Drusere

Drusere (arabisk: دَرْزِيٌّ, darzī), som kaller seg al-Muwaḥḥidūn (bokstavelig «monoteistene» eller «unitaristene»), er en arabisk og arabisktalende esoterisk etnoreligiøs gruppe fra Vest-Asia som holder seg til en drusisk tro, som i seg selv er en abrahamittisk, monoteistisk, synkretisk og etnisk religion hvis hovedprinsipper er Guds enhet og troen på reinkarnasjon og sjelens evighet. Tilhengere av den drusiske religionen kaller seg ganske enkelt «monoteistene» (al-Muwaḥḥidūn). De fleste drusiske religiøse praksiser holdes hemmelige. Druserne tillater ikke utenforstående å konvertere til deres religion. Ekteskap utenfor den drusiske troen er sjelden og frarådes sterkt.

Flagget til Jabal el Druze, en autonom region i Syria fra 1921 til 1936. Fargene representerer de fem drusiske prinsipper.

Visdomsbrevene (Rasa'il al-Hikmah), et korpus av hellige tekster og religiøse brev fra lærere, er den grunnleggende og sentrale teksten i den drusiske troen. Tilhengere av den drusiske troen er både abrahamittisk og monoteisme, og har tatt til seg elementer fra andre omliggende trossamfunn, men anser drusisk tro som atskilt fra islam, til tross for åpenbare likheter. Druserne har tatt til seg elementer av ismailisme (en gren av sjiaislam), kristendom, gnostisisme, nyplatonisme, zoroastrisme, buddhisme, hinduisme, pytagoranisme, og andre filosofier og tro, skaper en distinkt og hemmelighetsfull teologi basert på en esoterisk tolkning av skrifter, som understreker sinnets rolle og sannhet. Druserne tror på teofani og reinkarnasjon (gjenfødsel). Druzere tror at på slutten av gjenfødselssyklusen, som oppnås gjennom påfølgende reinkarnasjoner, er sjelen forent med det kosmiske sinnet (al-ʻaql al-kullī).

Det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hvor mange drusiske troende som finnes, men de fleste kilder eller kommentarer nevner i underkant eller overkant av en million i flere land.

Bakgrunn

Drusernes samfunn ble grunnlagt i Egypt av kalifen al-Hakim fra det sjiittiske fatimidedynastiet i begynnelsen av 900-tallet. Imam al-Darzi brakte den videre til Libanon, og religionen er oppkalt etter ham. Druserne betegner seg selv som unitarer (arabisk: Al-Mouahhidoun).

Etter al Hakims død, ble druserne forfulgt. Samfunnet forsvant i Egypt, men levde videre i Syria og Libanon.

Druserne har vært forfulgt av både kristne og muslimer og praktiserer derfor taqqiya, forstillelse, som betyr at de bekjenner vanligvis ikke sin tro overfor fremmede. Fra 1043 var det ikke mulig for folk å konvertere til religionen. Den ble et lukket samfunn.

Druserne deltok på arabisk side under korstogene. De er fra denne tida kjent som mektige krigere. I middelalderen hadde druserne betydelig selvstyre, men i 1588 kom folkegruppen under osmansk herredømme.

Religiøs lære

Selv om drusernes lære er sterkt preget av den ismailittiske tradisjon, er forskjellene så store (for eksempel med elementer som platonisme og nyplatonisme, sjelevandring) at man betrakter den som en egen religion og ikke som en retning innen islam. Druserne har en allegorisk tolkning av Koranen og et eget læresystem.

Læren om sjelevandring strider i alle fall mot islam. Druserne tror at menneskets sjel etter døden straks vandrer inn i et nyfødt menneske (men ikke til dyr eller andre vesener). På vei fra menneske til menneske streber sjelen etter fullkommenhet. Når det har nådd dette mål oppnår den enhet med al-Hakim.

Druserne kombinerer sin tro på reinkarnasjon med tro på parallelle verdener. Omstendighetene rundt et menneskes fødsel, foreldrene og andre omstendigheter knyttet til fødselen er forutbestemt og er alene fastsatt av Gud eller av et annet høyerestående vesen. Derav følger at misjonering eller konversjon ikke er tillatt. Slikt betraktes som fornektelse av Guds vilje og som et utilbørlig forsøk fra en lavere intelligens – mennesket – å «belære» en høyere intelligens – Gud. Druserne mener at det er en grunn til at Gud fordelte mennesker på forskjellige religioner. Og denne grunnen er ikke noe som mennesket skal prøve å beskjeftige seg med. Mennesket skal heller befatte seg med renselse av sin sjel for å nå frem til et høyere værensnivå. På sin vei til dette målet og gjennom mange reinkarnasjoner kan mennesket havne i forskjellige roller og situasjoner. Derfor er det grunnlegende for druserne å akseptere andre religioner slik som de er, ettersom de spiller en lignende rolle i en struktur som mennesket ikke skal beskjeftige seg med.

Misjon overfor og konversjon av annerledes troende bedrives ikke av druserne, og heller ikke av egen drivkraft kan andre gå over til drusernes religion. Det var bare da religionen ble grunnlagt at utenforsående ble opptatt i den. Senere kan bare den betraktes som druser, som er barn av to drusiske foreldre.

