Mester Eckhart

Tysk filosof og teolog

Mester Eckhart, egentlig Eckhart von Hochheim, (ca. 1260 – ca. 1327 i Avignon) var tysk dominikanermunk og kristen mystiker. Hans tanker om en indre forening med Kristus ble avvist som kjetterske etter hans død. I nyere tid har tankene funnet tilhengere både innenfor og utenfor kristendommen.

Mester Eckhart
FødtEckhart
1260[1]Rediger på Wikidata
Nessetal (Duchy of Thuringia, Det tysk-romerske rike)
Tambach-Dietharz (Duchy of Thuringia, Det tysk-romerske rike)
Død1328Rediger på Wikidata
Avignon (Arelat, Det tysk-romerske rike, kildekvalitet: sannsynlig)
BeskjeftigelseFilosof, teolog, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Paris, Sorbonne
NasjonalitetTyskland

Mester Eckhart-porten i kirken i Erfurt.

Eckhart von Hochheim ble født ca. 1260 i Tambach (syd for Gotha) eller i Hochheim (nordøst for Gotha), og døde antagelig i 1327, enten i Köln eller i Avignon. Eckhart ble tidlig dominikanermunk, senere prior, og omkring 1300 lærer ved universitetet i Paris. Tittelen «mester» skyldes nettopp hans akademiske tittel fra Paris.

I 1303 ble han utnevnt til dominikansk provincial for Sachsen og generalvikar for Bøhmen. Det var i denne perioden, hvor han reiste mye og holdt mange prekener, at han ble kjent som mystiker.

I 1326 ble han anklaget for kjetteri, og en prosess innledet mot ham. 27. mars 1329 utsendte pave Johannes XXII en bulle som fordømte 17 av Eckharts læresetninger som kjetterske. Eckhart var på det tidspunkt allerede død, men bullen er antagelig hovedårsak til at tankene hans mer eller mindre gikk i glemmeboken. Men det fantes enkelte kristne mystikere i middelalderen som førte tankene hans videre, som Henrik Suso og Johannes Tauler.

Han ble gjenoppdaget på 1800-tallet, og svært populær hos tyske romantiske filosofer. På 1900-tallet fornyet interessen seg for ham, ikke minst blant zen-buddhistiske mestre som D.T. Suzuki, som anser Eckharts tanker for å ligge svært tett opp til zen-buddhisme.

Eckart forkastet ike kirkens lære, men hans mystikk var rettet mot sjelens enhet med Gud, som han anså som tilværelsens innerste grunn. For å oppnå slik enhet, var det nødvendig med adskilthet (Abgeschiedenheit), dvs. avsondring fra verdens goder og krav og fra sin egen vilje. Frigjør mennesket seg fra sin egen vilje, hevdet Eckhart at Gud fødes i sjelen, så mennesket blir Gud slik Gud tok menneskeskikkelse i Kristus. Den Gud som mennesket forenes med, er ikke Bibelens personifiserte Jahve, men en guddom som bare kan bestemmes gjennom ren væren. Kristi betydning er å være forbildet som demonstrerer slik enhet med Gud som Eckhart anså som menneskets egentlige vesen og høyeste mål.[2]

Han skjelner mellom guddom (Gottheit) og Gud (Gott) – selv om han noen steder omtaler guddommen som Gud. Guddommen står for den absolutte Væren. Den kan ikke beskrives med ord, men er ikke ingenting. Guddommen manifesterer seg som den skapende Gud, som er identisk med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, den kristne treenighet. Guddommen skaper ikke treenigheten. Det er Faderen, som av vesen er identisk med guddommen, som skaper seg selv, samt Sønnen og Den hellige ånd. Sønnens vesen er identisk med Faderens, bortsett fra at han ikke selv skaper. Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnens kjærlighet for hverandre. Denne skapelse pågår hele tiden, i et konstant nå.

Gud skaper også verden konstant nå. Ifølge Eckhart har alle ting del i Guds evige væren. De skapte ting adskiller seg fra hverandre, og det som gjør dem forskjellige fra hverandre, er etter Eckharts oppfattelse negativt, og gir tingene et element av ikke-væren.

Sjelen tar særlig del i Guds vesen, fordi Gud der er til stede i subjektiv form med hukommelse, fornuft og vilje. I den øvrige skapte verden er Gud kun til stede i objektiv form. Mennesket har altså mulighet for gjennom sin sjel å erfare guddommen. Men det skjer som regel ikke, for mennesker retter heller deres fri vilje mot den skapte verden, i stedet for å rette den innover mot sjelen. Heller ikke fromme mennesker møter nødvendigvis Gud. Den som prøver å nærme seg Gud gjennom svermeri, høytidelig andakt eller teologisk spekulasjon finner, ifølge Eckhart, Gud like lite som en mann som steller hagen sin. Ifølge Eckhart er det kun en måte å erfare guddommen på, nemlig ved å tømme seg selv for tanker og vilje, slik at man ingenting ønsker. Denne tilstand kaller Eckhart for «fattigdom». Her finner man den «sjelegnist» som er sjelens dypeste grunn, og den tilstand hvor man er ett med guddommen. Denne tilstand kaller Eckhart for «ufødthet» (Ungeborenheit), og den tilstand man var i før man ble skapt som et bestemt individ. Denne tilstanden ligger også bak Gud, som ble skapt samtidig med det skapte menneske og den skapte verden. Ifølge Eckhart ser Gud verden gjennom mine øyne – Guds øyne og mine øyne er ett. Gud kommer derfor ifølge Eckhart til erkjennelse av seg selv gjennom mennesket.

Referanser

rediger
  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 252), forlaget Haase, København 1973

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger