Livstid (TV-serie)

norsk tv-serie fra 2020
Livstid
Generell informasjon
TypeSerie
SjangerDrama, krim, «happy noir»
Prod.landNorge
Utgivelsesår2020
Sesonger1
Episoder8
Lengde45 min. (per episode)
Aldersgrense12 (Norge)
Foran kamera
HovedrollerTone Mostraum
Iselin Shumba
Ingar Helge Gimle
Hallvard Holmen
Bjarte Hjelmeland
Bak kamera
ProdusentHåkon Briseid, Marianne Furevold-Boland, Cathrine Klem
ManusGjermund Stenberg Eriksen
RegiPål Jackman, Camilla Strøm Henriksen, Bård Breien, Pia Lykke
TittelmusikkChristian Wibe
Prod.selskapMonster Media
Sending
Periode6. sept.9. okt. 2020
TV-kanalNRK1, NRK TV
Teknisk informasjon
BildeformatBredformat / HD
LydformatDolby Digital
Eksterne lenker
IMDb
Offisiell nettside

Livstid er en norsk kriminalserie fra 2020. Tone Mostraum spiller hovedrollen som kriminalinspektør Victoria Woll, og hennes venstre hånd, Ayla Quincy, spilles av Iselin Shumba.

HandlingRediger

Tittelen henspiller på at man ser inspektør Victoria Woll 15 år frem i tid sitte fengslet på livstid. Mesteparten av handlingen finner alikevel sted rundt Oslo og omegn, i cirka vår tid, der Woll kjører en tidsriktig Subaru Impreza og leder den uformelle B-gjengen i Kripos gjennom nye episoder med hvert sitt lille dagsaktuelle mysterium. Hennes sjef er Jan Devold (spilles av Bjarte Hjelmeland).

I hennes stab finner vi også hennes eldre mentor Ingar Helge Gimle som den intellektuelle og alkoholiserte Bowiefan Christopher «Kit» Lange.[1] De to siste på laget til Woll er Mattis Herman Nyquist som Magnus Stub og Judy Simone Nyambura Karanja som cyberteknikeren Dina «Dozer» Isachsen.[2] På privaten er Woll kjæreste med krimjournalist Michael Løvlie, spilt av Hallvard Holmen, som kommer godt overens med Wolls sønn Johannes, spilt av Alfred Ekker Strande, som har med seg kjæresten hjem.

MusikkRediger

Musikken er diverse fragmenter av engelsk populærmusikk. Kjenningsmelodien er første verset av Dead Man's Tale fra Bleak House (Terje Rypdal-album).[3] I kjenningsmelodien er Dead Man's Tale covret av Silya Nymoen.

Decaying, we're still drifting fear
Don't know the reason why I'm here
Decaying, misty drifting fear
Don't know the reason why I'm here
I tried to live go-od li-fe
But now I know that I was wrong

ProduksjonRediger

Serien er produsert av Monster Media og er skrevet av Gjermund Stenberg Eriksen for NRK, som karakteriserer serien som «happy noir», en ukjent avart av nordic noir.[4][5][6]

AnmeldelserRediger

Avisen VG kalte serien for «kitsch-krim» og ga den terningkast tre.[7] Trondhjemsavisen Adressa kalte den smakløs.[2] Steinkjer var negativ.[8]

Serien skal også vises i Australia og i flere land i Europa.[9]

EpisoderRediger

  1. «Baklengs» – mysteriet med de drepte lærerne
  2. «Pussycat» – mysteriet med den drepte «metoo»-politiker
  3. «Rebell» – mysteriet med de tre drepte politimenn
  4. «Måneskinn» – mysteriet med den drepte sykepleier
  5. «En siste jobb» – mysteriet med den drepte arkivar
  6. «Mamma på overtid» – mysteriet med den drepte surrogatimotstanderpolitikeren
  7. «Superhelt» – mysteriet med den forsvunnede influensavaksinen (del 1)
  8. «Øye for øye» – (del 2)

ReferanserRediger

  1. ^ Ljøstad, Erling (5. september 2020). «Anmeldelse: Tv-serien «Livstid»: Sørgelig «Happy Noir»». Fædrelandsvennen. Besøkt 14. september 2020. 
  2. ^ a b «Smakløs norsk glad-krim». Adressa, Trondheim. 4. september 2020. 
  3. ^ Dead Man's Tale (1968)
  4. ^ Stenberg Eriksen med happy noir i rushprint.no, mars 2019.
  5. ^ ««Livstid»: Sjarmerende og frekk ny krimserie» . Aftenposten. Besøkt 13. september 2020. 
  6. ^ Blaauw-Hval, Andreas (18. mars 2019). «Ny krimserie på NRK vil fornye sjangeren». Besøkt 13. september 2020. 
  7. ^ Nilsen, Morten Ståle. «TV-anmeldelse «Livstid»: Kitsch-krim». VG. Besøkt 13. september 2020. 
  8. ^ Steinkjer, Cornelius C. (15. september 2020). «Det er sjeldent vi ser så dårlig TV som det «Livstid» har å by på. De to første episodene er en eneste stor fiasko». Subjekt. 
  9. ^ Blaauw-Hval, Andreas (4. september 2020). «NRKs «Livstid» solgt til utlandet». NRK. Besøkt 13. september 2020. 

Eksterne lenkerRediger