Mellomwalisisk (walisisk Cymraeg Canol) er det begrep som benyttes for walisisk i tiden mellom 1100- og 1300-tallet. Denne formen for walisisk utviklet seg fra gammelwalisisk.

Mellomwalisisk er språk som er benyttet i bortimot alle av de bevarte av tidligste manuskriptene av Mabinogion, skjønt fortellingene i seg selv er med sikkerhet langt eldre. Det er også det språket som er benyttet på det meste av nedskrevne walisiske lover. Mellomwalisisk er noenlunde forståelig for dagens talere av walisisk, men en del vanskeligheter finnes.

Fonologien i mellomwalisisk er ganske likt til moderne walisisk, med kun noen få forskjeller.[1] Bokstaven u, som i dag representerer /ɨ/ i nordwalisisk dialekter og /i/ i sørwalisiske dialekter, representert den lukkede sentrale runde vokal /ʉ/ i mellomwalisisk. Diftongen aw er funnet i den siste stavelse uten trykk i mellomwalisisk mens i moderne walisisk har det blitt o (eksempelvis mellomwalisisk marchawc = moderne walisisk marchog, «hestemann», «rytter»). Tilsvarende har i mellomwalisisk diftongene ei og eu blitt ai og au i siste stavelse, eksempelvis mellomwalisisk seith = moderne walisisk saith, «syv», mellomwalisisk heul = moderne walisisk haul, «sol».

Ortografien i mellomwalisisk var ikke standardisert, og det var en stor variasjon mellom de ulike manuskriptene i hvordan bestemte lyder ble stavet. Noe generelle forskjeller mellom stavingen i mellomwalisisk og i moderne walisisk kan bli gjort.[1] For eksempel, progressive pronomen ei «hans, hennes», eu «deres» og proporsjonen i «til» ble vanligvis stavet y i mellomwalisisk og er således stavet lik som bestemt artikkel y og indirekte relative partikkel y. En frase som y gath er derfor tvetydig i mellomwalisisk mellom meningen «katten» (stavet likt i moderne walisisk), meningen «hans katt» (moderne walisisk ei gath) og meningen «til en katt» (moderne walisisk i gath). Stemt konsonant i stopp som /d ɡ/ er representert ved bokstavene t c ved slutten av et ord, eksempelvis diffryt "beskyttelse" (moderne walisisk diffryd), redec «løping» (moderne walisisk rhedeg). Lyden /k/ er hyppig stavet k før vokalene e i y (i moderne walisisk er det alltid stavet c, eksempelvis mellomwalisisk keivyn = moderne walisisk ceifn «tredje søskenbarn»). Lyden /v/ er vanligvis stavet u or v, unntatt i slutten av et ord hvor det er stavet f (i moderne walisisk afall «epletre»). Lyden /ð/ er vanligvis stavet d (i moderne walisisk er det stavet dd, eksempelvis mellomwalisiske dyd = moderne walisisk dydd «dag»). Lyden /r̥/ er stavet r og er således ikke til å skilles fra /r/ (i moderne walisisk er de skilt som henholdsvis rh og r, eksempelvis mellomwalisisk redec «løping» i motsetning til moderne walisisk rhedeg).

Referanser

rediger
  1. ^ a b Evans, 1964

Litteratur

rediger
  • Evans, D. Simon (1964): A Grammar of Middle Welsh. Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies. ISBN 1-85500-000-8.
  • Strachan, John (1909): An Introduction to Early Welsh. Manchester: Manchester University Press.

Eksterne lenker

rediger