Wikipedia

Libanons forsvar


Libanons forsvar, eller De libanesiske væpnede styrker ( LAF ; القوات المسلحة اللبنانية),[1] ( الجيش اللبناني), er militæret i Libanon. Det består av tre grener, hær, luftvåpen og marine.

Libanons forsvar
Forsvarets våpen
Basisdata
LandLibanon
Grunnlagt1. august 1945
Dagens form1991
Forsvarsgrener
  •  Hær
  •  Marine
  •  Flyvåpen
  • Garde
HovedkontorYarze
Motto"Ære, offer, lojalitet" (arabisk: "شرف · تضحية · وفاء" - Sharaf. Tadhia. Wafa)
Administrasjon
Øverst­kommanderendePresidenten
ForsvarsministerMaurice Sleem
Øverste kommandørJoseph Aoun
Styrke
Vernepliktnei
Tilgjengelig for tjeneste1 107 000 menn (18-39 år) 1 895 723 kvinner (18-39 år)
Tjenestedyktige936 000 menn (18-39 år) 948 327 kvinner (18-39 år)
Aktivt personell80 000
Reservepersonell38 000
Utgifter
BudsjettUS$243 millioner (2024)
Industri
Utenlandske leverandører
Relaterte artikler
HistorieFørste verdenskrig

Andre verdenskrig

Den arabisk-israelske krig i 1948

Den libanesiske borgerkrigen 1975-1991

Krigen mot terror

  • Operasjonen i Dinnieh 1999-2000
  • Operasjonen i Benin 2003

Midtøsten-konflikten

Krigen i Gaza 2023–2024

  • Israels invasjon av Libanon 2024
Nettstedwww.lebarmy.gov.lb

Primæroppdraget er å forsvare Libanon og dets innbyggere mot eksterne fiender, opprettholde intern stabilitet og sikkerhet, møte trusler mot landets vitale interesser, bidra til sosialt utviklingsarbeid og gjennomføre hjelpeoperasjoner i koordinering med offentlige og humanitære institusjoner.[2]

De væpnede styrkene har 84 200 aktivt personell hvorav hæren omkring 80 000 soldater, flyvåpenet 2 500 personell og 1 700 i marinen. Det resterende personellet er befal, rådgivere, ingeniører og medlemmer av spesialstyrkene. LAF er en frivillig styrke. Alle tre grenene betjenes og koordineres av LAF-sjefen; en stilling som vanligvis innehas av en maronittisk katolsk kristen, fra forsvarsdepartementet som ligger i Yarzeh, øst for Beirut. Øverstkommanderende siden 2017 er general Joseph Aoun.[3] Antall militært personell doblet i løpet av perioden mellom 1985 og 2000.[4] Landet har seks militære skoler og høyskoler, i tillegg til at libanesiske offiserer sendes til USA, Russland eller andre deler av Europa for tilleggsopplæring.

Utstyret til LAF er utdatert på grunn av mangel på midler, politisk uro og utenlandsk nærvær fram til 2000-tallet. Etter avslutningen av den libanesiske borgerkrigen bestemte LAF seg for å reparere så mye av utstyret det kunne, mens de ble hjulpet av beskjedne donasjoner fra andre stater. USA er en nøkkelpartner,[5] omtrent 85% av LAFs utstyr er USA-laget, mens det resterende er britisk, fransk og sovjetisk.[6]

Grener

rediger

Forsvarets overkommando

rediger

Forsvarets overkommando har hovedkvarter i Yarzeh og består av:

  • Den øverstkommanderende
  • Stabssjef
  • Visestabssjefer
  • Ulike direktorater

Libanesiske bakkestyrker

rediger

De libanesiske bakkestyrkene (القوات البريّة) er den desidert største av de tre grenene til militæret.

De libanesiske bakkestyrkene består av:

  • 5 regionale kommandoer
    • Beirut-regionen
    • Bekaa-regionen
    • Libanon-regionen
    • Region Nord
    • Region Sør
  • 11 brigader
    • 5 tunge (mekaniserte) brigader
      • 1. infanteribrigade
      • 2. infanteribrigade
      • 3. infanteribrigade
      • 5. infanteribrigade
      • 6. infanteribrigade
    • 6 lette brigader
      • 7. infanteribrigade
      • 8. infanteribrigade
      • 9. infanteribrigade
      • 10. infanteribrigade
      • 11. infanteribrigade
      • 12. infanteribrigade
  • 1. artilleriregiment
  • 2. artilleriregiment
  • Signaler Regiment
  • Libanesisk kommandoregiment
    • Inkluderer Mountain Combat Company.
  • Libanesisk luftbårne regiment
  • Kontra-sabotasjeregiment (Moukafaha)
  • 1. intervensjonsstyrkeregiment
  • 2. intervensjonsstyrkeregiment
  • 3. intervensjonsstyrkeregiment
  • 4. intervensjonsstyrkeregiment
  • 5. intervensjonsstyrkeregiment
  • 6. intervensjonsstyrkeregiment
  • Den republikanske gardebrigaden
  • Medisinsk Brigade
  • Støttebrigaden
  • Logistikkbrigade
  • Militærpoliti
  • Hærens band
  • Uavhengig konstruksjonsregiment
  • 1. panserregiment
  • 1. Landgrenseregiment
  • 2. Landgrenseregiment
  • 3. Landgrenseregiment
  • 4. Landgrenseregiment

Den fjerde brigaden var tidligere aktiv, men ble oppløst i 1984.

Libanesisk flyvåpen

rediger

Det libanesiske flyvåpenet (القوات الجوية اللبنانية) har for tiden en rekke helikoptre, inkludert Bell UH-1H Huey, Aérospatiale SA 330 Puma, Gazelle, Cessna Caravan, Hawker Hunters og forskjellige andre. Luftforsvaret er for tiden i ferd med å gjenopprette sine jetkapasiteter og vurderer kjøp av et lite antall jagerfly eller jet-trenere.

Libanesiske sjøstyrker

rediger

Den libanesiske marinen, offisielt de libanesiske sjøstyrkene ( القوات البحرية اللبنانية) er ansvarlig for å beskytte Libanons territorialfarvann, havner og bekjempe ulovlig smugling av varer. I spissen for marinehierarkiet er marinekommandoen, deretter forgrener den seg til marinens generalkvarter, Department of Naval Equipment Stores, Naval School, Beirut Naval Base og Jounieh Naval Base.

Sjøforsvaret, som i dag mangler en passende mengde utstyr, har cirka 50 fartøyer i ulike størrelser og roller; den prøver imidlertid å modernisere seg selv og øke størrelsen.

Libanesiske spesialstyrker

rediger

De libanesiske spesialstyrkene er eliten i de libanesiske væpnede styrker. De som melder seg på blir utsatt for strenge treningsregimer og må være i topp fysisk og mental tilstand før de går opp til en så sterkt ønsket posisjon. Hver gren av Forsvaret opprettholder sin egen form for spesialstyrker eller kommandosoldater. Disse inkluderer:

  • Commando Regiment (Også kjent som Maghawer)
  • Libanesisk luftbårne regiment - Moujawkal
  • Marinekommandoer
  • Libanesisk antiterror- og sabotasjeenhet (Moukafaha)
  • Panthers (del av Internal Security Force, dvs. politi)

For å sikre effektiviteten til en slik elitestyrke blir mange kommandosoldater sendt utenlands til USA, Storbritannia og Frankrike for å motta ekstra trening i spesialiserte områder som de libanesiske væpnede styrker ikke er i stand til å tilby på grunn av mangel på ressurser. Mens de trener i Libanon, blir hver kommando instruert i kunsten by- og geriljakrigføring. Så strengt er deres innenlandske treningsregime at hver kommando er underlagt en treningsplan bestående av 20 timer per dag i 3 måneder, som er delt inn i ulike stadier. Hvert stadium består av en spesialisert form for krigføring og dens tilhørende taktikk. Slike taktikker inkluderer: sabotasje, skarpskyting, utvinning og skjulte operasjoner. De libanesiske spesialstyrkene er også kjent for å drepe og spise slanger med bare hender ved konfirmasjonsseremonier.[7][8]

