Kongeriket England
Kongeriket England var en suveren stat på øya Storbritannia fra 900-tallet – da staten vokste ut av de forskjellige angelsaksiske kongedømmer – fram til 1707, da det ble inngått en union med kongeriket Skottland, og kongeriket Storbritannia ble opprettet.
| Kingdom of England Kongeriket England | |||||
| Politisk union | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
 | |||||
| Hovedstad | Winchester (fram til 1100-tallet) London (1100-tallet til 1707) ∟ Westminster (administrativ) ∟ City of London (kommersiell) | ||||
| Språk | Engelsk[nb 1] Anglonormannisk (1000- til 1400-tallet) Middelalderlatin[nb 2] (fram til 1400-tallet) Regionale språk: Walisisk[nb 3] Norrøn (til 1000-tallet) Kornisk[nb 4] Kumbrisk (fram til 1000-tallet | ||||
| Religion | Kristendom | ||||
| Styreform | Unitær parlamentarisk monarki | ||||
| Monark | |||||
| - –939 | Æthelstan (første) | ||||
| - 1702–1707 | Anne (siste) | ||||
| Lovgivende forsamling | Parlament | ||||
| - Overhus | House of Lords | ||||
| - Underhus | House of Commons | ||||
| Historie | |||||
| - Samling | 900-tallet | ||||
| - Slaget ved Hastings | 14. oktober 1066 | ||||
| - Erobringen av Wales | 1277–1283 | ||||
| - Integreringen av Wales | 1535–1542 | ||||
| - Union of the Crowns | 24. mars 1603 | ||||
| - Union med Skottland | 1. mai 1707 | ||||
| Areal | |||||
| - 1283–1542 est. | 145 000 km² | ||||
| - 1542–1707 est. | 151 000 km² | ||||
| Innbyggere | |||||
| - 1283 est. | 500 000 | ||||
| Befolkningstetthet | 3,4 /km² | ||||
| - 1542 est. | 3 000 000 | ||||
| Befolkningstetthet | 20,7 /km² | ||||
| - 1707 est. | 5 750 000 | ||||
| Befolkningstetthet | 38,1 /km² | ||||
| Valuta | Pound sterling | ||||
| I dag en del av |  Storbritannia | ||||
.svg){kind=small}
.svg)
Tidlig på 1000-tallet ble de angelsaksiske kongedømmer, samlet av Æthelstan (regjerte 927–939), del av Knut den stores nordsjørike, en personalunion mellom England, Danmark og Norge. Normannernes erobring av England i 1066 førte til flyttingen av den engelske hovedstad og kongelige residens, fra angelsaksernes Winchester til Westminster – og snart etablerte City of London seg som Englands største og fremste kommersielle sentrum.[1]
Kongeriket Englands historie fra normannernes erobring i 1066 blir som regel inndelt i forskjellige perioder identifisert ved en rekke påfølgende dynastier: normannertiden (1066–1154), plantagenettiden (1154–1485), tudortiden (1485–1603) og stuarttiden (1603–1714; avbrutt av interregnum i 1649–1660). Dynastisk sett hevder alle engelske monarker etter 1066 avstamning fra normannerne; Plantagenet-distinksjonen er kun konvensjonell, og begynte med Henrik II (regjerte 1154–1189) da angevinkongene fra den tiden ble «mer engelske i sin natur»; husene Lancaster og York er begge kadettgrener av huset Plantagenet, Tudor-dynastiet hevdet avstamning fra Edvard III gjennom John Beaufort, og Jakob VI og I av huset Stuart hevdet avstamning fra Henrik VII gjennom Margaret Tudor.
Fullbyrdelsen av erobringen av Wales under Edvard I i 1284 brakte Wales under den engelske krones kontroll. Edvard III (regjerte 1327–1377) transformerte kongeriket England til en av Europas mest formidable militærmakter; hans regjering var også vitne til flere vitale utviklinger i lovgivning og regjering — særlig utviklingen av det engelske parlament. Fra 1340-tallet gjorde også kongene av England krav på den franske krone, men etter hundreårskrigen og rosekrigens utbrudd i 1455 var ikke engelskmennene lenger i stand til å forfølge deres franske krav. Kongeriket mistet alle landområder på det europeiske kontinent, bortsett fra Calais. Etter tumultene i rosekrigen regjerte Tudor-dynastiet i den engelske renessansen. Dynastiet maktet igjen å utvide den engelske monarkiske makt til å regjere også utenfor selve England, da en fullstendig union mellom England og fyrstedømmet Wales ble oppnådd i 1542. Henrik VIII overvåket den engelske reformasjon, og hans datter Elizabeth I (regjering: 1558–1603) etablerte et religionsoppgjør, samtidig som hun etablerte England som stormakt og la grunnlaget til det britiske imperiet ved å gjøre krav på besittelser i den nye verden.
Fra Jakob Is tiltredelse til makten i 1603 regjerte Stuart-dynastiet England i personalunion med Skottland og Irland. Under stuarttiden ble kongeriket kastet ut i borgerkrig, som kulminerte i Karl Is henrettelse i 1649. Monarkiet ble reetablert i 1660, men borgerkrigen skapte den presedens at den engelske monark ikke kunne regjere uten parlamentets samtykke, selv om dette prinsippet først ble rettslig etablert som del av den ærerike revolusjon i 1688. Fra dette tidspunkt ble kongeriket England, samt etterfølgerstaten Storbritannia, et konstitusjonelt monarki. Den 1. mai 1707 forente kongerikene England og Skottland seg for å opprette kongeriket Storbritannia, gjennom Acts of Union i 1707.[2][3]
Noter rediger
- ^ Gammelengelsk (–1066), mellomengelsk (1066–1550), moderne engelsk (1550–1707)
- ^ Brukt til administrative og liturgiske formål.
- ^ Gammelwalisisk (fram til 1100-tallet), mellomwalisisk (1100- til 1300-tallet), walisisk (1300-tallet til 1707)
- ^ Gammelkornisk (fram til 1100-tallet), mellomkornisk (1100- til 1600-tallet), senkornisk (1500-tallet til 1707)
Referanser rediger
- ^ London, 800-1216: The Shaping of a City, "...rivalry between City and government, between a commercial capital in the City and the political capital of quite a different empire in Westminster.", besøkt november 2013.
- ^ Acts of Union 1707 parliament.uk, besøkt 27. januar 2011
- ^ Making the Act of Union 1707 scottish.parliament.uk, besøkt 27. januar 2011 Arkivert 11. mai 2011 hos Wayback Machine.