Wikipedia

Kromatisk fantasi og fuge (Bach)

Kromatisk fantasi og fuge i d-moll (BWV 903) er et verk for cembalo eller klaver som Johann Sebastian Bach antakelig skrev i Köthen (1717–1723).

Stykket hører til blant Bachs betydelige komposisjoner og ble i hans egen tid regnet som et enestående mesterverk. Stilen er improvisatorisk og ekspressiv, og alle toneartene gjennomgås; på bakgrunn av det karakteriserte Walther Siegmund-Schultze dette som et av Bachs «gjærende, Köthenske oppbruddsverk.»[1][2]

Kilder

rediger

Ingen autografe manuskripter er bevart, derimot minst 16 ulike håndskrevne kopier, hvorav fem fra Bachs levetid. Den eldste, som inneholder en tidlig, to takter kortere versjon av fantasien, stammer fra Bach-eleven Johann Tobias Krebs og ble nedskrevet i 1717, altså rundt tiden verket ble komponert. To kopier fra 1730 omfatter også fugen; det antas at kopistene er Gottfried Grünewald eller Christoph Graupner. En kopi av dobbeltverket stammer fra Johann Friedrich Agricolas hånd og er fra perioden 1738–1740. Johann Gottfried Müthel kopierte fantasien i 1750 fra sistnevnte, og Johann Nikolaus Forkel kopierte hele verket i 1800. De første trykte utgavene – Franz Anton Hoffmeister (1802) og Friedrich Konrad Griepenkerl (1819) – er bygd på disse to håndskriftene. Detaljer i håndskriftene avviker fra hverandre på en måte som ikke kan tilbakeføres til en felles grunnform, derfor antas det at Bach skrev og distribuerte ulike varianter av verket.[3]

Struktur

rediger

Fantasien begynner som en toccata med hurtige, bølgende trettitodels løp opp- og ned på klaviaturet, såvel som brutte akkorder i sekstendelstrioler der forminskede septimakkorder i halvtonesavstand ofte settes ved siden av hverandre. Andre del består av en rekke langsom fremadskridende, svært frie og fjernt modulerende akkorder. I de eldste avskriftene er de overskrevet Arpeggio, altså skal partiet spilles med brutte akkorder. Tredje del bærer påskriften Rezitativ og består av en sterkt uttrykksfull melodiføring beriket med ulik ornamentikk. I denne delen finnes påfallende enharmoniske omtydninger som forutsetter den veltempererte klaviaturstemmingen som Bach brukte under tiden i Köthen.[4] Resitativet går over i en sluttpassasje med kromatisk fallende forminskede septimakkorder over et orgelpunkt på tonen D. Den romantiske Bach-fortolkeren Ferruccio Busoni skilte i sine publikasjoner resitativet og sluttpassasjen, hvor sistnevnte ble framstilt som en coda.

Fugetemaet består av en oppadstigende melodi som går i halvtonetrinn fra a til c, så fra tersen ned til kvinten for å starte på ny i d-molls parallelltoneart F-dur.

På grunn av disse karaktertrekkene fikk stykket senere, og ikke av Bach, tilnavnet «kromatisk».

Mottakelse og fortolkning

rediger

Fantasiens virtuose og improvisatorske toccatastil, tonearten d-moll og den ekspressive karakteren, samt eksperimentene med toneartene sidestiller verket med den kjente Toccata og fuge i d-moll; begge hører til Bachs usedvanlige og svært populære verk for klaviaturinstrument.

Dette var en vurdering Bachs samtidige delte. Bach-sønnen Wilhelm Friedemann Bach, som selv var en utmerket improvisatør, mente verket ville «forbli populært til alle tider».[5] Johann Nikolaus Forkel, Bachs første biograf, skrev«Uendelig møye har jeg gjort meg for å finne bare enda et eneste Bach-stykke av samme type. Men forgjeves. Denne fantasien er enestående og dens like finnes ikke.»[6][7]

På 1800-tallet var verket et paradeeksempel innen den romantiske Bach-fortolkningen. Berømte pianister og komponister som Franz Liszt og Johannes Brahms tok det inn i sitt repertoar og brukte det som et eksempel på virtuositet og uttykksfullhet. Det ble trykt i flere utgaver med interpretasjonsanvisninger, som Busoni og Max Regers senromantiske orgel-bearbeidelse. Selv etter at man vendte tilbake til historiske instrumenter og verktrohet, forble dette et Bachs mest kjente konsertstykker og mest innspilte stykker.[7]

Representanter for en romantisk fortolkning er Edwin Fischer[8], Wilhelm Kempff[9] og Samuil Feinberg[10], delvis også Alfred Brendel[11] på konsertflygel, såvel som Wanda Landowska på cembalo.[12] Glenn Gould[13] sto for en avromantisert, men briljant og klangfull fortolkning som unngikk pedalbruk og med egenrådige og overraskende aksenter som flere yngre pianister som András Schiff[14] og Alexis Weissenberg[15] var influert av. Pianisten Agor Jambor kombinerer en romantisk klangfylde og koloritt med en klar stemmeføring og framhever de strukturelle sammenhengene.[16]