Drusernes lære tillater kun et nøyaktig bestemt antall medlemmer i alle verdener. Det betyr at antallet drusere verken synker eller stiger.

Druserne tror at de har eksistert i millioner av år, om enn under forskjellige betegnelser. Al-Hakim regnes som den siste av en lang rekke manifestasjoner av Gud.

Druserne ærer Jitros grav i Hittin. Kalif Al-Hakims død i 1021 forstås av hans drusiske tilhengere som en overgang til en skjult tilstand, men at han skal komme tilbake fra den etter 1000 år og gjenoppta sitt herredømme, og da over hele verden.

De troende inndeles i «uvitende» (juhhâl, entall dschâhil) og innviede (’uqqal, entall ’âqil, «forstandige»). De fleste, som omfatter både menn og kvinner, er voktere og bevarere av religionen og de av dens hemmeligheter som de «uvitende» ikke har kjennskap til. Både denne strukturen og avgrensningen mot utenforstående som er blitt forsterket av forfølgelser, har som følge at meget av den drusiske religions enkeltheter og praksis ikke er kjent utenfor en indre krets. Druserreligionen kan dermed betraktes som esoterisk. Det vil si som en hemmelighetsreligion. De innviede går typisk med hvitt hodeplagg og ellers svarte gevanter. I drusernes områder finnes det normalt ingen moskeer. De fleste kvinner går uten sjal. Bare uqqal har adgang til visse templer, seremonier og skrifter. Flertallet, juhhāl, har ikke adgang her.

Drusernes læresetninger er nedfelt i hellige skrifter som Kitab Al Hikma. Disse har vært holdt hemmelige inntil moderne tid, men er nå tilgjengelige i trykte utgaver.

Drusernes tro og organisering har likheter med såvel sufisme som med slike esoteriske grupper i Midtøsten som Ahl-e Haqq.

Druserne anerkjenner at både jødedom, kristendom og islam inneholder sannhet. De følger ikke muslimske lover og drar ikke på pilegrimsferd.

Druserne i dag

Den israelske druserlederen Sheikh Amin Tarif

Druserne lever i dag i fjellområder i Libanon, Israel og Syria, rundt Hermon, Golan-høyden, Galilea og Jebel al-Druze.

I Syria er druserne konsentrert i den sørvestlige delen av landet som kalles Jebel al-Druze; drusernes fjell. Druserne var sentrale i det syriske opprøret mot fransk herredømme i 1925-27 og fortsatte å være en viktig maktfaktor i åra som fulgte. President Adib al-Shishakli sendte i 1952 den syriske hæren inn i de drusiske landsbyene og reduserte deres innflytelse sterkt. Mange drusere har siden vært aktive i det syriske Baath-partiet.

I Libanon har druserne under ledelse av Jumblatt-klanen vært en viktig politisk og militær aktør. Under borgerkrigen fra 1975 – 1990 støttet de fleste druserne Det Progressive Sosialistpartiet til Walid Jumblatt, som var alliert med palestinske grupper og venstreorienterte arabere. Etter 1990 har Jumblatt motarbeidet syrisk dominans og nærmet seg de maronittiske kristne.

Ved opprettelsen av staten Israel i 1948 valgte de fleste drusere i Galilea å bli boende, mens deres kristne og muslimske naboer flyktet. Galileiske drusere gjør tjeneste i den israelske hæren og grensepolitiet. Druserne på Golan-høydene, som kom under israelsk kontroll i 1967, samarbeider derimot ikke med israelske myndigheter og nekter å frasi seg sitt syriske statsborgerskap. Under opptøyene i Syria i 2011 demonstrerte drusere på Golan til støtte for Bashar al-Assads regime.

Sosial organisering

Drusiske samfunn ledes av hver sin verdslige sjeik. I Libanon, Syria og Israel har druserne egne rettsinstanser som avgjør private spørsmål.

Byer og landsbyer med drusere

• Choueifat
• Ebel es-Saqi
• El Ferdiss
• Majdal Shams
• As-Suwayda

Se også

• Israelske arabere

Litteratur

Bibliography

• Abu-Izeddin, Nejla (1993): The Druzes: A New Study of Their History, Faith, and Society, 2. utg., Leiden, New York, Köln: Brill. ISBN 90-04-09705-8.
• Chisholm, Hugh, red. (1911): «Druses», Encyclopædia Britannica. 8 (11. utg.). Cambridge University Press; s. 603–606.
• Dana, Nissim (2003). The Druze in the Middle East: Their Faith, Leadership, Identity and Status. Sussex University Press. ISBN 978-1-903900-36-9. .
• Hitti, Philip Khūri (1924): Origins of the Druze People and Religion. Forgotten Books. ISBN 978-1-60506-068-2.
• Makarim, Sami Nasib (1974): The Druze Faith, Caravan Books. ISBN 978-0-88206-003-3.
• Nisan, Mordechai (2002), Minorities in the Middle East: a history of struggle and self-expression (2nd, illustrated utgave), McFarland, , https://books.google.com/books?id=keD9z1XWuNwC, besøkt 4 April 2012 
• Swayd, Samy S (2006): [Historical dictionary of the Druzes. 3], illustrert utg., Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-5332-4.

Eksterne lenker

• (en) Druze – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Dansk side om druserne