I 2008 begynte de libanesiske væpnede styrkene å etablere den libanesiske spesialoperasjonskommandoen for å samle LAFs eliteenheter. Disse spesialoperasjonsstyrkene inkluderer luftbårent regiment, jegerregiment, sjøkommando-regiment og den militære etterretningens antisabotasje-regiment. Den opprinnelige størrelsen på styrken var mindre enn to brigader, rundt 5000 soldater, med planer om å utvide til tre brigader.

Høyskoler og skoler

rediger

De libanesiske væpnede styrkene har seks militære høyskoler og skoler som betjener et bredt spekter av funksjoner fra offisers-opplæring til å føre tilsyn med nasjonale programmer for ungdom. Den nylige vektleggingen av First Flag Service Center er designet for å hjelpe til med å overvinne befolkningens mangfoldige natur. Skolene og høyskolene er:

  • Fouad Shehab forsvarshøyskole
  • Høyskole for militær idrett
  • Den libanesiske hærens militærakademi
  • Ski- og fjellkampskole
  • Undervisnings-institutt
  • Luftforsvarets flyskole
  • Sjøkrigsskole
  • Libanesisk spesialstyrkeskole

Forsvarshøyskolen, militærakademiet og ski- og fjellkampskolen er for videreutdanning, mens høyskole for militær idrett er designet for å holde dem i topp fysisk form. Det organiserer også idrettsgrupper og lag for internasjonal konkurranse. Undervisnings-instituttet skal hjelpe soldater med å spesialisere seg i visse aspekter av militæret, som artilleri og forsvar.[9]

Utstyr

rediger

Det libanesiske forsvaret bruker fortsatt utstyr hovedsakelig mottatt som gaver eller kjøpt til redusert pris fra forskjellige land som USA, Belgia, Russland og Nederland. Arbeidshesten er M113, som brukes av de fleste regimenter og brigader. Det finnes en samling av vestlig og sovjetisk produsert våpen og utstyr, alt fra rifler til stridsvogner.

Hæren hadde i 2023 334 stridsvogner (92 M48, 10 M60, 185 T-54, og 47 T-55), 56 stormpanservogner, 35 panserjagere, 12 selvdrevet artilleri og 1378 pansrede personellkjøretøy. I tillegg har hæren tungt artilleri, selvforsvarsluftvernmissiler, lett luftvernartilleri og middelstunge droner.[10] Den har også tauet 155 mm artilleri av typen M198 haubits.[11]

I 2008 tilbød russerne T-90 stridsvogner og jagerfly.[12] Libanon avviste Russlands tilbud jagerfly i 2008 og også en ny avtale i 2010. Et nytt tilbud fra Russland utstyr til US$1 mrd over 15 år i 2017 ble avvist i 2017 etter samtaler med USA. Til tross for at USA forblir den viktigste samarbeidspartneren, takket de i 2018 ja til russisk militær støtte til en verdi av US$5 millioner.[13]

Gjennom sin historie har det libanesiske forsvaret brukt forskjellige våpen og utstyr som til sin tid har blitt ansett som topp moderne. De fleste av disse våpnene har enten blitt faset ut av drift eller er solgt til andre land. Blant hovedutstyret som for øyeblikket ikke er aktivt, er kjøretøyene AMX-13, Saladin, Panhard M3 og Staghound.

Opplæring

rediger

Opplæringen av vernepliktige skjer i First Flag Service Center (FFSC). Etter én ukes forkurs følger grunnkurs og spesialkurs i henhold til rang og våpengren.[14] Det første kurset består av 240 timer tilsvarende 9 uker. Det andre kurset består av 84 timer tilsvarende tre uker.

Historie

rediger
 
Libanesiske soldater under mutasarrif-perioden

I tiden som semiautonom provins i Libanonfjellene (1861-1914), hadde provinsen angivelig sin egen frivillige milits. Beskrevet slik av en reisende i 1914: "Den frie uavhengige holdningen til disse fjellklatrerne var i sterk motsetning til den for de underbetalte, underernærte og dårlig kledde vernepliktige fra den vanlige [osmanske] hæren".[15]

Forløperen til den moderne libanesiske hæren er fra 1916, da Frankrike etablerte Légion d'Orient, som inkluderte libanesiske soldater.[16] Etter at et mandat etter første verdenskrig ble opprettet over Libanon i april 1920, dannet Frankrike Armée du Levant. Armeen ble senere ble omorganisert for å inkludere lokalt vervet Troupes Spéciales du Levant i enheter sammensatt av libanesisk, syrisk, sirkasisk og kurdisk personell, under franske offiserer. I 1926 ble første libanesiske skarpskytter-enhet opprettet, og regnes som direkte forløper for LAF.[16] I 1938 utgjorde Troupes Speciales 10 000 med 306 offiserer, hvorav bare 88 var franske.[17] I tillegg til de lokale, tjenestegjorde nordafrikanske, senegalesiske og franske militære enheter i Syria og Libanon.

Under andre verdenskrig kjempet libanesiske tropper i Libanon med de franske Vichy-styrkene mot frie franske og britiske styrker. Etter at Vichy-styrkene i Midtøsten overga seg i juli 1941, vervet frivillige fra Troupes Spéciales du Levant seg til de frie franske styrkene og deltok i kamp i Italia, Nord-Afrika og Sør-Frankrike.[18]

I 1943, før erklæringen om libanesisk uavhengighet, ble alle militærenhetene samlet i en brigade, den femte brigaden, under kommando av general Fouad Chehab. Den dagen Libanon erklærte uavhengighet, ble det libanesiske (tirailleurs)-regimentet stilt til disposisjon for den libanesiske regjeringen for å opprettholde sikkerheten. I juni samme år rekonstituerte franskmennene enheter av Troupes Spéciales du Levant, som deretter ble knyttet til de britiske styrkene i Midtøsten. Flertallet av de libanesiske væpnede styrkene forble en del av den franske hæren i Libanon.[18]

Selvstendighet

rediger

Etter at Libanon ble selvstendig i 1943, forhandlet landet med Frankrike i 1944 om overdragelse av væpnede enheter under fransk kontroll.[16] Disse enhetene var en del av Troupes Spéciales du Levant og utgjorde totalt rundt 3000 mann.[18] Den 1. august 1945, overtok Libanons regjering full kontroll over LAF og dagen minnes årlig som den libanesiske hærens dag.[16]

Etter å ha etablert autoritet over LAF i 1945, holdt den libanesiske regjeringen med vilje sine væpnede styrker små og svake på grunn av landets unike interne politikk. Kristne politikere fryktet at muslimer kunne bruke de væpnede styrkene som et redskap for å ta makten i et militærkupp. De virket også uvillige til å pådra seg kostnadene ved å opprettholde en stor velutstyrt hær.[18] Gjennom 1950- og 1960-tallet brukte Libanon aldri mer enn 4 % av BNP på militærbudsjettet.[18] Mange kristne libanesere fryktet også at en stor hær uunngåelig ville tvinge Libanon inn i den arabisk-israelske konflikten. Muslimske politikere var imidlertid også bekymret for at en sterk hær kunne brukes mot muslimske interesser fordi den ville bli kommandert av kristne. Samtidig hadde de en tendens til å føle at militæret burde være sterkt nok til å spille en rolle i den arabisk-israelske kampen.[18] I tillegg til de to store motstridende synspunktene, har fremtredende libanesiske politikere fra mylderet av religiøse kirkesamfunn i Libanon også hatt en tendens til å være føydale krigsherrer som kommanderer sine egne private militser og fryktet at en sterk hær ville sette deres personlige makt i fare.[18]

Krigen mot Israel 1948

rediger

Utdypende artikkel: Den arabisk-israelske krig i 1948

Den 6. juni 1948 kjempet den tredje bataljonen til den libanesiske hæren, støttet av den arabiske frigjøringshæren, mot israelske styrker som okkuperte de libanesiske landsbyene Qadas og Malkieh og tok dem til fange, og overleverte dem deretter til ALA og trakk seg tilbake innen 8. juli.[19][16][20] Dette var den første store kampoperasjonen for de libanesiske væpnede styrker under den uavhengige libanesiske regjeringen.

