddafi Ayesha al-Gaddafi
Parti		Libyan Arab Socialist Union Den arabiske sosialistunion
Nasjonalitet		Libya Kongedømmet Libya Great Socialist People's Libyan Arab Jamahiriya
Gravlagt		Den libyske ørken
Utmerkelser		31 oppføringer Den hvite løves orden (1982) Jugoslavias store stjernes orden (1999) Stara Planina-ordenen Bohdan Khmelnytskyjs orden Frigjørerens orden (2009) Order of the Tribute to the Republic Order of the Republic of The Gambia (2009) Madrids gullnøkkel (2007) Det gode håps orden (1997) Republikken Polens fortjenstorden Order of the National Flag, 1st class 1. klasse av Jaroslav den vises orden Den nasjonale fortjenstorden Order of the 7th November 1987 Ribbon bar of the Kagera River Medal Tsjads nasjonalorden (1997) Order of the Federal Republic Storkors av Malis nasjonalorden José Marti-ordenen Ummayad-ordenen Order of Courage Jugoslavias store stjernes orden Nasjonalordenen Leopardordenen Order of Merit of Benin Vennskapsordenen Vennskapsordenen Stjerneordenen (1999) Buddhistenes menneskerettighetspris (2003) Den rumenske folkerepublikks stjerneorden Bohdan Khmelnytskyi-ordenen, 1. klasse
Broderlig leder og veiviser for revolusjonen
1. september 1969–20. oktober 2011
Forgjenger		Stilling opprettet
Etterfølger		Stilling nedlagt
Leder for det revolusjonære kommandorådet
1. september 1969 – 2. mars 1977
Forgjenger		Idris I (konge)
Etterfølger		Seg selv (som Generalsekretær for folkets generalkongress)
Generalsekretær for folkets generalkongress
2. mars 1977 – 2. mars 1979
Forgjenger		Seg selv (som Leder for det revolusjonære kommandorådet)
Etterfølger		Abdul Ati al-Obedi
Formann i Den afrikanske union
3. februar 2009 - 31. januar 2010
Forgjenger		Jakaya Kikwete (Tanzania)
Etterfølger		Bingu wa Mutharika (Malawi)
Signatur
Muammar al-Gaddafi på Commons

Gaddafi var den leder av Libya som hadde sittet lengst ved makten, og da han døde var ca. 80 prosent av landets befolkning født i løpet av hans regjeringstid. Han førte en økonomisk politikk som var finansiert av inntekter fra olje og gass. Gaddafi ble i 2008 utropt til Kongenes Konge av mer enn 200 afrikanske konger og stammeledere.

En oppstand mot Gaddafis regime som startet i februar 2011, utviklet seg etterhvert til borgerkrig. Konflikten var en del av opprøret i den arabiske verden i 2011. FN vedtok i mars en resolusjon som innebar flyforbud over Libya. USA, Canada og en rekke europeiske land, heriblant Norge, gjennomførte deretter et stort antall luftangrep mot mål i Libya for å oppfylle resolusjonen. Fra 27. juni 2011 var Gaddafi ettersøkt av den internasjonale krigsforbryterdomstolen som krigsforbryter og forbrytelser mot menneskeheten.

Gaddafi påberopte seg ærestitler som Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People's Libyan Arab Jamahiriya eller Brotherly Leader and Guide of the Revolution.

Etternavnet kan på norsk gjengis både som Gaddafi, Kadhafi og Quadhafi avhengig av hvilken arabisk uttale man legger til grunn.

Tidlig liv

Gaddafi var det yngste barnet i en bondefamilie. Han vokste opp i ørkenregionen i Surt. Han fikk en tradisjonell religiøs barneskoleutdannelse og gikk så på ungdomsskole i Fezzan fra 1956 til 1961. Gaddafi og en liten gruppe med venner som han traff på denne skolen, ble senere kjernen i gruppen av militante revolusjonære som etterhvert overtok landet. Gaddafis inspirasjon var Gamal Abdel Nasser, president i nabolandet Egypt, som ble president ved å appellere til arabisk enhet. I 1961 ble Gaddafi utvist fra skolen på grunn av sin politiske aktivisme.

