NOU 1985: 21, Læreutvalget

Læreutvalget var et offentlig utvalg som på 1980-tallet utredet spørsmålet om hvordan teologiske lærespørsmål skal behandles i Den norske kirke.

Utvalget ble oppnevnt av Bispemøtet og Kirkerådet i samråd med Kirke- og undervisningsdepartementet i november 1981. Utvalget hadde ni medlemmer: professor Ivar Asheim (leder), direktør Ludvig Johan Bakkevig, biskop Kristen Kyrre Bremer, høyesterettsdommer Trond Dolva, førsteamanuensis Oddbjørn Evenshaug, husmor Helga Gittmark, stipendiat Astri Hauge, generalsekretær Geir Gundersen og professor Inge Lønning. Utvalget avgav sin utredning til Kirke- og undervisningsdepartementet i juli 1985 (NOU 1985:21 Den norske kirke og læren).

Utvalget definerte lærebegrepet som ”den språklige og tankemessige utforming av troens innhold”, men understreket at når man i utredningen talte om læren, var det ”utelukkende i betydningen de grunnleggende spørsmål i sentrum av kirkens tro.” Når utvalget fant det nødvendig å påpeke dette, var det fordi lærebegrepet etter utvalgets oppfatning ofte ble brukt på en måte som syntes å være negativt ladet, idet det gjerne ble assosiert i retning av bokstavtro, formalisme o.l. Utvalget framhevet at læren er noe annet enn et system av læresetninger. ”Læren avdekker det grunnleggende i kristendommen, selve trosfundamentet.”

Utvalget pekte også på at begrepet ”lærevern” ofte ble ensidig negativt forstått, og understreket at den viktigste form for lærevern er den positive og langsiktige læreomsorg som består i rett forkynnelse av evangeliet og rett forvaltning av sakramentene. Samtidig vil det inntreffe situasjoner i kirkens liv hvor det blir nødvendig med en læremessig avklaring, eller hvor det må fattes forvaltningsvedtak som har læremessige implikasjoner.

Utvalget gjennomgikk et bredt materiale som viste hvordan ulike typer læresaker var blitt behandlet, og konkluderte med at ingen eksisterende kirkelige organer fullt ut oppfylte de betingelser som utvalget mente måtte være til stede hos den instans som skulle være ansvarlig for behandling av læresaker i kirken. Læreutvalget la på dette grunnlag fram et forslag til behandling av læresaker som svarte til den avgjørende rolle som spørsmål omkring kirkens tro og bekjennelse har i kirkens liv, og som kunne ivareta det hensyn at kirken selv må få avgjøre spørsmål av teologisk art og karakter.

Konkret foreslo utvalget opprettet et nytt organ – Den norske kirkes lærenemnd – til å forestå behandlingen av læresaker i kirken. Utvalget la fram forslag til hvordan en slik nemnd skulle opprettes, hvordan den skulle sammensettes, hvilke organer som skulle kunne forelegge sak for læreorganet m.m. Utvalget mente at den foreslåtte lærenemnda ble opprettet ved lov, og la fram forslag til ny lovtekst i kirkeloven som ville gi den nødvendige lovhjemmel for lærenemnda. Et sentralt punkt i utvalgets forslag var at samtidig som lærenemnda skulle være et selvstendig organ, skulle nemnda ikke ha noen forvaltningsmyndighet.

Utvalgets forslag ble noen år senere fulgt opp med den nødvendige endring av Lov om Den norske kirkes ordning og opprettelsen av Den norske kirkes lærenemnd – stort sett i samsvar med utvalgets forslag.