Liechtensteins historie

Liechtensteins historie er en fredelig historie, militært sett, for den lille staten i sentrale Europa, mellom Sveits og Østerrike. Området i Alpene fikk politisk identitet i det som i dag er fyrstedømme Liechtenstein i 814 med dannelsen av et underland til nedre Raetia. Grensene har forblitt uendret siden 1434, mye takket være Rhinen, som har beskyttet lilleputtstaten mot det hellige romerske riket og Sveits' kantoner. Fyrstedømmet er utgått fra Liechtenstein-slektens erhvervelse av herskapet Schellenberg (1699) og grevskapet Vaduz (1712). Den tyske keiser Karl VI opphøyet grevskapet og liechtensteinerne i riksfyrstestanden.

Schloss Vaduz, bygget i løpet av middelalderen.

Antikken

Kart over Liechtenstein. Grensene har holdt seg uendret siden 1434.

En romersk veg krysset området fra sør til nord, gikk gjennom Alpene ved Splügen-passet og fulgte høyresiden av Rhinen til kanten av flomgrensen og var lenge ubebodd på grunn av periodiske flommer. Romerske villaer har blitt avdekket i Schaanwald og Nendeln. Sent i romersk tid kom det en tilstrømning av germanske folk som alamannerne fra nord, noe som vises ved levningene av en romersk festning ved Schaan.

Middelalderen

Karl I av Liechtenstein (1569 – 1627)

Området, deler av Raetia, ble lagt inn under det Frankerriket, og delt inn i grevskap som igjen ble ytterligere splittet opp over generasjonene. Da Schwaben tapte sitt hertugdømme i 1268, og aldri ble gjenopprettet, ble alle vasallene til hertugen vasaller direkte under keisertronen.

Middelalderens land Vaduz (i dag hovedstaden i Liechtenstein) ble dannet i 1342 som en mindre underdivisjon av landet Werdenberg under grevskapet Montfort. 1400-tallet påførte området tre kriger og en del ødeleggelser.

Liechtenstein-dynastiet som fyrstedømmet har sitt navn fra (heller enn motsatt) fra festningen Liechtenstein ved Mödling i det fjerne Niederösterreich (nedre Østerrike), som dynastiet eide fra rundt 1140 og til 1200-tallet, og fra 1807 og framover. Gjennom århundrene har det skaffet seg store landområder, hovedsakelig i Mähren, Niederösterreich og fyrstedømmet Steiermark, men alle disse landutvidelsene og rike områdene ble holdt i len under andre føydale herrer, hovedsakelig under ulike slektslinjer av Huset Habsburg, som mange liechtensteinere var nære rådgivere for. Således, og uten noe område som ble holdt direkte under keisertronen, var Liechtenstein-dynastiet ikke i stand til å møte de kravene som kvalifiserte for et sete i keiserdømmets riksdag, skjønt ble hevet til denne posisjonen på slutten av 1600-tallet.

Tidlig moderne tid

Liechtensteins våpenskjold.

Liechtenstein ble invadert av både østerrikske og svenske tropper i løpet av tredveårskrigen (1618–1648).

I løpet av 1600-tallet ble landet berørt av både en pest og herjet av en heksejakt hvor mer enn hundre mennesker ble tiltalt og henrettet.

Fyrst Johann Adam Andreas av Liechtenstein kjøpte besittelsen Schellenberg i 1699 og fylket Vaduz i 1712. Denne fyrst Liechtenstein hadde store landeiendommer i Østerrike, Böhmen og Mähren, men ingen av disse landene ble holdt direkte for keiseren og fyrsten var derfor utestengt fra Fyrstenes råd og den prestisje og innflytelse som dette ville ha gitt.

Fyrsten av Liechtenstein skaffet seg en liten stripe av landsbyer i Alpene, og dette området fikk navn etter familien som styrte fylket. Den 23. januar 1719 ga Karl VI av Det tysk-romerske rike det dekret at fylkene Vaduz og Schellenberg skulle bli hevet til fyrstedømme under navnet Liechtenstein for hans tjener Anton Florian av Liechtenstein og deretter ble de Heiliger Römischer Reichsfürst, riksfyrster av det hellige tysk-romerske rike.

1800-tallet

kart over Rhinkonføderasjonen.

Da det tysk-romerske rike ble oppløst i 1806 trådte fyrstedømmet Liechtenstein som suveren stat inn i Rhinkonføderasjonen.

Franskmennene under Napoléon Bonaparte okkuperte landet for noen få år, men Liechtenstein fikk tilbake sin uavhengighet i 1815. Kort tid etter, den 20. juni 1815, gikk Liechtenstein inn i Det tyske forbund, som hadde keiseren av Østerrike som leder.

I 1818 bevilget Johann I Josef av Liechtenstein en konstitusjon, skjønt det var begrenset i sitt vesen. Det samme året så også det første besøk fra et medlem av Huset Liechtenstein, fyrst Alois II, men det første besøk av regjerende fyrste av fyrstedømmet ville ikke skje før i 1842.