Gaddafi studerte så jus ved Universitetet i Libya, der han fikk høye karakterer. Han gikk så på et militærakademi i Benghazi i 1963, der han og noen få av hans militante venner begynte å organisere et hemmelig kuppforsøk for å kaste den pro-vestlige libyske kongen Idris I. Han ble uteksaminert i august 1965, og ble sambandsoffiser i hæren. I april 1966 fikk han opplæring i Storbritannia, i ni måneder var han på et engelsk språkkurs i Beaconsfield, Buckinghamshire, et sambandskurs i Bovington Camp, Dorset, og et infanteri sambandskurs i Hythe, Kent. Til tross for rykter om det motsatte, ble han ikke utdannet ved Royal Military Academy Sandhurst i Storbritannia.

Militærkuppet

En liten gruppe av offiserer ledet av Gaddafi, gjennomførte 1. september 1969 et ublodig statskupp i Kongedømmet Libya. Kong Idris var på dette tidspunkt i Kammena Vourla i Hellas for å få medisinsk behandling. Monarkiet ble avskaffet samme dag som kuppet ble gjennomført og Den sosialistiske arabiske folkerepublikken Libya straks proklamert. Kronprins Hasan as-Senussi, som var kongens nevø, ble satt i husarrest.

Gaddafi ble etter maktovertakelsen forfremmet fra kaptein til oberst, og han fikk siden på tross av sin posisjon som diktator og militiær øverstkommanderende, aldri noen høyere militær grad enn dette. Ifølge Gaddafi var det libyske samfunnet uansett «ledet av folket».^{[trenger referanse]}

Islamsk sosialisme/pan-arabisme

Gaddafi baserte sitt nye regime på en blanding av arabisk nasjonalisme, aspekter av en vestlig velferdsstat og det som Gaddafi beskrev som «direkte, folkelig demokrati». Han kalte dette systemet for «islamsk sosialisme» og mens han tillot privat kontroll over små selskaper, kontrollerte regjeringen de større. Velferd, «frigjøring» og utdannelse ble fremhevet. Han innførte også et system med islamske moralkoder, forbød alkohol og pengespill. For å forsterke idealene av denne sosialist-islamske staten, beskrev Gaddafi sin politiske filosofi i sin Grønne Bok, som ble publisert i tre utgaver mellom 1975 og 1979. I praksis ble Libyas politiske system vurdert til å være mindre idealistisk og fra tid til tid, og Gaddafi møtte innenlandsk opposisjon med maktmidler. Hans revolusjonære komité oppfordret til drap på libyske dissidenter som levde utenlands i april 1980, med libyske drapsskvadroner som dro utenlands for å myrde dem. 26. april 1980 satte Gaddafi en tidsfrist til 11. juni for dissidenter å returnere hjem eller å havne «i hendene til de revolusjonære komiteene». Ni libyere ble myrdet i den perioden, fem av dem i Italia.^{[trenger referanse]}

Forhold til andre land

Nabolandene

Når det gjaldt nabolandene fulgte Gaddafi Gamal Abdel Nassers idéer om pan-arabisme, og ble en sterk forkjemper for å samle alle arabiske stater i en arabisk nasjon. Han støttet også pan-islamisme, tanken om en løs union av alle islamske stater og folk. Etter Nassers død 28. september 1970, prøvde Gaddafi å overta rollen som ideologisk leder av den arabiske nasjonalismen. Han proklamerte «Føderasjonen av arabiske republikker» (Libya, Egypt og Syria) i 1972 og håpte å skape en pan-arabisk stat, men de tre landene var uenige om spesifikke sider ved unionen. I 1974 signerte han en avtale med Tunisias leder Habib Bourguiba om en union mellom de to landene, men heller ikke dette forsøket fungerte i praksis. Etterhvert utviklet forskjellene mellom disse to landene seg til sterk fiendtlighet.

Libya var også involvert i til tider voldsomme territorielle konflikter med nabolandet Tsjad om området Aouzou, som Libya okkuperte i 1973. Denne disputten førte etterhvert til en libysk invasjon av landet, og en konflikt som først fikk sin slutt ved en våpenhvile i 1987. Konflikten ble avsluttet fredelig i juni 1994, da Libya trakk sine tropper tilbake fra Tsjad i full overensstemmelse med en dom fra Den internasjonale domstolen 13. februar 1994.