1975–1990 libanesisk borgerkrig

rediger

Utdypende artikkel: Den libanesiske borgerkrigen

Etter hvert som borgerkrigen eskalerte, vokste libanesiske militser seg sterkere og overgikk snart den vanlige hæren. Dette undergravde raskt sentralregjeringens autoritet. Regjeringens evne til å opprettholde orden ble også svekket av den libanesiske hærens natur. En av de minste i Midtøsten, den ble satt sammen basert på et fast forhold mellom religioner. Ettersom medlemmer hoppet av til sekteriske militser, ville hæren til slutt vise seg ute av stand til å begrense de militante gruppene, tøyle PLO eller overvåke utenlandsk infiltrasjon. Siden regjeringen var kristendominert, spesielt offiserernes rekker, var tilliten blant muslimer til sentrale institusjoner, inkludert hæren, lav.

Oppløsningen av den libanesiske hæren ble til slutt initiert av muslimske desertører som erklærte at de ikke lenger ville ta ordre fra de maronittiske generalene. De brøt ut og dannet «Den libanesiske arabiske armé» (LAA).

Kristne elementer trakk seg ut og dannet «Det frie Libanons armé», ledet av oberst Antoine Barakat. Herfra brøt major Saad Haddad ut i 1977 og dannet den kristne militsen Den sørlibanesiske armé (SLA), av FN omtalt som De Facto Forces (DFF). Militærstyrken samarbeidet med, og ble utstyrt av, Israel, og dannet i 1979 det selvstyrte området «Det frie Libanon» innenfor Israels sikkerhetssone sør for UNIFILs sone. SLA kollapset i år 2000.

Taif-avtalen fra 1991

rediger

Den 4. juli 1991, etter at nedrustningsforhandlingene mislyktes, slik Taif-avtalen krever, angrep den libanesiske hæren palestinske stillinger i Sør-Libanon. Offensiven, som involverte 10 000 soldater mot anslagsvis 5 000 militser, varte i 3 dager og endte med at hæren tok alle de palestinske stillingene rundt Sidon. I avtalen som fulgte ble alle tunge våpen overgitt og infanterivåpen kun tillatt i de to flyktningleirene, Ain al-Hilweh og Mieh Mieh. 73 mennesker ble drept i kampene, og 200 såret, for det meste palestinere.[21][22]

1999–2000 Dinnieh-kampene

rediger

I løpet av desember 1999–januar 2000 startet en islamistisk gruppe et mislykket opprør mot libanesiske myndigheter i Dinnieh- distriktet. I en periode på 8 dager med kamper i de snødekte fjellene øst for den nordlige havnen i Tripoli, ble 14 soldater og 25 opprørere drept.[23]

Libanon-krigen 2006

rediger

Utdypende artikkel: Libanon-krigen (2006)

I Libanon-krigen i 2006 deltok ikke LAF i en direkte konflikt med Israels forsvar, men truet med gjengjeldelse dersom IDF presset for langt nordover inn i Libanon. Allikevel bombet Israel flere libanesiske militærbaser.[24][25][26] Mens de ga hjelp til sivile, bidro libanesiske tropper til å opprettholde orden i byens gater, dirigerte flyktninger til tryggere områder og hjalp til med å skaffe oversikt over skade fra israelske angrep.[24] Ved enkelte anledninger skjøt libanesiske styrker med luftvåpen mot israelske fly,[27] men ingen skade ble dokumentert. Totalt ble 49 libanesiske soldater drept.[28]

Etter Libanon-krigen i 2006 deployerte LAF ut sør for Litani-elven for første gang siden 1968. De skulle håndheve sikkerhetsrådets resolusjon 1701, men uttalte at de verken ville eller kunne avvæpne Hizbollah med makt.

