Wikipedia

Kaiser-klassen

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Kaiser-klassen var en slagskipsklasse bestående av fem skip bygget i Tyskland før den første verdenskrigen. Skipene gjorde tjeneste i Kaiserliche Marine under krigen. Klassen var den tredje av tyske dreadnoughtslagskip og den første med turbinmotorer og kanontårn fordelt over flere dekk. De fem slagskipene var «Kaiser», «Friedrich der Grosse», «Kaiserin», «Prinzregent Luitpold» og «König Albert». Som vanlig for tyske slagskip i denne perioden var hovedartilleriet på Kaiser-klassen mindre enn sine britiske rivaler: 30,5 cm i kaliberet sammenlignet med 34,3 cm i den britiske Orion-klassen.[1]

Kaiser-klassen
SMS «Kaiser»
Karriere
LandDet tyske keiserriket
SkipstypeSlagskip
Oppkalt etterSMS Kaiser
KlasseKaiser-klassen
Bygget ved 
Operativ1912-1919
Byggeperiode1909-1913
Skip planlagt5
Skip bygget5
Tekniske data
Deplasement24 724 tonn (design)
27 000 tonn (fullt lastet)
Lengde172,4 m
Bredde29,0 m
Dypgående9,1 m
Framdrift3 aksler
3 dampturiner
28 000 shp (20 900 kW)
Hastighet21 knop (39 km/t)
Rekkevidde14 600 km ved 12 knop (22 km/t)
PansringSide: 350 mm
Tårn: 300 mm
Batteri: 170 mm
Kommandotårnet: 350 mm
Bestykning10 x 30,5 cm kanon
14 x 15 cm kanon
8 x 8,8 cm kanon
Mannskap1 084

Alle fem fartøyer gjorde innsats for det tyske keiserriket i Nordsjøen under krigen der disse utgjorde Divisjon VI i den tredje krigseskadren. Med unntak av «König Albert» som lå ved kai på dette tidspunktet, deltok samtlige i Jyllandsslaget.[2] Av de fire slagskipene var bare «Kaiser» skadet i kampene etter å ha blitt truffet av to tungkalibrede granater.[3] Slagskipene deltok også i Operasjon Albion i Østersjøen. Under denne operasjonen ble de omorganiserte til den fjerde krigseskadren under ledelse av vizeadmiral (viseadmiral) Wilhelm Souchon.[4]

Ved krigsavslutningen ble alle de fem slagskipene i klassen internert på den britiske flåtebasen i Scapa Flow. Den 21. juni 1919 ble alle fartøyene senket for å forhindre en eventuell beslagleggelse av Royal Navy. Fartøyene ble senere berget og opphugd som skrap i årene mellom 1929 og 1937.[5]

Design rediger

Kaiser-klassen ble bestilt for den tyske Kaiserliche Marine under den andre «flottengesetze» (flåtelov) 27. mars 1908 sammen med den foregående Helgoland-klassen. Flåteloven forutsatt at levealderen for hovedskip skulle reduseres til 25-20 år, et tiltak som nødvendiggjorde bygging av nyere slagskip. Dette betød at de eldre hovedskipene av Siegfried-klassen og Odin-klassen, åtte panserskip sammen med de fire slagskipene av Brandenburg-klassen måtte byttes ut med nyere hovedskip. De fem slagskipene av Kaiser-klassen skulle erstatte de tre gjenværende Siegfried-panserskipene (av opprinnelige seks); «Hildbrand», «Heimdall» og «Hagen», sammen med Odin-klassen på to skip, «Odin» og «Agir».[6]

Konstruksjon rediger

Skipene av den nye klassen var 171,8 m (564 ft) lange ved vannlinjen og 172,4 meter (566 ft) lange totalt, med en bredde på 29 m (95 ft). Skipene hadde et dyptgående på 9,1 m forut og 8,8 m akter med et deplasement på maksimalt 27 000 tonn.[Note 1] Skipene hadde dobbelbunn i skroget på 88 prosent av lengden og 17 vanntette skott. Besetningen på skipene i ordinær tjeneste var på 41 offiserer og 1043 sjømenn, men i tjeneste som flaggskip for en skvadron ble det tilføyd 14 offiserer og 80 menn. Som sekundært flaggskip ble besetningen forøket med 2 offiserer og 23 menn.[7]

Kaiser-slagskipene var utmerkede havgående fartøyer, men var veldig rigid med litt tap av hastighet i sterke dønninger. De var lettmanøvrerte under rorkontroll, men kunne ikke dreie under bråmanøvrering uten tap på opptil 66 prosent av hastigheten og kunne krenge opptil åtte grader. «Metasenterhøyden» for skipene var på 2,59 m (8,5 ft).[7] Ved stor metasenterhøyde ble skipet «stivt», med krappe, raske slingrebevegelser i sjøgang, ved liten metasenterhøyde ble skipet «rankt» med større bevegelser i sjøgang.

