English Electric Canberra
English Electric Canberra var et førstegenerasjons jetdrevet bombefly, utviklet av English Electric like etter andre verdenskrig som en erstatning for de Havilland Mosquito. Jetmotoren gjorde at Canberra kunne fly høyere og raskere enn alle tidligere bombefly og også unngå å bli bekjempet av fiendtlig luftforsvar. Canberra har blitt eksportert til flere land og har også blitt benyttet i mange konflikter under hele den kalde krigen.
| English Electric Canberra | |||
|---|---|---|---|
 Tre Canberra B.2 fra RAF i formasjon | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Bombefly | ||
| Produsent | English Electric | ||
| Designet av | Wiliam Edward Willoughby „Teddy“ Petter | ||
| Første flyvning | 13. mai 1949 | ||
| Introdusert | 25 mai 1951 | ||
| Utfaset | 2006 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | Royal Air Force Royal Australian Air Force | ||
| Antall produsert | 949 | ||
| Videreutviklet til | Martin B-57 | ||
Bakgrunn rediger
Under andre verdenskrig var English Electric en viktig underleverandør til Handley Page, og masseproduserte bombeflyet Handley Page Hampden og Handley Page Halifax. Foretaket ble derigjennom en veletablert britisk flyprodusent, til tross for at man ikke hadde noen egen konstruksjon. For å kunne gå tilbake, rekrutterte man i desember 1944 Westland Aircrafts sjefingeniør William Petter, som hadde skisser av et tomotors jetdrevet bombefly.
Utvikling rediger
Petters konstruksjon passet til flyvåpenets spesifikasjon for en erstatning til Havilland Mosquito, så English Electric ga et tilbud og ble valgt for videre utvikling. I januar 1946 fikk English Electric en kontrakt på fire prototyper. På grunn av forsinkelser med Avon-motoren, ble tre prototyper i stedet utrustet med den svakere Rolls-Royce Nene. Det nye radarbombesiktet ble også forsinket, hvilket gjorde at flyet ble konstruert med en glassnese med optisk bombesikte og plass for et tredje besetningsmedlem. Tross dette så gjennomførte den første prototypen sin jomfruflyvning den 13. mai 1949. Allerede i mars hadde flyvåpenet lagt inn en bestilling på en første produksjonsserie på 132 fly. Det første serieproduserte flyet fløy 21. april 1950, og i mai 1951 ble det tatt i bruk i Royal Air Force.
Da koreakrigen brøt ut, oppstod det et fornyet behov for moderne bombefly, noe som resulterte i en ny bestilling på ytterligere drøyt 400 fly. Avro, Handley Page og Short Brothers var da underleverandører til English Electric i stedet for det motsatte.[klargjør] Også USAs flyvåpen ville ha Canberra for å erstatte sine foreldede B-26 Invader. De amerikanske flyene ble bygget på lisens av Glenn L. Martin Company og ble benevnt B-57 Canberra. Også i Australia ble Canberra bygget på lisens. Totalt ble det bygget 1 352 fly av ulike versjoner, hvorav 901 i Storbritannia.
Bruk rediger
Argentina rediger
Argentina kjøpte på begynnelsen av 1970-tallet, tolv brukte amerikanske B-57 Canberra. Under Falklandskrigen var disse basert i Trelew og de gjennomførte totalt 54 oppdrag, hvorav 36 bombetokter. De fleste av bombetoktene var mot britiske tropper på Falklandsøyene. To Canberra gikk tapt under krigen. Den første ble skutt ned med en Sidewinder-robot av en britisk Sea Harrier 1. mai 1982. Den andre ble skutt ned av en Sea Dart-robot avfyrt fra HMS «Cardiff» den 13. juni 1982. Piloten reddet seg ut i fallskjerm.
Australia rediger
Etter andre verdenskrigs slutt gjennomførte Australias flyvåpen en omfattende omstrukturering. De skulle etablere et mindre, men mer fleksibelt og mer slagkraftig flyvåpen. En planlagt styrke på 48 potensielt kjernekraftbærende Canberra ble ansett for å være mer avskrekkende, enn den fem ganger større flåten av stempelmotordrevne bombefly som ble bygget opp under krigen. Under Malayakrisen ble britiske, australske og nyzealandske Canberraer satt inn i flyangrep mot kommunistgeriljan i Malaysia. Australske Canberra ble også brukt i Vietnamkrigen der det ble gjennomført totalt 12 000 oppdrag og sluppet 76 389 tonn bomber. Allerede i 1954 hadde man[hvem?] innsett at Canberra ikke hadde tilstrekkelig rekkevidde for å nå mål i Indonesia, og man begynte å lete etter en erstatning. I 1962 bestemte man[hvem?] seg for TSR-2, men da det prosjektet skulle iverksettes, valgte man i stedet General Dynamics F-111C. Leveransene og utprøvingene trakk i langdrag, og det drøyde frem til 1982 innen den siste Canberra ble tatt ut av tjeneste.
India rediger
I 1954 begynte India å lete etter en erstatning for sine B-24 Liberator som fram til da utgjorde ryggraden av indiske bombefly. Tross tilbud om å få kjøpe Iljusjin Il-28 fra Sovjetunionen for en betydelig lavere pris, valgte man til sist å kjøpe 69 Canberraer (hvorav åtte speide- og seks skolefly) som ble levert fra sommeren 1957. Ytterligere 42 ble kjøpt inn senere. Deres første innsats var mot utbryterrepublikken Katanga under Kongokrisen i 1962. Under den indo-pakistanske krigen i 1965 og den indo-pakistanske krigen i 1971, ble Canberra brukt på begge sider, dog mest fremgangsrikt av India. Også under Kargilkrigen i 1999 ble Canberra benyttet som speiderfly. Under den konflikten ble en indisk Canberra truffet av en Stinger-robot i motoren på styrbord side, men det lyktes å komme tilbake til basen. Indias Canberra ble til slutt tatt ut av tjeneste i slutten av mai 2007.
Sverige rediger
Svenska flygvapnet anskaffet en Canberra (52001) i februar 1960, først og fremst for å benytte den til signalspaning, og ytterligere en (52002) i mars 1960 som en flyvende forskningsplattform. I Sverige fikk disse betegnelsen Tp 52. 52001 stod ofte parkert ved hangar 5 på Svea flygkår (F 8).
I forbindelse med utrangeringen av F 8, sluttet lufttransportavdelingen seg til skvadronen, hvor begge flyene ble re-basert til Östgöta luftflåte (F 3). Der tjenestegjorde de til 1974 da de ble erstattet av Tp 85. 52001 er i dag bevart på Svedinos Bil- och Flygmuseum i Ugglarp, mens 52002 er bevart ved Flygvapenmuseet i Linköping.
Storbritannia rediger
I løpet av 1951 fikk de første to skvadronene sine Canberra. Da Koreakrigen brøt ut, fikk byggingen av Canberra høy prioritet og ytterligere fem skvadroner ble utrustet med Canberra i løpet av 1952. Da de betydelig større V-bombene begynte å tas i tjeneste i 1945, ble Canberra overført fra bombing i større høyder til taktiske angrep i lav høyde. For den oppgaven ble de bygget om med våpenoppheng under vingene og mulighet for å frakte en kapsel med fire 20 kg Hispano-Suiza HS.404 i bomberommet. De fikk også mulighet til å bære taktiske kjernevåpen, enten den britiske Red Beard eller den amerikanske Mark 7.
Under Suezkrisen ble Canberra satt inn mot Egypt fra baser på Kypros og Malta. Totalt ble det fløyet 278 oppdrag og sluppet 1 439 tonn bomber. Man mislyktes i å bekjempe det egyptiske flyvåpenet på bakken ettersom mange av bombene ikke traff sine mål, en effekt av at man fløy om natten for å unngå å bekjempe egyptiske MiG-15 og MiG-17. Bare én Canberra ble mistet under Suezkrisen. Den ble skutt ned av en syrisk Gloster Meteor på krigens siste dag, 6. november 1956.
I september 1961 hadde RAF Bomber Command erstattet alle sine Canberra. De Canberra-ene som var igjen, ble brukt av taktiske skvadroner i Tyskland, på Kypros og i Singapore. De fikk erstattet sine Canberra på slutten av 1960-tallet, og etter 1972 ble Canberra bare brukt som speiderfly. I speiderrollen gjorde de viktige innsatser under Bosniakrigen, Kosovokrigen, første Kongokrig og Irak-krigen. Den siste britiske Canberra ble tatt ut av tjeneste i juli 2006.