Nord-Libanon-konflikten 2007

rediger
 
konflikten i 2007

20. mai 2007 brøt det ut kamper mellom Libanons forsvar og Fatah al-Islam, en al-Qaida-assosiert islamistisk gruppe i den palestinske flyktningeleiren Nahr el-Bared nær Tripoli. Beleiringen av Nahr el Bared var de mest omfattende kampene LAF var involvert i siden 1990, der artilleri ble mye brukt for å ta ut snikskyttere. 2. september 2007 tok LAF kontroll over leiren etter tre måneders kamper hvor de hadde mistet 155 soldater. I konflikten ble et antall UH-1 helikoptre ombygd til å enten frakte bomber, utstyrt med 250 kg og 400 kg konvensjonelle bomber fra gamle Hunter og Mirage III jetfly, eller Matra rakett-stativ.[29]

2008 sammenstøt i Libanon

rediger

Utdypende artikkel: Urolighetene i Libanon 2008

 
En libanesisk M113 APC i Beirut, under urolighetene 9. mai 2008.

Under de ukelange sammenstøtene som fant sted i begynnelsen av mai 2008 i Beirut og andre regioner i landet, klarte ikke hæren å forhindre rivaliserende libanesiske grupper i å kjempe mot hverandre. Dette var fordi hæren, sammen med regjeringen, hadde trodd det hadde vært bedre om rivaliserende grupper til slutt ville avslutte volden og ordne opp i konflikten mellom dem alene, annet enn å involvere den nasjonale hæren som kan ha ført til store splittelser mellom de soldater, akkurat som i borgerkrigen. Det ville også ha forårsaket et ramaskrik fra soldatene som kunne ha dødd, og ført til enda større splittelse og skyld på de politiske kreftene.[30] Men når våpenhvile ble satt i verk i et bestemt område eller distrikt i Beirut eller andre steder i landet, ville LAF umiddelbart håndheve fred. 13. mai kunngjorde den nasjonale hæren at dersom sammenstøtene ikke ville ende så snart som mulig, måtte den gripe inn og bruke makt om nødvendig for å stoppe dem.[31]

Den 3. august 2010 skjøt den libanesiske hæren mot israelske soldater hvis kran løftet en soldat over grensen for å fjerne et tre fra gjerdet; Israelske tropper returnerte ild. Tre LAF-soldater, en israelsk offiser og en libanesisk journalist ble drept i hendelsen (etter israelsk artilleri- og flybombing). Ifølge FN-rapporter var det ingen bevis for at en israelsk soldat hadde tatt seg inn på libanesisk territorium.[32] UNIFIL- styrken stasjonert i sør beskrev skuddvekslingen som en "alvorlig hendelse".

2011–2017 Syrisk borgerkrigseffekt i Libanon

rediger
 
En felles patrulje av den libanesiske hæren og sørkoreanske tropper som tjenestegjorde med UNIFIL i 2011

Siden konflikten brøt ut i Syria, har den libanesiske hæren blitt utplassert for å forhindre sammenstøt i byen Tripoli, så vel som i andre varme soner som Beirut og Arsal på de østlige grensene. I 2014 etablerte terrorgrupper ISIS og Al-Nusra-fronten små baser og festningsverk i Anti-Libanon-fjellene, hvor de opererte mot Hizbollah og den libanesiske hæren.

