Hawker Hunter
Hawker Hunter var et britisk turbojetdrevet jagerfly fra 1950- og 1960-årene. Den var i bruk i RAF og 18 andre lands flyvåpen, og gjorde aktiv tjeneste i en del lokale kriger i perioden. I alt 1 972 fly ble produsert av Hawker Siddeley eller lisensprodusert andre steder.
| Hawker Hunter | |||
|---|---|---|---|
 Hawker Hunter i sveitsiske farger | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Jagerfly og bakkeangrep | ||
| Produsent | Hawker Siddeley | ||
| Designet av | Sydney Camm | ||
| Første flyvning | Prototype 21. juli 1951 Produksjon 16. mai 1953 | ||
| Introdusert | 1956 | ||
| Utfaset | 1970-årene | ||
| Status | Utfaset | ||
| Brukt av |  Royal Air Forceflere =  Fleet Air Arm og 18 andre land | ||
| Antall produsert | 1,972 | ||
| Enhetspris | £100,000 | ||
Design og utvikling rediger
Hunter er basert på Hawker Sea Hawk som var en rettvinget jager for hangarskip. Den ble konstruert for å imøtekomme nye spesifikasjoner fra myndighetene, og bygde på grunnmodellen, men med 35 graders bakovehelning på vingene. Hawker P.1052 viste gode ytelser, men ble frafalt til videre utvikling mot produksjon. Konsernet utviklet så konseptet til P. 1081, som vakte RAFs interesse uten bestilling. Denne ble bare laget i ett eksemplar som krasjet 1951.
I 1946 kom spesifikasjoner for en dagslysjager med jetdrift. Konstruktøren endret basisdesignen til å passe med Rolls-Royce Avon-turbojetmotoren som var mere kompakt enn forgjengeren. I første omgang tenkte man luftinntaket foran, men det ble flyttet til vingeroten for å gi plass til våpnene og radarkapselen i nesa. Halerorarrangementet ble også modifisert for å unngå tekniske og stabilitetsproblemer.
P.1067 fløy for første gang 20. juli 1951, med en Rolls-Royce Avon 103-motor fra et English Electric Canberra bombefly. Skyvekraften var 6 500 pund (28,91 kN). Den neste hadde nesten fullt utstyr og motorkraften var 7 550 pund (33.58 kN). Backupen fikk en ny motor fra Armstrong Siddeley: Sapphire med 8 000 punds skyvekraft. Den fløy 30. november 1952 og var sølvfarget, mens de Avon-utstyrte var grønne.
Hunter var allerede bestilt via forsyningsministeriet. Den første Hunter F.1 med Avon 113 motor(7 600punder) fløy 16. mars 1953. De første 20 flyene var egentlig før-produksjonsmodeller med stadige endringer. 7. september 1953 satte en Hunter F Mk3 med Neville Duke ved spaken ny hastighetsrekord for fly med 727,63 miles per time over en 3 km strekning. Rekorden varte snaue tre uker før RAFs Supermarine Swift brøt den 25. september.
Beskrivelse rediger
Hunter var et konvensjonelt helmetall monoplan. Piloten satt på et Martin-Baker 2H eller 3H utskytningssete. Toseters treningsflyet hadde Martin-Baker Mk.4H seter. Flykroppen var av monocoque type konstruksjon med avtakbar haleseksjon for motorvedlikehold. De trekantede luftinntakene satt i vingeroten og ga luft til motor med enkelt utblåsning bakerst. Midtmonterte vinger var 35 grader bakoverstilt i likhet med rorene. I tillegg var de avrundet i tuppene forfra. Kontrollorganene var konvensjonelle, og der var en enkelt luftbrems under og bak. Bestykningen på enseteren var fire 30 mm ADEN-maskinkanoner. De var montert i en enhet hvor mekanikken kunne skiftes ut ved vedlikehold, i tillegg til at magasinene var utskiftbare. Løpene ble sittende i flyet. Toseteren hadde en, eller to kanoner. En enkel avstandsradar satt i nesekapselen.
Historien rediger
Hunter F.1 ble satt i tjeneste i RAF i juli 1954. Det ble raskt klart at brennstoffkapasiteten var for liten. I tillegg var luftinntakene såvidt feil at kompressoren fikk for lite luft med motortrøbbel som resultat. I tillegg fikk kruttgass for lett tilgang slik at motoren sloknet helt under skyteøvelser. Å redusere brennstofftilførsel og ikke skyte uten at omstendighetene var riktige, var ingen god løsning. I tillegg hang patronbeltene og slang etter skyting og laget stygge sår i flykroppen. Luftbremsene ble fort skiftet til ny type, som ikke lot seg bruke under landing. På toppen dogget og iste cockpithetta ved raske temperaturskifter.