Støtte til «frigjøringsorganisasjoner»

Gaddafi ble etterhvert en sterk støttespiller for PLO, en støtte som så i sin tur skadet Libyas forhold til Egypt, da nabolandet i 1979 søkte en fredsavtale med Israel. Ettersom Libyas forhold til Egypt ble mer anstrengt, søkte Gaddafi nærmere relasjoner med Sovjetunionen. Libya ble det første landet utenfor den sovjetiske blokken som kjøpte de supersoniske MiG-25 jagerbombeflyene, men forholdet mellom Sovjet og Libya forble relativt fjernt. Gaddafi søkte også å øke libysk påvirkning andre steder, spesielt i stater med islamsk befolkning, ved å oppfordre til etableringen av en saharisk islamsk stat og å støtte opprørsstyrker i stater i og rundt Sahara.

En av Gaddafis mest merkbare politiske grep var hans støtte til ulike «frigjøringsorganisasjoner» og hans økonomiske støtte til opprørsgrupper i det vestlige Afrika, mest kjent i Sierra Leone og Liberia, og til diverse muslimske grupperinger. På 1970- og 1980-tallet ble slik støtte gitt så fritt at også grupper som representerte ideologier langt fra Gaddafis kunne motta støtte. Gaddafis tilnærming forvirret ofte det internasjonale samfunnet.

Utover på 1970-tallet ble hans regime involvert i undergraving og terroristaktiviteter i både arabiske og ikke-arabiske land. På midten av 1980-tallet ble han i Vesten ansett som den viktigste økonomiske støttespilleren av internasjonal terrorisme.

Gaddafi skal ha vært en større økonomisk bidragsyter til «Svart Septemberbevegelsen», som stod bak München-massakren under sommer-OL i 1972, og ble anklaget av USA for å stå bak et bombeangrep i Berlin i 1986 som drepte tre og såret 200, derav et større antall amerikanske soldater. Han skal også ha betalt «Carlos sjakalen» for å kidnappe og så løslate en gruppe med saudiske og iranske oljeministre.

Forholdet til Vesten

Reagan kalte Gaddafi for «den gale hunden i Midtøsten»

Det dårlige forholdet mellom Libya og vestlige land nådde en bunn under Ronald Reagans administrasjon, som prøve å styrte Gaddafi. Reagan-administrasjonen så på Libya som en «røverstat» på grunn av landets kompromissløse syn på palestinsk uavhengighet, støtten til Iran i krigen i 1980–88 mot Saddam Husseins Irak og støtten til «frigjøringsorganisasjoner» i flere land. Reagan selv kalte Gaddafi for «den gale hunden i Midtøsten». I mars 1982 innførte USA et forbud mot import av olje fra Libya og eksport av oljeteknologi. Europeiske nasjoner gjorde ikke det samme.

I 1984 ble den britiske politikvinnen Yvonne Fletcher skutt utenfor den libyske ambassaden i London mens hun bevoktet en anti-Gaddafi demonstrasjon. Flere maskingeværskudd ble avfyrt innenfra ambassadebygningen ble sett på som drapsårsaken, men libyske diplomater brukte sin diplomatiske immunitet og slapp unna. Hendelsen førte til at Storbritannia brøt alle diplomatiske relasjoner med Libya for mer enn et tiår.

Amerikanske tropper angrep libyske patruljebåter flere ganger i perioden januar til mars 1986 i sammenstøt om tilgangen til Sidra-bukten, som Libya hevdet var libysk territorium. 15. april 1986 beordret så president Ronald Reagan et større flyangrep (Operasjon El Dorado Canyon) mot Tripoli og Benghazi. I angrepene ble 45 libyske soldater og regjeringspersonell og 15 sivile drept. Dette angrepet fulgte etter at USA hadde fanget opp en teleksmelding fra den libyske ambassaden i Øst-Berlin, som antydet at den libyske regjeringen var involvert i bombeangrepet mot diskoteket i 1986. Blant de drepte 15. april var Gaddafis adoptivdatter Hannah. Libya gjengjeldte angrepet ved å skyte to Scud-raketter mot den amerikanske LORAN-C-stasjonen på den italienske øya Lampedusa, men rakettene traff ikke målene sine og landet i sjøen uten å anrette skader.

Sent i 1987 ble en lastebåt, «MV Eksund», tatt i arrest av Storbritannia. Målet for båten var å levere store mengder våpen og eksplosiver til IRA. Britisk etterretning trodde at dette ikke var den første sendingen av våpen og at libyske våpensendinger tidligere hadde nådd fram til IRA.

Sanksjoner

I det meste av 1990-tallet måtte Libya tåle økonomiske sanksjoner og diplomatisk isolasjon som et resultat av at Gaddafi nektet å utlevere til USA eller Storbritannia to libyere mistenkt for å stå bak sprengningen av Pan Am Flight 103 over Lockerbie i Skottland. Etter et besøk av den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela i 1997, og samtaler med FNs generalsekretær Kofi Annan, gikk Gaddafi i 1999 med på et kompromiss der de to mistenkte ble utlevert til Nederland for rettssak etter skotske lover. FN-sanksjonene ble deretter opphevet, men de amerikanske sanksjonene forble på plass.

I august 2003, to år etter at Abdelbaset Ali Mohmed Al Megrahi ble dømt for terrorhandlingen over Lockerbie, skrev Libya et brev til FN der landet formelt tok ansvaret for sine borgeres handlinger og gikk med på å betale 2,7 milliarder dollar i erstatning til de etterlatte. Samme måned støttet Storbritannia og Bulgaria sammen en FN-resolusjon som fjernet sanksjonene mot Libya. (Bulgarias involvering i forslaget førte til spekulasjoner om at det var en sammenheng mellom HIV-rettssaken i Libya, der fem bulgarske sykepleiere ved et sykehus i Benghazi, var anklaget for å infisere 426 libyske barn med HIV). 40 % av kompensasjonen ble så betalt til hver familie, og nye 40% ble utbetalt da de amerikanske sanksjonene ble fjernet. Fordi USA nektet å ta Libya av listen over stater som støttet terrorisme, ble de siste 20% av erstatningen holdt tilbake. 28. juni 2007 fikk Megrahi igjennom en annen anke mot sin dom. En måned senere ble de bulgarske sykepleierne løslatt og fikk returnere hjem, der de ble benådet av den bulgarske presidenten Georgi Parvanov.

Senere åpenhet

Gaddafi ble etterhvert en populær afrikansk leder. Som en av de lederne som hadde sittet ved makten lengst, fikk han et rykte blant mange afrikanere som en erfaren og vis statsmann. Gaddafi ble rost av Nelson Mandela og andre og var en fremtredende figur i forskjellige pan-afrikanske organisasjoner som Den afrikanske union. Tanken om en afrikansk union ble unnfanget av Libyas leder i 1999, han er derfor blitt ansett som hovedarkitekten bak unionsprosjektet. I februar 2009 ble han valgt til ny leder av nettopp Den afrikanske union. Av mange afrikanere er han blitt sett på som en humanitær aktør som har sørget for omfattende finansiell støtte til stater sør for Sahara. Mange afrikanere har de siste årene reist til Libya, primært fra Somalia og Ghana, for å bruke det som springbrett for å nå Italia og andre europeiske land.

Gaddafi fordømte Terrorangrepet 11. september 2001 på det sterkeste

Gaddafi prøvde også å forbedre sitt forhold til Vesten. To år før terrorangrepet 11. september 2001 lovte han libysk støtte til kampen mot Al-Qaida. Han tilbød også å åpne sitt eget våpenprogram for internasjonale inspektører. Bill Clintons regjering fulgte ikke opp tilbudet fordi Libyas våpenprogram ble ansett som en trussel og fordi Lockerbie-saken hadde prioritet. Etter terrorangrepene 11. september kom Gaddafi med en av de første og sterkeste fordømmelsene av Al-Qaida som noen muslimsk leder ga. Gaddafi stilte også opp på ABC for et intervju med George Stephanopoulos, en hendelse som ville være utenkbart bare et tiår tidligere.

Masseødeleggelsesvåpnene oppgis

Etter at Saddam Hussein ble fjernet fra makten av amerikanske styrker i 2003, kunngjorde Gaddafi at hans nasjon hadde et aktivt program for masseødeleggelsesvåpen, men at han var villig til å slippe internasjonale inspektører inn i landet for å undersøke og demontere dem. Den amerikanske presidenten George W. Bush og andre støttespillere av Den andre gulfkrigen fremstilte Gaddafis kunngjøring som en direkte konsekvens av angrepet mot Irak ved å hevde at Gaddafi handlet av frykt for sitt eget regimes fremtid hvis han fortsatte med å beholde og skjule sine våpen. Italias statsminister Silvio Berlusconi, en støttespiller av Den andre gulfkrigen, uttalte at Gaddafi hadde ringt ham privat og innrømmet dette. Mange eksperter mente imidlertid at Gaddafis annonsering bare var en fortsettelse av hans tidligere forsøk på å normalisere forholdet til Vesten for å få sanksjonene fjernet. For å underbygge dette peker de på at Libya hadde kommet med tilbud om dette hele fire år før det ble akseptert. Internasjonale inspektører fant flere tonn med kjemiske våpen i Libya og et aktivt atomvåpenprogram. Under prosessen med å ødelegge disse våpnene forbedret Libya sitt samarbeide til et slikt nivå at landet i mars 2006 kunne signere en avtale med Frankrike om å utvikle et betydelig kjernekraftprogram.

Normalisering med Vesten

Muammar al-Gaddafi og den brasilianske presidenten Luís Inácio Lula da Silva på en konferanse i Nigeria (Bilde tatt 30. november 2006)

I mars 2004 ble statsminister Tony Blair en av de første vestlige lederne på flere tiår til å besøke Libya og offentlig møte med Gaddafi. Blair lovpriste Gaddafis seneste handlinger og uttalte at han håpte at Libya nå kunne bli en sterk alliert i den internasjonale krigen mot terror. Forut for Blairs besøk forklarte den britiske ambassadøren i Tripoli, Anthony Layden, endringen i politikk av Libya og Gaddafi slik: «35 år med fullstendig statlig kontroll over økonomien har bragt dem inn i en situasjon hvor de simpelthen ikke skaper nok økonomisk aktivitet til å kunne skaffe jobber til de unge menneskene som strømmer gjennom det velutviklede utdannelsessystemet deres. Jeg tror dette dilemmaet ligger til grunn for at oberst Gaddafi bestemte seg for at han trengte en radikal kursendring.».

15. mai 2006 annonserte utenriksdepartementet i USA at det ville gjenopprette fulle diplomatiske relasjoner med Libya så snart Gaddafi erklærte at han avsluttet Libyas program for masseødeleggelsesvåpen. I uttalelsen het det også at Libya ville bli strøket fra listen over stater som støttet terrorisme. 31. august 2006 ba Gaddafi om at hans støttespiller måtte «drepe alle fiender» som ba om politiske endringer.

I juli 2007 besøkte den franske presidenten Nicolas Sarkozy Libya og signerte en rekke bilaterale og multilaterale (EU) avtaler med Gaddafi.

Opprøret i 2011

Utdypende artikkel: Opprøret i Libya i 2011

Privat liv

Familie

Gaddafi hadde åtte barn, syv av dem er sønner.

• Muhammad Gaddafi, hans eldste sønn og ble sett på som etterfølger.
• Saif al-Islam Gaddafi, også sett på som en mulig etterfølger.
• Al-Saadi Gaddafi, tidligere spiller for det italienske fotballaget U.C. Sampdoria og tidligere leder av Libyas spesialstyrker.
• Mutasim-Billah Gaddafi, offiser.
• Hannibal Gaddafi, mest kjent for flere voldelige episoder i Europa.
• Saif Al Arab, den av sønnene med lavest profil.
• Khamis Gaddafi var leder av en militær enhet og ble drept 29. august 2011.
• Ayesha Gaddafi, eneste datter og advokat som blant annet var med i forsvaret av Saddam Hussein.
• Hannah, adoptivdatter drept i amerikansk flyangrep 15. april 1986.

Økonomi

I januar 2002 kjøpte Gaddafi 7,5% av aksjene i den italienske fotballklubben Juventus gjennom selskapet Lafico ("Libyan Arab Foreign Investment Company"). Selv om Gaddafi var en stor fotballfan, er det mer riktig å si at investeringen var fortsettelsen av en samarbeidet med avdøde Gianni Agnelli, en av hovedeierne i Fiat.

Livvakt

Gaddafis personlige livvakter, «Amasongarden», besto bare av kvinnelige eksperter i kampsport og bruk av våpen.^{[trenger referanse]} Amasongarden fulgte ham på hans besøk i 2004 til Brussel.

Amasongarden sørget for en internasjonal episode i 2006, da Gaddafi reiste til Nigeria med over 200 bevæpnede vakter for å delta i et toppmøte. Nigerianske sikkerhetsoffiserer nektet å tillate libyerne adgang bevæpnet, og Gaddafi ble så sint at han bestemte seg for å gå 40 km til Nigerias hovedstad fra flyplassen. Den nigerianske presidenten grep personlig inn, og et kompromiss ble funnet. Men libyerne nektet å gå med på det, og truet med å fly hjem, hvorpå Nigeria trakk kompromisset og annonserte at libyerne kunne bringe med seg 8 pistoler, som var grensen for internasjonale delegasjoner. Libyerne ga etter for nigerianerne etter flere timer.

