Libanonfjellene
Libanon eller Libanonfjellene[2] (arabisk: جبل لبنان – Jabal lubnān) er en fjellkjede i Libanon. Gjennomsnittlig høyde ligger på rundt 2 500 moh.
| Libanon Libanonfjellene | |||
|---|---|---|---|
 Del av Libanon sett fra Beirut. | |||
| Annet navn | جَبَل لُبْنَان – Jabal lubnān (arabisk) | ||
| Geografi | |||
| Land |  Libanon | ||
| Høyeste punkt | |||
| Navn | Qurnat as Sawda' | ||
| Høyde | 3 088 moh.[1] | ||
| Beliggenhet | |||
  Libanon Libanonfjellene Libanonfjellene (Libanon) | |||
Geografi rediger
Fjellene strekker seg fra sør til nord ca. 160 kilometer langs Middelhavskysten av den nordlige delen av Libanon.[3] Høyeste punkt er fjellet Qurnat as Sawda' på 3 088 moh. Fjellkjeden mottar betydelige nedbørsmengder, inkludert snø.
Libanon har historisk sett vært definert av disse fjellene, som har gitt beskyttelse til de lokale innbyggerne. I Libanon er ulike landskapstyper mindre relatert til geografiske avstander, enn til høydeforskjeller. Fjellene ble kjent for eike- og furuskogene. De siste gjenværende skogene av den kjente libanonsederen ligger høyt oppe i fjellsidene, i verdensarvstedet Guds seder.
Etymologi rediger
Navnet Libanon, som har gitt navn til staten Libanon, har rot i det fønikiske ordet lbn som betyr «hvit». Det er sannsynligvis en referanse til de de snødekte fjellene.[4]
Historie rediger
Libanon blir nevnt i Det gamle testamente flere ganger. Kong Hiram I av Tyr sendte håndverkere med sedertømmer fra Libanon for å bygge Salomos tempel i Jerusalem. Siden den gang har denne sederarten blitt kalt Cedrus libani, og er ofte knyttet til Libanonfjellene. Fønikerne brukte tømmer fra Libanon til å bygge skipsflåten sin, og gjøre handel med sine naboer i Levanten og Middelhavsområdet. De var de første til å bygge landsbyer i Libanonfjellene der man levde av tømmerhogst som ble sendt til kysten. Fønikerne og etterfølgerne hogde i skogene og plantet på ny; til så sent som 1500-tallet var skogsområdene ennå store.
Etter 400-tallet kom kristne munker, som fulgte en eremitt kalt Maron, fra Orontesdalen nord i Syria, og begynte å spre religionen sin til innbyggerne lengst nord i fjellene. Sent på 700-tallet slo en gruppe som kalte seg mardaitter (også kalt Jarajima) seg ned i Nord-Libanon etter ordre fra den bysantinske keiseren. Målet deres var å plyndre islamske områder i Syria. De blandet seg med den lokale befolkningen, og nektet å reise tilbake da keiseren skrev en avtale med den muslimske kalifen i Damaskus. De ble således en del av det maronittiske samfunnet. I 1291, etter Akkos fall, slo de gjenværende europeiske innbyggerne som hadde klart å unnslippe mamelukkene, seg ned i de nordlige delene av Libanon, og også de ble en del av det maronittiske samfunnet.
På 800-tallet kom folk fra Jabal el Summaq-området nord for Aleppo i Syria til den sørlige halvdelen av fjellkjeden. Disse stammene ble kalt Tanoukhiyoun, og på 1000-tallet ble de omvendt til drusernes tro, og styrte områdene av Libanonfjellene fra Matn i nord til Jezzine i sør. Hele dette området ble kalt Jabal ad-Duruz. Tidlig på 1600-tallet overtok emir Fakhreddine II tronen i den drusiske delen av fjellene kalt Chouf. I et forsøk på forene Libanonfjellene åpnet emiren døren for kristne, og særlig de maronittiske samfunnene i Chouf og Metn.
Gjennom 1700-tallet og inn på 1800-tallet slo flere og flere maronitter seg ned i druserområdene i fjellene. Druserne så på disse maronittiske samfunnene som en trussel mot deres makt i Libanonfjellene, og en rekker kamper fulgte i 1840- og 1860-årene; en liten borgerkris som førte til massakrer av tusenvis av kristne. Druserne vant militært, men ikke politisk, fordi europeiske stormakter (hovedsakelig Frankrike og Storbritannia) blandet seg inn på vegne av maronittene og delte Libanonfjellene i to områder: et drusisk og et maronittisk. Da makten deres i Libanonfjellene ble svekket, flyttet noen drusere til det nye Jabal ad-Duruz sør i Syria. I 1861 ble det autonome distriktet «Libanonfjellene» opprettet i Det osmanske riket under en internasjonal garanti.
I århundrer har områdets maronitter blitt beskyttet av den adelige Khazenfamilien, som ble tildelt ansvaret av pave Klemens X og Ludvig XIV av Frankrike.[5] Khazens våpen gjenspeiler familiens spesielle nærhet til Libanonfjellene, med snødekte fjell og et sedertre avbildet.
rediger
Libanonfjellene er også blitt benyttet som navn på politiske områder: en selvstyrt provins i det osmanske Syria som eksisterte fra 1516 og det sentrale guvernementet i det moderen Libanon (se Libanonfjellene (guvernement). Den administrative regionene kalt Libanonfjellene kom fram i en tid med voksende nasjonalisme etter borgerkrigen i 1860. I 1861 ble det autonome distriktet «Libanonfjellene» opprettet i det osmanske systemet, under en internasjonal garanti. Det ble styrt av en ikke-libanesisk kristen konsulent fra Det osmanske riket, lokalt kalt «Mutasarrıf» (en som styrte distriktet Mutasarrifiyya).
I tiår la de kristne press på de europeiske nasjonene om å gi dem selvstyre ved å utvide det lille libanesiske området deres til det de kalte «Stor-Libanon», som var et område som dekket Libanonfjellene og kysten, samt Bekaadalen i øst. Etter den første verdenskrig overtok Frankrike de tidligere osmanske områdene nord i Levanten, og utvidet i 1920 grensene i Libanonfjellene for å danne Stor-Libanon, som var bosatt av gjenværende kristne samfunn i Midtøsten. Mens de kristne områdene ble større, endret samtidig de nye grensene den demografiske dominansen til de kristne i det nyopprettede området Libanon.
Referanser rediger
- ^ Qurnat as Sawda Peakbagger.com
- ^ «Utanlandske stadnamn: A–Å». Språkrådet (norsk). Besøkt 3. mars 2018.
- ^ «Libanon – fjell i Libanon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 4. mars 2018.
- ^ Publications, Arie Uittenbogaard for Abarim. «The amazing name Lebanon: meaning and etymology». Abarim Publications (engelsk). Besøkt 4. mars 2018.
- ^ Malek. «Origins of the "Prince of Maronite" Title». khazen.org (engelsk). Besøkt 4. mars 2018.
Eksterne lenker rediger
- (en) Mount Lebanon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