Effektiv flytid på maksimum en time var lite. I 1956 ble en flight på åtte Huntere omdirigert på grunn av værforhold. Det resulterte i seks havarier med en pilot omkommet. Ett fly var tom for brensel på taksebanen og måtte taues videre. På den positive siden var at flyet passerte lydmuren i 30 – 40 graders stup på full gass uten store vansker. Dette var ikke tilfelle for prototypene, hvor ikke en gang vertikalt stup fikk dem gjennom muren.
Nyere modeller fikk vingetanker og dropptanker slik at brennstoffkapasiteten økte med ca. 20%. Samtidig fikk den nye versjon F.4 bokser i fronten som fanget opp brukte ammunisjonsbelter. Disse må ha lignet på noe, for de fikk tilnavnet Sabrinaer etter en brystfager filmdiva på den tid. En ny Sapphiremotor ga modellnavn Hunter F.5. Denne motoren var både sterkere og mere stabil, men var egentlig myntet på Canberra-bomberen, noe som ga vansker for bestillingslister for reservedeler og drakamper når det gjaldt å få modifikasjoner tilpasset den hurtigere jageren.
Rolls-Royce utstyrte sin nye Avon 203 med automatisk brennstoffpumpe og nydesignet kompressor og leverte den med 10 000 punds trykk (44,48 kN). Den ble montert i Hawker P.1099 som ble til Hunter F.6. Den hadde også en endret vingekonstruksjon «Mod.228» med større bæreflater.
Jageren ble avløst av English Electric Lightning i løpet av 1963. Bakkeangrepsvarianten tjenestegjorde til 1970, mens skoleflyene varte til tidlig i 1990-årene.
Kriger og konflikter rediger
Hunter har deltatt i en del konflikter og ble blant annet brukt av India mot stridsvogner og bakkemål med militært sett brukbart resultat. De målte seg mot Sabre- jetfly i et par konflikter og kom delvis bra fra det.
Brukerland rediger
Hunter ble solgt til bl.a. Abu Dhabi, Belgia, Chile, Danmark, Irak, India, Jordan, Kenya, Kuwait, Libanon, Nederland, Oman, Peru, Qatar, Rhodesia/Zimbabwe, Saudi-Arabia, Singapore, Somalia, Sverige og Sveits. Belgia og Nederland produserte Hunter på lisens.
Service i Sveits og Singapore rediger
Kanskje de mest entusiastiske Huntertilhengerne var Sveits og Singapore som brukte dem fra 1958 til -94, og forbedret dem for å beholde dem i stedet for å bytte til andre typer. Begge er små land, der manøvrerbarhet er mere nyttig enn stor fart og radius.
Det sveitsiske luftforsvaret har et luftakrobatlag kalt Patrouille Suisse. De hadde lenge sine Huntere inntil de skiftet til Northrop F-5E Tiger II. Mange privateide Huntere er fra det sveitsiske luftforsvaret.
Sverige rediger
Sverige fant tidlig på 50-tallet ut at deres SAAB J29 «Flygende tønne» hadde for lite høydepotensiale, slik at der trengtes en avskjæringsjager. Der ble bestilt og levert 120 jagere som svenskene ga nummer J34. De ble øremerket forsvar av Stockholm og forlagt i rimelig nærhet. Bestykningen var 4 stk. 30 mm kanoner og to Sidewinder-raketter. Svenskene konstruerte en etterbrenner som bedret ytelsene, men prosjektet ble skrinlagt av økonomiske årsaker. Hunterne ble også brukt av flyvåpenets oppvisningsteam i slutten av 1950-årene.
Da SAAB J 35 Draken, som var overlydsfly, ble faset inn, ble Hunterskvadronene tillagt andre oppgaver ved Göteborg og Ängelholm. Siste fly ble pensjonert i 1969.
Spesifikasjoner (T.Mk.8) rediger
| Tekniske data | |
|---|---|
| Mannskap | 2 |
| Lengde | 14,89 m |
| Vingespenn | 10,26 m |
| Høyde | 4,02 m |
| Vingeareal | 32,42 m² |
| Vekt (uten last) | 6 406 kg |
| Vekt (maksimalt) | 7 802 kg |
| Motor | 1 × Rolls-Royce Avon 122 (1 × 36,15 kN) |
| Ytelser | |
| Maksimal hastighet | 1 117 km/t |
| Rekkevidde | 689 km |
| Marsjhøyde | 14 325 m |
| Klatrefart | 87,4 m/s |
| Bevæpning | |
| Maskinkanoner | 1 × ADEN, 30 mm |
Eksterne lenker rediger
- Wings Palette-fargelegging Arkivert 23. februar 2015 hos Wayback Machine.