Den 23. juni 2013 fant intense sammenstøt sted i Sidon mellom tilhengere av den salafistiske sunni-predikanten Ahmad Al-Assir og libanesiske tropper. Etter disse sammenstøtene ble den libanesiske hæren sendt inn for å fange Sheikh Assirs hovedkvarter ved Abra og pågripe ham. Libanesiske hærenheter kjempet mot pro-Assir-militanter i to dager i en kamp som førte til døden til minst 16 libanesiske soldater, og såret av minst 50 menn. Selv om LAF klarte å sikre komplekset hans, klarte Assir å rømme og ble først tatt til fange 16. august 2015, mens han prøvde å flykte fra landet med et falskt pass.[33][34]

Den 2. august 2014, etter arrestasjonen av en Al-Nusra-frontsjef Abu Ahmad Jumaa, startet terrorister fra Al-Nusra og ISIS et angrep på de libanesiske væpnede styrker i byen Arsal og tok kontroll over byen. Innen 7. august ble en skjør våpenhvile etablert da ISIS- og Al Nusra-styrker også trakk seg tilbake fra byen og omplassert langs grensen til Syria. Deres gjemmesteder der ble deretter bombet av det syriske flyvåpenet. To dager senere gikk den libanesiske hæren inn i Arsal med full styrke og gjenopprettet kontrollen over sjekkpunkter som militantene tidligere hadde beslaglagt.[35]

Den 21. juli 2017 startet Hizbollah, de syriske væpnede styrkene og den libanesiske hæren en militær operasjon mot ISIS og Tahrir al-Sham -posisjoner på grensen mellom Libanon og Syria. Den libanesiske hæren forpliktet 5. infanteribrigade og 7. infanteribrigade til kampen, og beskuttet kraftig ISIS- og HTS-stillinger. Innen 28. august overga de fleste av de rundt 2100 militantene seg til Hizbollah og den syriske hæren.[36]

Israels invasjon av Libanon 2024

rediger

Utdypende artikkel: Israels invasjon av libanon 2024

1. oktober 2024 invaderte Israel Libanon som en del av Israel-Hizbollah-konflikten. De libanesiske væpnede styrkene gikk ikke inn i direkte kamp mot Israels forsvarsstyrker, men trakk seg tilbake til omtrent fem kilometer fra Libanons sørlige grense til Israel.[37]

