Mark Knopfler

britisk musiker

Mark Freuder Knopfler (født 1949) er en britisk låtskriver, gitarist, vokalist og litteraturviter. Han ble i 1999 utnevnt til offiser av Order of the British Empire for sin innsats med musikk.

Mark Knopfler
Markknopfler20061.jpg
FødtMark Freuder Knopfler
12. aug. 1949[1][2][3]Rediger på Wikidata (73 år)
Glasgow[4]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
Utdannet ved University of Leeds (19701973), Gosforth Academy, Harlow College (19671968)Rediger på Wikidata
Ektefelle Kitty Aldridge (1997–)Rediger på Wikidata
Søsken David KnopflerRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Medlem av Dire StraitsRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
Offiser av Den britiske imperieordenen, Steiger Award (2011), Premios Ondas (1995), Grammy Award for Best Country Instrumental Performance (1985), Grammy Award for Best Immersive Audio Album (2005), Grammy Award for Best Country Collaboration with Vocals (1990), Grammy Award for Best Country Instrumental Performance (1990)Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Sjanger
6 oppføringer
InstrumentFender Stratocaster, Fender Telecaster, Gibson Les Paul, vokal,[7] Gitar[7]
StemmetypeBaryton[8][9]
Aktive år1965
PlateselskapWarner Bros. Records, Reprise Records, Mercury Records, Vertigo Records
Nettstedhttps://www.markknopfler.com/
IMDbIMDb
Notable verk
Calling Elvis, Tunnel of Love av Dire Straits

Knopfler var frontfigur i og dominerte gruppen Dire Straits (fra 1977). Han har en lang solokarriere (fra 1996), Dire Straits gikk stille i oppløsning da Knopfler satset på solokarriere[10] og har laget musikk til flere filmer siden 1983. Knopfler regnes som en verdens fremste rockegitarister og har vært produsent for mange andre artister inkludert Randy Newman og Bob Dylan. Han har arbeidet sammen med Eric Clapton, Tina Turner, Van Morrison, Phil Lynott, Paddy Moloney og Chieftains, og forbildet Chet Atkins. Knopfler er utdannet litteraturviter og har arbeidet som journalist og lærer. Musikken hans har bakgrunn blues, bluegrass og country[11][12][13][14][15] og beskrives som tradisjonell og jordnær.[16] Knopflers hovedgitar er en Fender Stratocaster samt en Pensa-Suhr Stratstyle. Knopfler er kjent for sitt klare, presise og følsomme spill.[12][13]

BakgrunnRediger

Mark Knopfler 12. august 1949 i Glasgow i Skottland.[17] Faren var arkitekt og av jødisk bakgrunn. Farnes kommunistiske sympatier førte til at han rømte fra fødelandet Ungarn. Han kom til Storbritannia, der han giftet seg med en engelsk kvinne og bosatte seg i Glasgow. Broren David (f. 1952), som også er musiker, ble født i Glasgow. Da Mark var omkring sju år gammel flyttet familien til Newcastle upon Tyne. Som mange andre ungdommer på 1960-tallet ble Mark fascinert av datidens popmusikere og fremstående gitarister som Hank Marvin.[18] Han lyttet til ledende gitarister som Chet Atkins, B.B. King,[18] Scotty Moore, Jimi Hendrix, Django Reinhardt og James Burton, og han var med på å danne flere lokale skoleband.

På skolen var Mark Knopfler flink i engelsk. Senere studerte han også journalistikk ved Harlow Technical College i 1967, hvoretter han begynte som juniorjournalist for Yorkshire Evening Post. Etter to år i denne jobben bestemte han seg imidlertid for å fortsette å studere engelsk ved universitetet i Leeds. Han fullførte hovedfaget i litteraturvitenskap.[19] Samtidig med studiene tok han seg en bijobb som foreleser ved Loughton College. På denne tiden møtte han Steve Phillips, en lokal bluessanger og gitarist han selv mener fikk stor betydning for hans musikkarriere.

Knopfler gikk læretid som musikker på puber i London.[17] Sammen med Phillips dannet han duoen The Duolian String Pickers. Knopfler gjorde sin første plateinnspilling mens han fortsatt bodde i Leeds; en ikke utgitt demo av originalen «Summer's Coming My Way». Steve Phillips spilte på 12-strenger. Siden flyttet Mark til London, der han i 1973 var medlem av den High Wycombe (omkring 4,5 mil vest-nordvest av London) baserte bluesgruppa Brewer's Droop i en tid. Han hevder selv at det var under denne tiden at han fant/oppdaget sin «stemme» på gitaren. På midten av 1970-tallet flyttet også broren David til London. Sammen med venner fra Loughton College dannet de etter hvert gruppa Café Racers.

Om artistenRediger

Knopfler er en av de mest kjente gitaristene i verden. Det populære musikkmagasinet Rolling Stone Magazine ranket i 2003 Knopfler som nummer 27 på sin liste over de «100 beste gitaristene gjennom tidene» [20] Knopfler har en sangstemme med begrenset register, men med en følsom, lavmælt og sympatisk stil[19] og med tekster preget av vidd og referanser.[12] Knopfler var særlig inspirert av Bob Dylans vokale frasering, Bruce Springsteens musikk og J.J. Cales «laidback»-stil.[17][21] Chet Atkins og Eric Clapton (som også var inspirert av J.J. Cale) var viktige inspirasjoner til Knopflers særegne, glassklare og følsomme stil.[11][12]

Knopfler ble kjent som låtskriver, vokalist og gitarist i rockegruppa Dire Straits der også broren David medvirket. Karrieren startet imidlertid med gruppa Café Racers i 1977. Etter et par utskiftninger i mannskapet byttet gruppa navn til Dire Straits, som kom med sitt første album i 1978. Debuten var med singelen Sultans of Swing som opprinnelig ble spilt som en demo på BBC Radio London der den fikk stor oppmerksomhet og plateselskapenes representerte vare ute etter bandet. Med sin tradisjonelle rock avvek bandet og Knopfler fra samtidens punk og New Wave. Bandet ble særlig populært i USA.[13][17] Med Making Movies (der Knopfler spilte alle gitarene selv) var bandet et av de mest populære på den tiden og Knopfler var en respektert gitarist med særegen stil. Til albumet Love Over Gold (1982) laget Knopfler lengre og mer kompliserte musikkstykker blant annet den Bruce Springsteen-pregede «Telegraph Road». Han bodde på den tiden i New York og hadde full kontroll med innspillingen av Love over Gold. Brothers in Arms (1985) var bandets største suksess, den til da mest solgte platen i Storbritannia med 20 millioner kopier og var preget av tradisjonelle korte poplåter. Albumet toppet platelistene i mange land blant annet USA og Norge. Samtidig reiste bandet på verdensturne som inkludert 117 byer med flere hundre konserter, inkludert 13 utsolgte konserter på Wembley Arena og straks etter i juli 1985 medvirket bandet på Live Aid. Knopfler laget deler av musikken til filmen Color of Money av Martin Scorsese.[12][17] «Private Dancer» var til overs fra Love over Gold og ble deretter innspilt av Tina Turner og tittellåt på albumet Private Dancer.[22]

Etter oppløsningen av Dire Straits i 1995 gjorde Mark Knopfler solokarriere, og han har siden utgitt flere album.

Mark Knopfler er også kjent som medlem av countrygruppa The Notting Hillbillies, som i 1990 ga ut albumet Missing... Presumed Having a Good Time.[12] Det ble med det ene albumet, selv om denne gruppa ved flere veldedige anledninger har kommet sammen igjen. Knopfler er dessuten kjent for sitt samarbeid med den kjente amerikanske gitaristen Chet Atkins (19242001), som han i 1990 ga ut albumet Neck and Neck sammen med. Han har dessuten samarbeidet nært med artister som Bob Dylan, Bryan Ferry, Eric Clapton, Jools Holland og Steely Dan.[trenger referanse] Knopfler spilte gitar på Dylans Slow Train Coming (1979). Dylan tok kontakt med Knopfler etter å hørt det relativt nye bandet Dire Straits live i Los Angeles. Senere var Knopfler produsent for og gitarist på Dylans album Infidels.[19][23] Knopfler medvirket på Steely Dans album Gaucho (1980).[17] Han har produsert album for Tina Turner,[trenger referanse] Randy Newman, Aztec Camera (albumet Knife 1984)[17] og Emmylou Harris. Sistnevnte ga han dessuten ut albumet All the Roadrunning sammen med i 2006.

I 2018 ble Dire Straits og dermed Mark Knopfler innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.[24]

DiskografiRediger

Diskografien nedenfor er ikke nødvendigvis fullstendig.

Dire StraitsRediger

SoloalbumRediger

FilmalbumRediger

Mark Knopfler har gjort flere musikalske verk for filmer, både under og etter suksessen med Dire Straits.

SamarbeidsalbumRediger

Andre albumRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119145006, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Filmportal.de, Filmportal-ID 9440b88a261e46878bee9675098e2219, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w60872gb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Companies House, Companies House officer ID tGmBrdp50PQ4keGo10wrV-_2InI, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Companies House, Companies House officer ID _gqzuXStm-xr_2eyGw_5S9MSUsE, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 3313, fra Wikidata 
  8. ^ http://therangeplace.boards.net/thread/2730/mark-knopfler.
  9. ^ http://headbutler.com/music/rock/mark-knopfler.
  10. ^ Brackett, Nathan (2004). The New Rolling Stone Album Guide. Simon & Schuster. s. 243. 
  11. ^ a b Ose, Bård (1995). Rockens giganter. [Skien]: Telemarksavisa. ISBN 8299372402. 
  12. ^ a b c d e f Blokhus, Yngve (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  13. ^ a b c Prown, Pete (1997). Legends of Rock Guitar: The Essential Reference of Rock's Greatest Guitarists. Hal Leonard Corporation. 
  14. ^ «RIP Paddy Moloney». The Journal of Music (engelsk). Besøkt 18. november 2022. 
  15. ^ «The Chieftains play again: How the iconic trad band’s first American recordings are finally getting a release». independent (engelsk). Besøkt 18. november 2022. 
  16. ^ Hvem, hva, hvor: Aftenpostens aktuelle oppslagsbok. Oslo: Schibsted. 1979. ISBN 8251607566. 
  17. ^ a b c d e f g h i j Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518206. 
  18. ^ a b «The story of Mark Knopfler of Dire Straits' first guitar». faroutmagazine.co.uk (engelsk). 31. august 2022. Besøkt 18. november 2022. 
  19. ^ a b c Ose, Bård (1995). Rockens giganter. Skien: Telemarksavisa. ISBN 8299372402. 
  20. ^ Greatest Guitarists of All Time
  21. ^ Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518109. 
  22. ^ Turner, Tina (1987). Jeg, Tina: historien om mitt liv. Oslo: Dreyer. ISBN 8209104209. 
  23. ^ Simpson, Dave (11. oktober 2011). «Bob Dylan and Mark Knopfler – review». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. juli 2019. 
  24. ^ Omtale på æresgalleriets nettsted; besøkt 24. mars 2018.

Eksterne lenkerRediger