Lillehammer-saken

Lillehammer-saken viser til drapet på en marokkansk kelner bosatt i Norge, Ahmed Bouchikhi (1943–1973), på Lillehammer den 21. juli 1973, utført av agenter fra israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Drapet ble i 2007 regnet som det til da mest alvorlige attentatet i norsk historie.

Drapet

Mossad trodde at Bouchiki egentlig var Ali Hassan Salameh, en av lederne av Svart september, som hadde vært involvert i München-massakren året før.

Bouchiki arbeidet da som servitør ved Skogli Badesanatorium. De israelske agentene holdt algireren Karim Benamane under oppsikt og fulgte etter da han reiste til Lillehammer. Benamane traff Bouchiki i svømmehallen i Lillehammer og møttes igjen dagen etter på en uterestaurant i Lillehammer mens flere agenter satt ved bordene rundt. Agentene så at Benamane ga Bouchiki noen papirer, det var trolig på dette tidspunktet agentene konkluderte med at Bouchiki planla terroraksjoner mot israelske mål i Norge eller Norden. Bouchiki ble skutt og drept mens han var på vei hjem fra kino sammen med sin gravide norske kone.

Arrestasjon og rettssak

To av Mossad-agentene ble arrestert neste dag, mens de brukte en fluktbil de tidligere hadde brukt, for å komme til lufthavnen. Etter deres arrestasjon ble deler av agentnettverket arrestert, og avslørende dokumenter og adresser til et nettverk av «trygge hus» ble funnet. Dagbladet avslørte få dager senere at den israelske ambassaden var involvert noe som førte til at Korvald-regjeringen utviste attache Yigal Eyal. Det var første gang et europeisk land utviste en israelsk diplomat.

Av de muligens 15 Mossad-agentene som deltok (Michael Harari, Dan Ærbel, Ethel Marianne Gladnikoff, Abraham Gehmer alias Leslie Orbaum, Sylvia Rafael alias Patricia Lesley Roxburgh; Victor Zipstein alias Zwi Steinberg, Michael Dorf, Gustav Pistauer, Jean-Luc Sevenier, Jonathan Isaac Englesberg alias Jonathan Ingleby, «Tamara» alias «Tamar» alias «Marie», Rolf Baehr, Gerard Lafond, Raoul Cousin, Nora Heffner), ble seks pågrepet av norske myndigheter og fem dømt av Eidsivating lagmannsrett den 1. februar 1974; fire for delaktighet til drap. Zwi Steinberg ble frifunnet for drap, men dømt for andre forhold, og Dorf ble frifunnet for alle forhold. Mike Harari, som var leder for aksjonen, klarte å flykte og er ikke blitt utlevert til Norge fra Israel.

Det er ikke klarlagt hvem som skjøt Bouchikhi, men det er på det rene at ingen av de domfelte var med på selve drapshandlingen eller var til stede på åstedet.

De fire som ble domfelt for drap anket til Høyesterett; alle fire over straffutmålingen; alle unntatt Ærbel også over lovanvendelsen. Påtalemyndigheten anket ikke, selv om straffene lå under aktors påstander og også under lovens minimumsstraffer.

Høyesterett forkastet ankene, men forlenget heller ikke straffene, noe Schjødt skriver han var bekymret for. I kjennelsen uttales det: «De har handlet etter ordre og med oppgaver etter sine forutsetninger. Men det må på den annen side også gjøres aldeles klart at den norske stat ikke kan akseptere at slik virksomhet drives på norsk territorium. Ut fra dette syn må etter mitt skjønn lagmannsrettens straffutmålingsnivå anses som lempelig. Noen grunn til å senke det kan jeg ikke se.»

De domfelte

• Ethel Marianne Gladnikoff

  Medvirkning til uaktsomt drap og ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i to år og seks måneder. Gladnikoff var ikke tilstede da drapet ble utført. Hun medvirket å samle inn opplysninger og forhindre at Bouchikhi unnslapp.

• Sylvia Rafael alias Patricia Lesley Roxburgh

  Medvirkning til forsettlig drap, ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat og dokumentforfalskning, til en straff av fengsel i fem år og seks måneder.

• Abraham Gehmer alias Leslie Orbaum

  Medvirkning til forsettlig drap, ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat og dokumentforfalskning, til en straff av fengsel i fem år og seks måneder.

• Dan Ærbel

  Medvirkning til forsettlig drap og ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i fem år.

• Zwi Steinberg (Zvika)

  Frifunnet for drap, men domfelt for ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i ett år.

Løslatelse og benådning

Dorf ble løslatt i og med frifinnelsen i lagmannsretten og forlot landet umiddelbart. Steinberg og Gladnikoff ble prøveløslatt etter å ha sonet halve straffen. Ærbel ble tilstått permisjon 4. februar 1975 og umiddelbart ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner og ble benådet 7. februar 1975. Gehmer og Rafael ble ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner 21. mai 1975 og ble benådet 23. mai 1975.

Ansvar og erstatning

Israelske myndigheter har aldri offisielt erkjent at Israel sto bak drapet på Lillehammer i 1973. De israelske regjeringers politikk har vært å ikke kommentere forhold knyttet til landets hemmelige tjeneste.

Norske myndigheter ble i begynnelsen av 1994 gjort oppmerksom på at enken etter Bouchikhi ikke hadde mottatt noen form for erstatning fra Norge eller noe annet land. Dette førte til norsk diplomatisk kontakt med Israel om spørsmålet. Arbeidet førte til at datteren og enken etter Bouchikhi fikk erstatning fra Israel i januar 1996. I tillegg fikk Bouchikhis sønn fra et tidligere ekteskap en erstatning på 118 000 dollar.

De etterlatte søkte også om, og fikk, billighetserstatning fra norske myndigheter. Enken fikk 150 000 kroner og datteren 100 000 kroner i 1996. Ved utmålingen av erstatningene ble det blant annet lagt vekt på at medias fokusering på saken hadde medført en belastning for de etterlatte.

I april 2014 skrev Dagsavisen at den tidligere Mossad-sjefen Mike Harari i et intervju i den israelske avisen Yedioth Aharonoth bekreftet at Israel sto bak drapet.

Dan Ærbel erkjente i 2023 at de visste at de drepte feil mann. Ærbel er 85 år gammel og ble intervjuet av NRK. Ærbel arbeider som sikkerhetsvakt i et kjøpesenter. Ærbel og Rafael skal i 1973 ha protestert ovenfor ledelse fordi de mente feil mann ble utpekt.

Annet

Det har versert spekulasjonene om at den norske E-tjenesten var involvert i aksjonen. Den israelske gruppen som utførte attentatet hadde tolv hemmelige telefonnummer tilhørende nordmenn, det var imidlertid ikke bevist at noen av de hadde bistått israelerne. Den offentlige utredningen (NOU 2000:6) og Lundkommisjonen fant ingen bevis for dette. Ifølge den israelske journalisten og forfatteren Yossi Melman hadde Mossads gruppe kontaktet en lokal hjelper.

I september 2004 publiserte Annæus Schjødt, som forsvarte Steinberg og Dorf for lagmannsretten og Rafael og Gehmer for Høyesterett, boken Mange liv, hvor han hevder at en av de arresterte israelske agentene, Dan Ærbel, lekket informasjon om Israels masseødeleggelsesvåpenprogram til norske myndigheter. Myndighetene valgte imidlertid å tie med denne informasjonen. Først i oktober 1986 ble det offentlig kjent at Israel hadde slike våpen, da atomteknikeren Mordechai Vanunu avslørte dette.

Artisten Ole Paus publiserte den satiriske sangen «Balladen om Sylvia Rafael og Herr Annæus Schjødt» på albumet Paus-posten i 1977.

Litteratur

• Karl Emil Haglund: Israel – elsket og hatet. Gyldendal Oslo 1983.
• Odd Karsten Tveit: De skyldige : Israel og Palestina - krigen, menneskene, spillet, Kagge forlag, 2015 ISBN 9788248916871
• Heradstveit, Per Øyvind (1932-2004) (1974). De medskyldige: israelsk etterretning og mordet på Lillehammer. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203063454. 
• Elvik, Halvor (1974). Da "Mossad" kom til Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205063974. 
• Lillehammer-saken — Omstendigheter rundt drapet på Ahmed Bouchikhi den 21. juli 1973 og sakens senere håndtering av norske myndigheter. NOU 2000. 6. Oslo: Statens forvaltningstjeneste — Informasjonsforvaltning (utgitt 1. mars 2000). 2000. ISBN 8258305174. 

Eksterne lenker

• «- Lillehammer-drapet min største profesjonelle tabbe». dagbladet.no. 5. april 2013. Besøkt 13. desember 2015. 
• «Da Mossad møtte lensmannsbetjenten». nrk.no. 15. januar 2019.