Alfred Brendel

østerriksk pianist

Alfred Brendel (1931–) er en østerriksk pianist.

Alfred Brendel
Født5. jan. 1931[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (93 år)
Loučná nad Desnou[5]
Wiesenberg[3]
BeskjeftigelsePianist, komponist, lyriker, essayist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversität für Musik und darstellende Kunst Wien
mesterkurs
BarnAdrian Brendel
NasjonalitetØsterrike
Tsjekkoslovakia
Medlem avDet europeiske akademi for vitenskap og kunst
Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung
Bayerische Akademie der Schönen Künste
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
16 oppføringer
Pour le Mérite for vitenskap og kunst (1991)
Kommandørridder av Order of the British Empire (1989)
Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien
Musikpreis der Stadt Duisburg (2009)
Praemium Imperiale (2009)[6]
Léonie Sonnings musikkpris (2002)[7]
Gramophone Award for Lifetime Achievement (2010)[8]
Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1992)
Herbert-von-Karajans musikkpris (2008)[9]
Ernst von Siemens' musikkpris (2004)[10]
Robert Schumann Prize of the City of Zwickau (2002)[11]
Hans von Bülow-medaljen (1992)
Frankfurter Musikpreis (1984)
Pour le Mérite
Echo Klassik Award - Instrumentalist of the Year (1998)
Critics' Circle Award for Distinguished Service to the Arts
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk
InstrumentPiano
Aktive år19482008
Nettstedhttp://www.alfredbrendel.com/
IMDbIMDb

Biografi rediger

I Brendels tredje leveår flyttet familien til Jugoslavia hvor foreldrene drev et pensjonat i Krk på den nordlige adriaterhavskysten. Han gikk på skole i Zagreb og fikk fra seksårsalder klaverundervisning hos Sofija Dezelic. Etter at familien bosatte seg i Graz i året 1943 studerte han klaver og komposisjon ved byens konservatorium og studerte klaver hos Paul Baumgartner og framfor alt hos Edwin Fischer. Han la grunnen til sin internasjonale karriere da han mottok en pris i Ferruccio Busonis klaverkonkurranse i Bozen.

Brendel er først og fremst kjent gjennom sine fortolkninger av Franz Schubert, Ludwig van Beethoven, Wolfgang Amadeus Mozart og Franz Liszt. Han var den første pianisten som spilte inn Beethovens komplette klaververk. Han har også gjort seg bemerket som lieder-akkompagnatør, blant annet sammen med Dietrich Fischer-Dieskau. Joachim Kaiser holder Brendel for å være den viktigste fortolker av Schubert i andre halvdel av 1900-tallet.

Mot slutten av sin konsertkarriere sluttet han å spille mange av de mest fysisk krevende stykkene på repertoaret, som for eksempel Beethovens Pianosonate nr. 29 («Hammerklaversonaten») på grunn av problemer med artritt. I denne perioden spilte han inn Beethovens cellosonater sammen med sønnen, cellisten Adrian Brendel.

Brendel tok farvel med konsertlivet 18. desember 2008 med en avskjedskonsert hvor han framførte Mozarts Klaverkonsert nr 9 med Wiener Philharmoniker under Charles Mackerras i Wiener Musikverein.[12]

Litteratur rediger

Han skrev også essay om musikalske temaer, disse foreligger i flere samlebind. I bindet «Nachdenken über Musik» skiver han om fortolkning av Beethoven, Schubert, Liszt og Busoni. Han sammenligner Schubert og Beethovens sonater og forsøker å vise hvor uavhengig Schubert var av sitt store forbilde. I motsetning til «arkitekten» Beethoven «komponerte Schubert som en søvngjenger.»[13] Mens Beethoven spente opp sin musikk i en fast ramme, stolte Schubert mer på et direkte emosjonelt uttrykk. For Schubert skulle formen veie[14] minst mulig.

Skrifter i utvalg rediger

Brendel publiserer også diktsamlinger og bøker.[15] Bøkene hans er:

  • Musical Thoughts and Afterthoughts (essays) (1976)
  • Music Sounded Out (1990)
  • One Finger Too Many (dikt) (1998)
  • Alfred Brendel on Music (samlede essays) (2001) (tysk: Über Musik. Gesammelte Essays, Vorträge und Reden. Piper, München 2005, ISBN 978-3-492-04783-8, 544 sider, illustrert, tallrike noteeksempler.)
  • Me, of All People: Alfred Brendel in Conversation with Martin Meyer (2002) (UK edition: The Veil of Order) (Tysk: Ausgerechnet ich. Gespräche mit Martin Meyer. Piper, München 2006, paperback, 368 sider, ISBN 978-3-492-24479-4.)
  • Cursing Bagels (dikt) (2004)
  • Spiegelbild und schwarzer Spuk. Gedichte. Illustrert av Max Neumann, Luis Murschetz, Oskar Pastior. Hanser, München 2003, innbundet, ISBN 978-3-446-20349-5

Utmerkelser og æresbevisninger rediger

Brendel fikk flere ganger Deutscher Schallplattenpreis for sin innspillinger.

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Sir Alfred Brendel, Munzinger IBA 00000014205, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3015, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Český hudební slovník osob a institucí, Český hudební slovník osob a institucí ID 4833, oppført som Sir Alfred Brendel[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Český hudební slovník osob a institucí, Český hudební slovník osob a institucí ID 4833, besøkt 7. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.sonningmusic.org, besøkt 4. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ offisielt nettsted www.gramophone.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.schumann-portal.de, besøkt 19. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ »Ich sehe das Ende klar und tränenlos«, Die Zeit, 1. mai 2008, nr. 19, intervju
  13. ^ „komponierte Schubert wie ein Schlafwandler“
  14. ^ „Last der Form“
  15. ^ Alfred Brendel (27. mars 2004). «Hymns, Pianos and Laughing Angels». London: The Guardian. Besøkt 21. januar 2011. 
  16. ^ «Æresmedlemmer av Royal Academy of Music». Royal Academy of Music. 14. oktober 2009. Arkivert fra originalen 24. september 2010. Besøkt 2. januar 2010. 
  17. ^ Rheinische Post, Alfred Brendel bekommt Duisburger Musikpreis, 23. april 2009, avisartikkel

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger