Lampedusa
Lampedusa er en italiensk øy som ligger i Middelhavet 205 km fra Sicilia og 113 km fra Tunisia. Den er den største av De pelagiske øyer.
| Lampedusa | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Middelhavet | ||
| Øygruppe | De pelagiske øyer | ||
| Areal | 20,2 km² | ||
| Lengde | 8 kilometer | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Italia | ||
| Posisjon | |||
 Lampedusa 35°31′00″N 12°35′00″Ø | |||
Sammen med naboøyene Linosa og den nå ubebodde Lampione danner Lampedusa kommunen Lampedusa e Linosa i provinsen Agrigento i regionen Sicilia.
Øya er befolket med rundt 4 500 innbyggere, og de viktigste næringsveiene er fiske, landbruk og turisme. I de senere årene har øya særlig blitt kjent som en ankomststed for ulovlig innvandring fra Afrika til Europa.[1]
Geografi rediger
Selv om Lampedusa administrativt tilhører Italia, er den geografisk en del av Afrika siden havområdet mellom øya og det afrikanske kontinentet ikke er dypere enn 120 meter. Lampedusa er en øy uten egen naturlige vannforekomster og har uregelmessig nedbør. Dyre- og plantelivet har mye til felles med det en finner i Nord-Afrika.
Øya Isola dei Conigli like sør for Lampedusa, er en av de få gjenværende stedene hvor en kan finne karettskilpadden, som er utrydningstruet i Middelhavet. Stranda og naboøya er en del av et naturreservat.
Kommunikasjon rediger
Lampedusa har fergeforbindelse med Sicilia til havnen Porto Empedocle, ikke langt fra Agrigento. Lampedusa flyplass har flyforbindelser med Palermo og Trapani hele året, og til Catania og Milano om sommeren.
Historie rediger
Lampedusa har en historie som går langt tilbake i tid, men ikke mye er kjent om den. Arkeologiske undersøkelser har fastslått at et forhistorisk folk bodde her, men mangelen på vann gjorde det mer til sted hvor sjøfolk stoppet på veg til andre områder framfor å bygge bosetninger. Gjennom historien har øya således vært landingsplass og ankringssted for oldtidens fønikere, grekere, romerne og arabere. Romerne innførte en plante for produksjonen av en ettertraktet fiskesaus kalt garum. På grunn av angrep fra arabiske pirater forsvant alle innbyggerne fra øya, men etter at araberne ble forvist i år 813 ble øya spredt bosatt av ulike befolkningsgrupper.[2]
Den første prinsen av Lampedusa og Linosa var Giulio Tomasi, en av forfedrene til den kjente forfatteren Giuseppe Tomasi di Lampedusa, og som skal ha fått tittelen som prins av Karl II av Spania i 1630. Et århundre senere begynte Tomasi-familien et program for bosetning av øynene. På 1840-tallet ble øyene solgt til kongedømmet Napoli. I 1860 ved Italias samling ble øya en del av det nye kongedømmet Italia, men den nye staten nøyde seg i første omgang med å bruke Lampedusa som en straffekoloni.
Under andre verdenskrig ble øya inntatt uten kamp av britiske styrker i forbindelse med invasjonen av Sicilia.
Den første telefonforbindelsen med øya ble opprettet først i 1960-årene og på samme tid fikk øya en egen elektrisk kraftstasjon og på vestsiden av øya ble det etablert en NATO-stasjon tilknyttet radionavigasjonssystemet LORAN.
15. april 1986 skjøt Libya to eller tre Scud-raketter mot navigasjonsstasjonen på øya, som en hevn for den amerikanske bombingen av Tripoli og Benghazi. Missilene landet imidlertid i havet, like ved øya, og medførte ikke noen skade.
NATO-installasjonen ble lagt ned i 1994 og overført til Italia.
Flyktningstrøm 2011 rediger
Under borgerkrigen i Libya i 2011 ble øya mottak for en stor flyktningstrøm på over 18 500[3] og bare i helgen 25.-27. mars kom 2 000 nye flyktninger[3] borgerkrigen og fra det øvrige Nord-Afrika, særlig Tunisia. Dette skapte kaos både på øya[4] og i Italia.[5] Øyas mottakskapasitet er på rundt 850 flyktninger, mens det i perioder var over 6 000 flyktninger på øya samtidig.[4]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Refugee crisis on Lampedusa
- ^ Pelagie Islands (AG)
- ^ a b «-Lampedusa er ødelagt» NRK 28. mars 2011, besøkt 31. mars 2011
- ^ a b «Lampedusa oversvømmes av flyktninger» Aftenposten 29. mars 2011, besøkt 31. mars 2011
- ^ «Masseflukt skaper kaos i Italia» NRK 15. februar 2011, besøkt 31. mars 2011