Verket er også bearbeidet for klassisk gitar.[17] Jaco Pastorius spilte fantasiens åpningsdel på bassgitar i 1981 albumet Word of Mouth.[18]

Litteratur

rediger
Urtekstutgaver
  • Rudolf Steglich (red.): Johann Sebastian Bach: Chromatische Fantasie und Fuge d-moll BWV 903: Urtextausgabe ohne Fingersatz. G. Henle, 2009, ISBN 979-0201811635
  • Ulrich Leisinger (red.): Johann Sebastian Bach: Chromatische Fantasie + Fuge (Bwv 903/903a). Klavier, Cembalo. Wiener Urtext Edition, Schott Verlag, ISBN 979-0500571919
  • Heinrich Schenker: J.S. Bach's Chromatic Fantasy and Fugue: Critical Edition With Commentary. Longman Music Series, Schirmer Books 1984, ISBN 0028732405
Musikalske analyser
  • Martin Geck (red.): Bach-Interpretationen. Vandenhoeck und Ruprecht, 2. opplag, Göttingen 1982, ISBN 3525332769, s. 57-73 og 213-215
  • Stefan Drees: Vom Sprechen der Instrumente: Zur Geschichte des instrumentalen Rezitativs. Peter Lang, Frankfurt am Main 2007, ISBN 3631564783, s. 75-78

Referanser

rediger
  1. ^ „gärenden Köthener Umbruchswerke“
  2. ^ Cristoph Rueger (red.): Johann Sebastian Bach. I: Harenberg Klaviermusikführer. Harenberg, Dortmund 1984, ISBN 3-611-00679-3, s. 85.
  3. ^ Tamás Zászkaliczky (red.): Anmerkungen des Herausgebers. I: Fantasien & Toccaten: für Klavier, for piano / Johann Sebastian Bach. Könemann Music, Budapest 2000, s. 86f.
  4. ^ Hermann Keller: Studien zur Harmonik Joh. Seb. Bachs. I: Bach-Jahrbuch. Årgang. 41 (1954), s. 50–65 (online Arkivert 13. desember 2013 hos Wayback Machine.), (PDF; 832 kB) s. 61.
  5. ^ „bleibe schön in alle saecula“
  6. ^ „Unendliche Mühe habe ich mir gegeben, noch ein Stück dieser Art von Bach aufzufinden. Aber vergeblich. Diese Fantasie ist einzig und hat nie ihresgleichen gehabt.“
  7. ^ a b Cristoph Rueger (red.): Johann Sebastian Bach. I: Harenberg Klaviermusikführer. Harenberg, Dortmund 1984, ISBN 3-611-00679-3, s. 86.
  8. ^ Lytteeksempel: Edwin Fischer plays Bach Chromatic Fantasy BWV 903; Edwin Fischer plays Bach Chromatic Fugue BWV 903
  9. ^ Lytteeksempel: Bach, Chromatic Fantasy and Fugue BWV903 (part 1, Fantasy) played by Wilhelm Kempff
  10. ^ Lytteeksempel: Samuil Feinberg plays Bach Chromatic Fantasy and Fugue
  11. ^ Lytteeksempel: Alfred Brendel playes Bach's Chromatic Fantasy
  12. ^ Lytteeksempel: J.S.Bach-Chromatic Fantasy and Fugue. Landowska Part 1 Fantasia; J.S.Bach-Chromatic Fantasy and Fugue-Landowska Part 2 Fugue
  13. ^ Lytteeksempel: Glenn Gould Bach Chromatic Fantasy BWV 903
  14. ^ Lytteeksempel: J.S.Bach, Fuge d-Moll BWV 903 (András Schiff)
  15. ^ Lytteeksempel: Weissenberg - Bach - Chromatic Fantasy (BWV903)
  16. ^ Lytteeksempel: Agi Jambor - Bach Chromatic Fantasy & Fugue 1/2; Agi Jambor - Bach Chromatic Fantasy & Fugue 2/2
  17. ^ Lytteeksempel: Jorge Caballero plays Bach Chromatic Fantasy and Fugue (1/3); (2/3); (3/3)
  18. ^ Jaco Pastorius: Chromatic Fantasy (Remastered LP Version). Aus dem Album Word Of Mouth (Rhino/Warner Brothes, 1981); Lytteeksempel: Jaco Pastorius: Chromatic Fantasy (omtrent fra 4:00 til 5:10)

Eksterne lenker

rediger
(begge med noter som følger framføringen)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kromatisk_fantasi_og_fuge_(Bach)&oldid=22125691»