I 1862 ble en ny konstitusjon kunngjort som forutsatte en representant for folket i riksdagen. Da Det tyske forbund ble oppløst 1866 forble Liechtenstein en uavhengig tysk stat, og var en av få tyske stater som ikke ble en del av den føderale staten kalt Det tyske rike i 1871. I 1868 oppløste Liechtenstein sin hær på 80 mann og erklærte sin nøytralitet som ble siden respektert både under den første verdenskrig som i den andre verdenskrig.

Liechtenstein under de to verdenskrigene

Beliggende i Alpene er Liechtenstein er fjellrikt land, her Planken.

Inntil første verdenskrig var Liechtenstein sterkt forbundet med dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter at dette ble oppløst knyttet Liechtenstein seg sterkere til Sveits, tok i bruk deres valuta og inngikk en tollunion.

I 1919 signerte Liechtenstein og Sveits en avtale hvor Sveits påtok seg å representere Liechtensteins interesser på diplomatisk og konsulært nivå i land hvor Sveits hadde representasjon og Liechtenstein ikke.

I løpet av våren 1938, rett etter annekteringen av Østerrike av Tyskland abdiserte den 84 år fyrst Franz I, og lot sin 31 år gamle slektning, Franz Josef, være sin etterfølger. Mens Franz I hevdet at alderdom var hans grunn for å gå av er det antatt at han ikke noe ønske å være på tronen om Tyskland også svelget Liechtenstein. Hans hustru, som han giftet seg med i 1929, var en rik jødisk kvinne fra Wien og lokale nazister i Liechtenstein hadde allerede utpekt henne som deres jødiske «problem». Selv om Liechtenstein ikke hadde et offisielt naziparti, hadde nazisympatier vokst i årevis innenfor landets Nasjonale unionistparti.

Fyrst Franz Josef II ble den første fyrste av Liechtenstein i historien som bodde fast i Liechtenstein.

I løpet av den andre verdenskrigen opprettholdt Liechtenstein sin nøytralitet mens familieskatter innenfor krigssonen ble fraktet til Liechtenstein og til London for sikker forvaring. Da krigen var over, forsøkte Tsjekkoslovakia og Polen å overta det de betraktet som tyske besittelser, og eksproprierte hele Liechtensteins arvelige landområder og eiendeler i Böhmen, Mähren og Schlesien — fyrstene av Liechtenstein hadde levd i Wien inntil Anschluss i 1938. Ekspropriasjonene, som fortsatt bestrides juridisk i Den internasjonale domstolen, omfatter over 1 600 kvadratkilometer (600 mi.²) av jordbruk- og skogsland, foruten flere familiefestninger og palasser. Borgere av Liechtenstein ble også forbudt å reise til Tsjekkoslovakia i løpet av den kalde krigen.

Liechtenstein ga asyl til rundt fem hundre soldater fra den russiske frigjøringsarméen (en russisk kollaboratørstyrke innenfor tyske Wehrmacht) ved krigens slutt. Dette er minnet ved et monument i grensebyen Hinterschellenberg som er markert på landets turistkart. Å gi asyl var ingen liten sak, da landet var fattig og hadde problemer med å fø og ta vare på en såpass stor gruppe flyktninger. Til slutt aksepterte Argentina å gi fast oppholdstillatelse til asylsøkerne. I kontrast sendte Storbritannia russere som kjempet på tysk side tilbake til Sovjetunionen, se Operasjon Keelhaul.

Etterkrigstiden

Alois av Liechtenstein har hatt regjeringen av landet siden 2004.

I den anstrengte årene etter krigen ble familien Liechtenstein nødt til å selge prisløse kunstskatter, blant annet Ginevra de' Benci av Leonardo da Vinci. Portrettet er nå i USA.

I de anstrengte økonomiske årene som fulgte etter krigen ble familien Liechtenstein ofte tvunget til å selge kunstskatter, blant annet det uvurderlige portrettet Ginevra de' Benci av Leonardo da Vinci som ble kjøpt av Det nasjonale kunstgalleri i USA i 1967. Liechtenstein kom seg over krisen i tiårene som fulgte da landets økonomi ble modernisert ved lavere skatt for selskaper, noe som tiltrakk flere utenlandske selskaper til landet. Liechtenstein ble økende viktig som finansielt senter.

I 1989 etterfulgte fyrst Hans Adam II sin far på tronen, og i 1996 ga Russland tilbake familiens arkiver som lenge hadde vært en strid mellom de to landene. I 1978 ble Liechtenstein medlem av Europarådet, og ble i 1990 en del av De forente nasjoner, medlem av EFTA i 1991, og både EØS og Verdens handelsorganisasjon i 1995.

I en folkeavstemning den 16. mars 2003, hvor fyrst Hans Adam på forhånd hadde truet med å forlate landet om han tapte, vant et stort flertall (64,3 %) for å endre konstitusjonen som ga ham effektiv mer makt enn noen annen europeisk monark. Den nye forfatningen ga fyrsten rett til å avskjedige regjeringen og godkjenne rettslige kandidater og tillatelse til å legge ned veto på lover ved rett og slett å nekte å signere dem innenfor en tidsramme på seks måneder.

Den 15. august 2004 annonserte fyrst Hans Adam at han ville trekke seg til fordel for sin sønn Alois som da har regjeringen av landet. Fyrstetittelen får han imidlertid først etter farens død.

Se også

• Liste over Liechtensteins fyrster