Referanser

rediger
  1. ^ الجيش اللبناني. «الموقع الرسمي للجيش اللبناني | شرف، تضحية، وفاء». Arkivert fra originalen 3. august 2002. Besøkt 8. januar 2016. 
  2. ^ «LAF Mission». Lebanese Armed Forces. Arkivert fra originalen 15. juni 2009. Besøkt 19. mai 2009. 
  3. ^ «Joseph Aoun». Arkivert fra originalen 6. mars 2021. Besøkt 12. juli 2017. 
  4. ^ «Armed forces growth (most recent) by country». NationMaster.com. Arkivert fra originalen 17. februar 2014. Besøkt 12. desember 2008. 
  5. ^ «US Military Assistance to Lebanon: Equipping LAF Not Transforming It». Arkivert fra originalen 10. april 2021. Besøkt 5. februar 2018. 
  6. ^ «LAF Equipment». Lebanese Armed Forces. Arkivert fra originalen 19. juli 2006. Besøkt 19. mai 2009. 
  7. ^ «404 - File or directory not found.». Arkivert fra originalen 26. juni 2008. Besøkt 25. desember 2014. 
  8. ^ «الموقع الرسمي للجيش اللبناني». Arkivert fra originalen 12. februar 2012. Besøkt 25. desember 2014. 
  9. ^ «Military Colleges & Schools». GlobalSecurity.org. Arkivert fra originalen 13. oktober 2017. Besøkt 12. desember 2008. 
  10. ^ «Libanons forsvar». SNL. Besøkt 15. oktober 2024. 
  11. ^ Garamone, Jim (1. desember 2008). «U.S. Forces Help Lebanese Military Assert Control». American Forces Press Service - DefenseLink News. Besøkt 10. desember 2008. 
  12. ^ Daragahi, Borzou; Rafei, Raed (18. desember 2008). «Russia to donate 10 fighter jets to Lebanon». Los Angeles Times. Besøkt 19. mai 2009. 
  13. ^ «How to Read Lebanon’s Acceptance of Russian Military Aid». Washington Institute. 7. desember 2018. Besøkt 15. oktober 2024. 
  14. ^ «Training in the FFSC». Arkivert fra originalen 10. februar 2009. Besøkt 28. desember 2008. 
  15. ^ LEARY, LEWIS GASTON (November 1913). «2». Syria, The Land of Lebanon. New York: McBbidk, Nast & Co. s. 16. ISBN 978-1-4446-7401-9. Besøkt 1. januar 2009. 
  16. ^ a b c d e «LAF History». Lebanese Armed Forces. Arkivert fra originalen 1. mai 2009. Besøkt 19. mai 2009. 
  17. ^ Andrews, Christopher M.; Kanya-Forstner, A.S. (1981). The French Imperial Climax - France Overseas. The Great War and the Climax of French Imperial Expansion. London: Thames and Hudson. ISBN 9780500250754. Arkivert fra originalen 5. januar 2023. Besøkt 5. januar 2023. 
  18. ^ a b c d e f g «Lebanese Ground Forces». Arkivert fra originalen 23. september 2019. Besøkt 8. desember 2008. 
  19. ^ «Lebanon's Armed Forces and the Arab-Israeli War, 1948–49». 
  20. ^ Khalidi, Walid. (1992). All That Remains. Institute of Palestine Studies, p.471.
  21. ^ Middle East International No 404, 12. juli 1991, Publishers Lord Mayhew, Dennis Walters MP; p.3 Jim Muir, pp.4,5 Godfrey Jansen, Lamis Andoni
  22. ^ Journal of Palestine Studies 81 Volume XXI, Number 1, Autumn 1991, University of California Press. pp.193,194 Chronology quoting Los Angeles Times 7/6, Mideast Mirror (MEM), London 7/5
  23. ^ Gambill, Gary C.; Endrawos, Bassam (September 2001). «Bin Laden's Network in Lebanon». Middle East Intelligence Bulletin. 
  24. ^ a b الجيش اللبناني. «الموقع الرسمي للجيش اللبناني | شرف، تضحية، وفاء». Arkivert fra originalen 3. april 2015. Besøkt 8. januar 2016. 
  25. ^ «Israel bombs Lebanese army barracks». News.com.au. 18. juli 2006. Besøkt 19. mai 2009. 
  26. ^ «IAF strikes Lebanese Air Force base». The Jerusalem Post. 13. juli 2006. Besøkt 13. juli 2006. 
  27. ^ «Lebanese army stops Israeli helicopters landing». Reuters. 30. juli 2006. Besøkt 19. mai 2009. 
  28. ^ . Lebanese Armed Forces https://web.archive.org/web/20090620022304/http://www.lebarmy.gov.lb/martyrs.asp?ln=ar&id=12397. Arkivert fra originalen 20. juni 2009. Besøkt 19. mai 2009. 
  29. ^ «Lebanon army takes control of camp after battle». Reuters. 2. september 2007. 
  30. ^ «Gunbattles break out in Beirut». CNN. 9. mai 2008. Besøkt 8. mai 2008. 
  31. ^ «Lebanese army deploys troops around the country to impose law and order by force». Fox News. Arkivert fra originalen 20. juni 2009. Besøkt 19. mai 2008. 
  32. ^ «BBC News - Israel-Lebanon border clash kills five people». BBC News. 3. august 2010. Besøkt 30. oktober 2014. 
  33. ^ «Lebanon army seizes radical sunni clerics's HQ». Arkivert fra originalen 12. oktober 2017. Besøkt 30. oktober 2014. 
  34. ^ «Lebanon arrests wanted militant cleric Ahmad al-Assir». BBC News. Besøkt 16. august 2015. 
  35. ^ «Kahwagi: Army will do utmost to free hostages». Arkivert fra originalen 19. august 2018. Besøkt 30. oktober 2014. 
  36. ^ «Islamic State prepares to evacuate Syria-Lebanon border zone». Arkivert fra originalen 25. desember 2018. Besøkt 6. januar 2023. 
  37. ^ Gebeily, Maya. «Lebanese troops pull back from border as Israeli ground invasion looms». 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Libanons_forsvar&oldid=24825973»