Sør-Afrika og Rhodesia rediger
Den sentralafrikanske føderasjonen (senere Rhodesia) kjøpte 18 brukte, britiske Canberra i august 1957. I 1963 fulgte Sør-Afrika etter og kjøpte også inn Canberra. Begge land brukte Canberra i den rhodesiske bushkrigen. Sør-Afrikas Canberra var dessuten tiltenkt for kjernevåpen. Sør-Afrikas Canberra-fly ble tatt ut av tjeneste i 1981.
USA rediger
Da Koreakrigen brøt ut var USA i desperat behov for et moderne taktiskt bombefly. De B-26 Invader som fram til da fylte den rollen, viste seg umoderne og ineffektive. I september 1950 startet USAs flyvåpen en utredning hvor English Electric Canberra og kanadiske CF-100 Canuck ble sammenliknet med innenlandske konstruksjoner som B-45 Tornado og AJ Savage. Canberra ble fløyet over fra Storbritannia, hvilket var første gang et jetdrevet fly fløy non-stop over Atlanterhavet. Det var også den raskeste atlanterhavsflyvning som var foretatt hittil, gjennomført på 4 timer og 37 minutter. Mange ble overrasket over at Canberra vant uttakingen, men det er trolig at flyvåpenet ble overbevist allerede i august da de fikk Canberra demonstrert i Warrington i England. Den britiske produksjonen var allerede anstrengt, og for å få øket politisk støtte for kjøpet av en utenlandsk modell, ble det bestemt at de amerikanske flyene skulle bygges på lisens av Glenn L. Martin Company. De fikk også andre motorer, Wright J65, som ble bygget på lisens basert på Armstrong Siddeley Sapphire. Den første amerikanskbygde Canberra fløy 20. juli 1953 og ble levert til flyvåpenet i august. Da våpenstillstand trådde i kraft, var bare åtte fly ferdigbygget. De resterende 67 flyene i første batch ble i stedet bygget som speiderfly.
Da behovet ikke lenger var like akutt, passet Glenn Martin på å utvikle en ny versjon, mer tilpasset amerikanske behov. Den største forskjellen var en førerkabin i tandem hvor navigatøren satt bak piloten i stedet for ved siden av hverandre. Andre forandringer var utvendig bevæpning, maskingevær i vingene (senere byttet mot automatkanoner), roterende bombeluke, nye luftbremser og radarbombesikte. Den nye versjonen fikk betegnelsen B-57B. Totalt ble det bygget 403 Canberra i fem ulike versjoner av Glenn Martin.
Under Vietnamkrigen benyttet USA Canberra i kamp for første gang. To divisjoner ble basert i Biên Hoà i august 1964. De led snart tap – ikke i luften, men på bakken. Først kolliderte to fly, hvorav det ene ble et totalhavari. I november ble fem ødelagt og femten skadet i et granatangrep av FNL. Det første kampoppdraget ble fløyet 19. februar 1965, og det første oppdraget i Nord-Vietnam 2. mars som en del av operasjon Rolling Thunder. For å jage lastebilkonvoier på Ho Chi Min-veien, ble 16 Canberra modernisert med ny radar, varmekamera, lysforsterker og laser for å kunne brukes på Paveveien B-57G. Den viste seg ikke å være like effektiv som AC-130 Spectre og ble trukket tilbake fra Thailand i mai 1972.
Spesifikasjoner (B.6) rediger
| Tekniske data | |
|---|---|
| Mannskap | 3 |
| Lengde | 19,96 m |
| Vingespenn | 19,49 m |
| Høyde | 4,78 m |
| Vingeareal | 89,19 m² |
| Vekt (uten last) | 11 790 kg |
| Vekt (maksimalt) | 24 925 kg |
| Motor | 2 × Rolls-Royce Avon Mk 109 (2 × 33,85 kN) |
| Ytelser | |
| Maksimal hastighet | 917 km/t |
| Rekkevidde | 4 274 km |
| Marsjhøyde | 14 630 m |
| Klatrefart | 17 m/s |
Eksterne lenker rediger
- Wings Palette-fargelegging Arkivert 23. oktober 2018 hos Wayback Machine.