Kulturminneforvaltningen i Norge

Kulturminneforvaltningen er et samlebegrep for ulike offentlige etater som har delegert myndighet etter kulturminneloven, det vil si et formelt forvaltningsansvar for kulturminner og kulturmiljøer.

Statsforvaltningen rediger

Klima- og miljødepartementet rediger

Klima- og miljødepartementet har ansvaret for strategi- og politikkutvikling innenfor hele kulturminnefeltet. Departementets kulturminneavdeling har ansvar for å følge opp internasjonale konvensjoner for kulturminneområdet som Norge enten har ratifisert eller godkjent:

Konvensjonen om vern av kulturminner i tilfelle væpnet konflikt, Unesco 1954 (Haag-konvensjonen)
Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv, Unesco 1972 (Verdensarvkonvensjonen)
Konvensjonen om vern av Europas faste kulturminner, Europarådet 1985 (Granada-konvensjonen)
Konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarv, Europarådet 1992 (Valletta-konvensjonen/Maltakonvensjonen)
Konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven, Unesco 2003 (Immateriell kulturarv (UNESCO))
Konvensjonen om kulturarvens verdi for samfunnet, Europarådet 2005 (Farokonvensjonen)

Kulturminneavdeling har etatsstyringsansvar for Riksantikvaren og skal ivareta departementets kontakt mot den regionale kulturminneforvaltningen, samt oppfølging og utvikling av Norsk kulturminnefond, hvor rentene av fondskapitalen tildeles fondet gjennom eget tildelingsbrev fra Klima- og miljødepartementet. Midlene brukes til tildeling av prosjektmidler og drift av fondet.

Riksantikvaren rediger

Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og faglig rådgiver for Klima- og miljødepartementet i utviklingen av statens kulturminnepolitikk. Riksantikvaren har ansvar for å gjennomføre statlig kulturminnepolitikk, og har i den samanhengen et overordnet kulturminnefagleg ansvar for arbeidet til fylkeskommunene, Sametinget, forvaltningsmuseene og Sysselmesteren på Svalbard som regionale styresmakter for kulturminner.

Regionalforvaltningen rediger

Fylkeskommunene og Sametinget rediger

Fylkeskommunene og Sametinget har delegert myndighet i flere saker som angår kulturminner og har ansvar for iverksetting og oppfølging av nasjonal kulturminnepolitikk. Fylkeskommunene, som oftest ved Fylkeskonservatoren, har bl.a. ansvaret for forvaltningen av etter-reformatoriske, fredete kulturminner. Regionalforvaltingen har også anledning til å foreta midlertidig fredning etter kulturminneloven. Regionalforvaltningens fagfolk er rådgivere for kommunene og andre som ønsker veiledning, og de arbeider ofte nært opp mot Riksantikvaren som direktorat for kulturminneforvaltning.

Innsigelse i plansaker rediger

I plansaker representerer regionalforvaltningen kulturminnemyndigheten med innsigelserett overfor reguleringsplan og bindende kommunedelplan. Det vil si at det er fylkeskommunen som fremmer innsigelse etter å ha samordnet aktuelle innspill fra andre med delegert myndighet etter kulturminneloven, f.eks Riksantikvaren eller et sjøfartsmuseum. Innsigelse betyr at vedkommende offentlige myndighet kan stoppe planen. Om man fylkespolitisk velger å ikke vedta en innsigelse i en plansak som berører kulturminner av nasjonal eller vesentlig regional interesse, skal Fylkeskommunen/Sametinget varsle Riksantikvaren, som på et selvstendig, faglig grunnlag skal vurdere å fremme innsigelse. Hvis det ikke oppnås enighet ved dialog eller formell mekling hos Fylkesmannen, er det Kommunaldepartementet som avgjør saken.

Forvaltningsmuseer, Sysselmesteren og Norsk institutt for kulturminneforskning rediger

Kulturminneforvaltningen på Svalbard blir administrert av Sysselmesteren, i henhold til svalbardmiljøloven. De fem arkeologiske museene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø administrerer utgravinger og undersøkelser av arkeologiske kulturminner.

Sjøfartsmuseene i Oslo, Stavanger og Bergen, Vitenskapsmuseet i Trondheim og Tromsø museum har ansvar for marinarkeologien. Norsk institutt for kulturminneforskning er et nasjonalt og internasjonalt kompetansesenter innen kulturminneforskning og har ansvar for arkeologiske undersøkelser av kulturminner fra middelalderen, inkludert kirker, klostre, borger og byanlegg.

Lokalforvaltningen rediger

Kommunene rediger

Som kulturminneforvalter har kommunene ingen formell rolle etter kulturminneloven, bortsett fra Byantikvaren i Oslo, som forvalter myndighet for Oslo by som fylkeskommune.

Kommunene har imidlertid ansvar for å verne lokalt og regionalt viktige kulturminner etter plan- og bygningsloven ved regulering til bevaring/vedta hensynssoner. De nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging, vedtatt i kongelig resolusjon den 12. juni 2015, har slått fast at kommunene har hovedansvaret for å identifisere, verdisette og forvalte verneverdige kulturminner i tråd med nasjonale mål, det vil si at tapet av verneverdige kulturminner skal minimaliseres. I kulturminnelovens formålsparagraf står det også at loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner og at når det etter annen lov treffes vedtak som påvirker kulturminneressursene, skal det legges vekt på kulturminnelovens formål.

I tillegg har kommunene myndighet etter flere særlover som angår kulturminner, blant annet som lokal landbruksmyndighet og som økonomisk ansvarlig for vedlikehold av kirker og kirkegårder. Kommunene forvalter også ulike tilskuddsordninger i sammenheng med statlige, regionale og kommunale satsingsområder. Når det gjelder lokale museum og lokalhistoriske arkiv har kommunene en sentral rolle gjennom eierskap og/eller som finansiell bidragsyter. Mange kommuner samarbeider med aktive historielag og andre for å ta vare på lokalhistorien.