Æresbevisninger

Den viktigste cricket-stadion i Lahore (Pakistan) er oppkalt etter ham, Gaddafi Stadium.

Gaddafi har en æresdoktorgrad fra Megatrend-universitetet i Beograd tildelt av tidligere jugoslaviske president Zoran Lilić.

Trivia

I november 2002 var han vert for Miss Net World-konkurransen, den første i Libya og så langt, den aller første til å bli avholdt på internett.

Gaddafi har også vært involvert i sjakk. I mars 2004 annonserte FIDE at han ville sørge for premiepenger til verdensmesterskapet i sjakk, som ble avholdt i Tripoli i 2004.

I tillegg til sin Grønne Bok utga Gaddafi en novellesamling med tittelen «Flukten til Helvete» i 1996.

Navn

Gaddafis navn er blitt transkribert til det latinske alfabet på mange forskjellige måter. Mens standardarabisk har klare transkripsjonsregler, varierer uttalelsen av enkelte skriftegn mellom ulike arabiske dialekter, noe det tas hensyn til i transkripsjon spesielt for egennavn – der det er et ønske om at uttalen skal gjenspeile lokal uttale mest mulig. Dermed er det åpnet for to til tre alternativer for seks arabiske konsonanttegn ved transkripsjon av navn. Noen eksempler på ulike transkriberinger som har vært brukt:

• Muammar Kadhafi, Dagbladet og Agence France-Presse
• Muammar al-Gadafi, Aftenposten
• Muammar al-Gaddafi, NRK og Klassekampen
• Muammar Gaddafi, VG, TIME magazine, BBC News, store deler av britisk presse og den engelske versjon av Al-Jazeera.
• Moammar Gadhafi, Associated Press, MSNBC, CNN og Fox News.
• Muammar Qaddafi, Library of Congress
• Mu'ammar Al-Qadhafi, Utenriksdepartementet (USA)
• Muammar el-Qaddafi, Det hvite hus

En artikkel publisert i Evening Standard i 2004 hadde en liste med 37 stavemåter; en reportasje i 1986 av The Straight Dope siterte 32 varianter kjent ved Library of Congress. I 1986 svarte han på en henvendelse fra en amerikansk skole og stavet det: Moammar El-Gadhafi. I tittelen på hjemmesiden til algathafi.org står det: «Welcome to the official site of Muammar Al Gathafi».

De alternative stavemåtene er gitt i parenteser:

${\color {OliveGreen}M{\begin{cases}u\\o\end{cases}}{\begin{cases}\varnothing \\'\end{cases}}a{\begin{cases}mm\\m\end{cases}}{\begin{cases}a\\e\end{cases}}r}~~~~{\color {MidnightBlue}{\begin{cases}al\\el\\Al\\El\\\varnothing \end{cases}}{\begin{cases}-\\\mathrm {\textvisiblespace} \\\varnothing \end{cases}}}{\color {RedViolet}{\begin{cases}Q\\G\\Gh\\K\\Kh\end{cases}}{\begin{cases}a\\e\\u\end{cases}}{\begin{cases}d\\dh\\dd\\ddh\\dhdh\\dth\\th\\zz\end{cases}}a{\begin{cases}f\\f\!f\end{cases}}{\begin{cases}i\\y\end{cases}}}$

Ikke alle er mulige, men det gir en oversikt over muligheter. Aftenposten videreformidlet i 2011 hele 112 stavemåter av navnet med latinske bokstaver.

Kilder

• Bruce St. John, Ronald (2012). Libya: From Colony to Revolution (revised edition). Oxford: Oneworld. ISBN 978-1-85168-919-4. 
• Blundy, David; Lycett, Andrew (1987). Qaddafi and the Libyan Revolution. Boston and Toronto: Little Brown & Co. ISBN 978-0-316-10042-7. 
• Kawczynski, Daniel (2011). Seeking Gaddafi: Libya, the West and the Arab Spring. Biteback. ISBN 978-1-84954-148-0. 

Eksterne lenker

• (en) Muammar al-Gaddafi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Official web site
• Gaddafi: Afrikas mest seiglivede diktator (VG, 2011)
• Interview with Gaddafi on Youtube
• "Gaddafi Plays Quietly, but He's Still in the Game," The New York Times, March 17, 1991.