Åpne hovedmenyen

Min kamp (roman av Knausgård)

roman av Knausgård
Min kamp (roman av Knausgård)
Knausgard.JPG
Forfatter(e)Karl Ove Knausgård
Språknorsk
SjangerRoman (utgitt i seks bøker), selvbiografi, essays, metaroman
Utgitt20092011
ForlagForlaget Oktober
SiderTotalt 3622[1]
Min kamp. Første bok: 435 sider
Min kamp. Andre bok: 563 sider
Min kamp. Tredje bok: 423 sider
Min kamp. Fjerde bok: 473
Min kamp. Femte bok: 608 sider
Min kamp. Sjette bok: 1120 sider

Min kamp er en roman som består av av seks bøker skrevet av Karl Ove Knausgård (født 1968) og utgitt på Forlaget Oktober. Den første, andre og tredje boka kom ut i 2009, den fjerde og femte våren 2010 og den sjette i november 2011.[2] Romansyklusen handler om forfatterens bakgrunn og utvikling. Knausgård gir detaljerte, nærgående, «brutalt ærlige» og «ultrapersonlige» beskrivelser av en rekke konkrete episoder og personer fra sin egen fortid og nåtid.[3] Mange er omtalt med virkelige navn mens andre er anonymiserte.[4] Min kamp omfatter over 3500 sider[1] og grenseoppgangen til fiksjonen er litt uklar.[trenger referanse]

Seksbindsverket fikk svært stor medieoppmerksomhet da bøkene kom ut. Særlig omdiskutert ble de utleverende skildringene av nær familie.[5] Bøkene fikk ros og ris fra både kritikere og publikum og ble en stor salgssuksess.[6]

InnholdRediger

Bøkene i romansyklusen:

I bøkene forteller Knausgård blant annet om barndom og ungdomstid på Tromøya utenfor Arendal, om gymnasår ved Kristiansand katedralskole fra 1984 til 1987, om året som ung vikarlærer i Nord-Norge,[4] om studieår i Bergen, der han gikk på Skrivekunstakademiet i Hordaland, studerte litteraturvitenskap og kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, traff blant andre forfatterkollegaen Tore Renberg og var samboer med radiojournalisten Tonje.[13] Forfatteren beskriver også inngående begravelsen av faren i 1998 og forteller om familie- og privatliv i Stockholm og Malmö, preget av samlivet med forfatteren Linda Boström, de tre små barna deres, samtaler med forfatteren Geir Angell Øygarden og Knausgårds skriveprosess.

Det selvbiografiske verket har blitt betegnet som en uvanlig stor «litterær satsing» skrevet med «kraft og oppriktighet», og Knausgård forteller levende og medrivende om møter med mennesker i livet sitt. Gjennom dette utleverer han private sider ved familiemedlemmer, klassekamerater, venner, kjærester og samboere. I tillegg til kona Tonje, samboeren Linda, barna og samtalepartneren Geir, gjelder det særlig den fire år eldre broren Yngve, som også bosetter seg i Bergen, den lunefulle og kritiske faren som gifter seg på nytt og dør som alkoholiker,[14] Den støttende mora som flytter til Jølster,[15] besteforeldrene i Kristiansand og Hyllestad,[16] den svenske svigermora Ingrid og onkelen på mors side, lyrikeren Kjartan Hatløy. Også andre navngitte slektninger, bekjente, forfattere og forlagsfolk blir kommentert.

Forfatteren forteller også om forelskelser, seksuelle drømmer, intime framstøt og overstadig alkoholbruk. Han avslører egne følelser og meninger og reflekterer rundt identitet, sosial rolle, forfatterarbeid og kunstnerisk ambisjon.

