Wikipedia

Middelhavsstær

art i stærfamilien

Middelhavsstær (Sturnus unicolor) er en monotypisk standfugl i slekten Sturnus, som også inkluderer stær (S. vulgaris) og videre inngår som ei gruppe i stærfamilien (Sturnidae).[2]

Middelhavsstær
Middelhavsstær i full hekkedrakt
Nomenklatur
Sturnus unicolor
Temminck, 1820
Populærnavn
middelhavsstær
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieStærfamilien
SlektSturnus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig[1]

Økologi
Habitat: åpent og urbant landskap
Utbredelse:

Biologi rediger

 
Middelhavsstær i tidlig vinterdrakt
 
Ungfugl av middelhavsstær
 
Egg etter middelhavsstær

Middelhavsstær er en mellomstor stær som blir omkring 22 cm lang og typisk veier cirka 70–100 g.[3] Arten karakteriseres av å ha lengre glinsende fjær på hodet, nakken, halsen og øvre del av brystet, noe som gir den et litt «rufset» uttrykk. Fjærdrakten er sort og ellers uten de typiske flekkene som preger stæren. Føttene er lysende rosa. Også i vinterdrakt framstår de mer svarte enn vanlig stær, om enn med noen flekker. Kjønnene er like. Ungfuglene er mørkere brune enn hos vanlig stær.[3]

Fuglene kjennes lett fra voksne svarttrosthanner, gjennom en kortere hale og ved at de går, som vanlig stær, mens svarttrostene hopper. I flukt har de samme direkte flukt som vanlig stær, med trekantet vingeform. De opptrer svært støyende og er gode imitatorer. Lydene minner svært om dem hos vanlig stær, men er noe klarere og sterkere.

Arten er utbredt på Den iberiske halvøy, i Sør-Frankrike og Nordvest-Afrika (fra Marokko til Tunisia), samt på øyene Sicilia, Sardinia og Korsika i det vestre Middelhavet. Middelhavsstær og stær likner hverandre, men forveksling er først og fremst aktuelt om vinteren, når vanlig stær trekker inn i områdene der middelhavsstæren befinner seg. Hybridisering mellom dem er ikke vanlig, selv om middelhavsstæren tidligere ble regnet som konspesifikk med stæren.[3]

Føde, habitat og hekkeforhold er i det vesentlige lik stæren. Som stær danner også middelhavsstæren store flokker, om enn kanskje ikke like store. Arten er alteter og eter mest animalsk føde (typisk insekter, frosker, padder, reptiler, og smågnagere) på våren og sommeren, mens det går i frukt og frø på høsten og vinteren. Hekkesesongen varer fra april til midt i juli i Spania, og fra mars til juli i Marokko. Det er vanlig med to kull. Arten er i hovedsak monogam, men noen hanner praktiserer polygami. Arten hekker kolonialt, spesielt det det er mange ideelle reirplasser. Parene bygger redet sammen, som regel i ei naturlige hule i et tre eller ei gammel hule etter en hakkespett. Av og til også i andre huleformer eller reder brukt av andre fugler. Redet består i hovedsak av tørt gress, som innvendig fôres med mykt gress, røtter, løv og fjær, og ofte er også gule blomster en del av konstruksjonen. Hunnen legger typisk 4–5 i Spania, men normalt kun 3–4 i Nordvest-Afrika. Hunnen ruger dem alene, normalt i cirka 11 dager. Begge foreldrene bidrar med mating og stell av avkommet, og reirperioden varer normalt i cirka 21–22 dager.[3]

Arten er ikke truet, men lokalt vanlig til tallrik de fleste steder, bortsett fra på Korsika og Sicilia, der den er mer sparsom. Arten ekspanderer utbredelsen på Den iberiske halvøya og i Sør-Frankrike. I 1977 ble det oppdaget en begynnende overlapping med stæren i Nordøst-Spania.[3]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[4] Norske navn på grupper og arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ BirdLife International. 2016. Sturnus unicolor. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22710893A87851643. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22710893A87851643.en. Downloaded on 02 June 2020.
  2. ^ Zuccon, D., Pasquet, E., & Ericson, P. G. (2008). relationships among Palearctic–Oriental starlings and mynas (genera Sturnus and Acridotheres: Sturnidae). Zoologica Scripta, 37(5), 469-481. doi: https://doi.org/10.1111/j.1463-6409.2008.00339.x
  3. ^ a b c d e Craig, A., C. J. Feare, and A. Bonan (2020). Spotless Starling (Sturnus unicolor), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sposta1.01
  4. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Starlings (Sturnidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sturni1.01
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Middelhavsstær&oldid=23442867»