En stor del av Min kamp 6 inneholder essayistiske partier med romanteori, diktanalyse og kunsthistoriske refleksjoner. Her presenterer Knausgård også omfattende betraktninger om den unge Adolf Hitler, med mange referanser til hans politiske selvbiografi Mein Kampf. Knausgård kritiserer historikeren Ian Kershaws tilnærming til denne delen av Hitlers liv. Bok seks handler ellers mye om forfatteren i bokas nåtid. Her kommmenterer han reaksjonene på de foregående bindene i romanserien og gjengir den skarpe kritikken fra onkelen Gunnar, farens bror.[5] Knausgård beskriver dessuten livet som småbarnspappa, som tidligere ofte ned i minste detalj, og samboeren Lindas sykdomshistorie med depresjon, mani og opphold på et psykiatrisk sykehus.[17]

Mottakelse, kritikk og prisbelønningerRediger

Min kamp ble møtt med uvanlig stor interesse i mediene, både som kultur-, nyhets- og kjendisstoff.

Særlig omdiskutert ble omtalen av den strenge og etter hvert alkoholiserte faren.[5] En rettslig prøving ble vurdert av farens familie, men tidligere rettspraksis i tilsvarende saker har vist at personskildringer i romanform har andre grenseoppganger enn andre skriftlige og muntlige sjangre.[trenger referanse]

For Min kamp. Første bok mottok Knausgård Brageprisen og P2-lytternes romanpris, og han ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, Bokhandlerprisen og Ungdommens kritikerpris. Morgenbladets lesere kåret Min kamp 1–3 til årets bok i 2009. Høsten 2009 ble Min kamp. Første bok kåret til en av tiårets ti beste norske romaner i VG.

Bøkene har blitt oversatt til en rekke språk.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Pressemedling om Karl Ove Knausgårds forfatterskap fra Forlaget Oktober 3. november 2011
  2. ^ Oktober forlag om Min Kamp sjette bok
  3. ^ nrk.no 7. februar 2013: Knausgård brast i gråt under TV-intervju
  4. ^ a b Dagbladet om Knausgårds beskrivelser fra tid som ung vikarlærer i Nord-Norge
  5. ^ a b c Eivind Kristensen (17. november 2011). ««Onkel Gunnar» tar knallhardt oppgjør med Knausgård». Aftenposten. Besøkt 29. august 2018. 
  6. ^ Thomas Alvarstein Owe og Ola Nymo Trulsen (17. november 2011). «- – Suksessen kom som et sjokk». NRK. Besøkt 29. august 2018. 
  7. ^ Forlaget Oktobers omtale av Min kamp. Første bok (med eksempler på presseomtale)
  8. ^ Forlaget Oktobers omtale av Min kamp. Andre bok (med eksempler på presseomtale)
  9. ^ Forlaget Oktobers omtale av Min kamp. Tredje bok (med eksempler på presseomtale)
  10. ^ Forlaget Oktobers omtale av Min kamp. Fjerde bok (med eksempler på presseomtale)
  11. ^ Forlaget Oktobers omtale av Min kamp. Femte bok (med eksempler på presseomtale)
  12. ^ Forlaget Oktobers omtale av Min kamp. Sjette bok (med eksempler på presseomtale)
  13. ^ Catherine Gonsholt Ighanian (2. oktober 2010). «Knausgårds ekskone snakker ut for første gang». VG. Besøkt 29. august 2018. 
  14. ^ Lena Storvand (13. mars 2012). «Knausgård: - Jeg drømmer fortsatt at han kommer tilbake og straffer meg». Dagbladet. Besøkt 29. august 2018. 
  15. ^ Merete Skogrand (17. november 2011). «- Lukket seg inne for å skrive». Dagbladet. Besøkt 29. august 2018. 
  16. ^ Oddleif Løset og Erlend Blaalid Oldeide (16. juli 2010). «Knausgård skjønte ikkje oppstyret». NRK. Besøkt 29. august 2018. 
  17. ^ Morten Hegseth, Håvard Kristoffersen Hansen, Øystein David Johansen og Lena Storvand (17. november 2011). «Kona møtte veggen mens Knausgård skrev «Min Kamp 6»». VG. Besøkt 29. august 2018.