Framdrift rediger

Kaiser-klassen var de første tyske slagskipene med dampturbiner som framdrift. De brukte turbiner fra flere forskjellige lokale produsenter som Reichsmarineamt og tyske skipsverft i forsøkene på å finne passende alternativer mot de effektive Parsons dampturbiner som hadde sikret seg monopol i markedet.[8][Note 2] Uansett fikk «Kaiser» og «Kaiserin» tre dampturbiner av type Parsons av britisk opprinnelse. «Friedrich der Grosse» hadde tre dampturbiner av type AEG-Curtis, mens «König Albert» hadde dampturbiner av type Schichau. Turbinene drev trebladede propeller som hadde en diameter på 3,75 m, med en toppfart på 21 knop. Det var tre propellakslinger og to ror.[7]

«Prinzregent Luitpold» hadde en annerledes motorinstallasjon med bare to Parsons dampturbiner med tilhørende propellakslinger, det midte motorsystemet skulle være en enslig 12 000 hp Germania seks-sylindret totakts dieselmotor for senterakselen. Men dette dieseldrevne anlegget ble ikke klar i tide til installasjon, slik at skipet måtte klare seg med kun to aksler.[9] Likevel var «Prinzregent Luitpold» bare om lag en halv knop saktere enn søstrene.[10]

Damp ble levert fra seksten Schulz-Thornycroft dampkjeler i samtidige skip med unntak av «Prinzregent Luitpold» som hadde 14 kjeler til rådighet. Treakslede skip av denne klassen fraktet 3 600 tonn kull som drivstoff, noe som gjorde det mulig å ha en rekkevidde på 7 000 nautisk mil med marsjfart på 12 knop. Det ene skipet med to aksler bare hadde 2 200 tonn kull, ettersom man hadde vært designet med tanker for 400 tonn olje for dieselmotoren. På dieseldrift alene ville «Prinzregent Luitpold» ha hatt en rekkevidde på 2 000 nautisk mil på 12 knop.[11][12]

Elektrisk kraft ombord på skipene ble produserte av fire doble turbo-generatorer og to dieseldrevne generatorer med en samlet effekt på 1 800 kilowatt på 225 volt.[13]

Bestykning rediger

 
«Kaiser»s aktre to tårn, det ene høyere enn det andre.

Skipene i Kaiser-klassen hadde en bestykning delt i hovedskyts og sekundærskyts. Hovedartilleriet bestod av ti 30,5 cm SK L/50 kanoner montert i fem pansrede tvillingtårn.[Note 3] Et kanontårn ble montert forut, midtskips var to kanontårn montert en echelon (diagonalt), den ene vendt forut og den andre akterover, og to kanontårn var montert i akterskipet. De to siste kanontårnene var montert i «superfiring»konfigurasjon med det fjerde tårnet et dekk høyere enn det akterste femte tårnet. Denne utformingen var svært moderne på sin tid og ble senere enerådende for det tyngre sjøartilleriet på større skip. Skipene fraktet 860 granater for alle kanonene, fordelt på 86 granater per kanon.[7] Den typiske granaten var på 406 kg, som ble avfyrt med en munningshastighet på 854 meter per sekund.[14][15] Kanonene var lagt i plass på Drh LC/1909 understellet i kanontårnene, som var meget lik det eldre LC/1908 understellet på den foregående Helgoland-klassen.[16][17] Understellet eller rapperten i kanontårnet opprinnelig hadde en hevning på + 13,5° og senkning på - 8°. Dette ble senere endret til mellom + 16° og - 5,5°. Med den opprinnelige hevningen kunne skuddvidden være på 16 299 m, med den nye innstillingen ble den økt til 20 400 m.[7]

Skipene hadde sekundærskyts på fjorten 15 cm SK L/45 hurtigladende kanoner montert i kasematter langs overbygningene. Hver kanon hadde tilførsel på 160 45,3 kg tunge granater fra ammunisjonslagrene som rommet tilsammen 2 200 granater.[7] Granaten ble avfyrt med en munningshastighet på 835 meter per sekund med en skuddvidde på 13 500 m, etter året 1915 var elevasjonen på kanonen øket for større avstander opptil 16 800 m.[7] Skipene var også utstyrt med åtte 8,8 cm SK L/45 kanoner, senere erstattet med fire 8,8 cm L/45 Flak luftvernskyts, to av dem ble senere fjernet.[10] Som med de fleste hovedskipene i den tyske flåten hadde skipene fra Kaiser-klassen undervannstorpedorører om det skulle komme til kamp på kloss hold. Skipene var bevæpnet med fem 50 cm torpedorør, den ene i baugen mens resten var plassert på bredsidene, to på hver side.[7]

Pansring rediger

 
Skraverte områder utgjør deler av skipet med pansring.

Som med alle moderne tyske krigsskip av en viss størrelse, ble også skipene av Kaiser-klassen beskyttet med pansertype Krupp sementert stål (K.C.A). Pansrede dekk varierte i tykkelse fra 10 cm i kritiske deler av skipet ned til 6 cm på mindre viktige deler. Panserbeltet langs vannlinjen var 35 cm tykt midtskips i «citadellet», og ned til 18 cm forut og 12 cm mot akterenden. Bak pansringen ved vannlinjen hadde skipene torpedoskott, indre skott som løp langs skroget med 4 cm tykkelse. På forskipet sto kommandotårnet med en tykkelse på 40 cm på sidene og 15 cm på taket, akterut var et mindre tårn også reist, med 20 cm tykkelse på sidene og bare 5 cm på taket. Kanontårnene hadde et sidepanser på 30 cm og tykk pansring på taket på 22 cm. Kasemattene hadde 17 cm tykk pansring i tillegg til kanonskjoldene på 8 cm.[7]

Bygging rediger

«Kaiser», det første skipet i klassen, ble kjølstrukket på Kaiserliche Werft Kiel i desember 1909 med byggingsnummer 35. Skipet ble sjøsatt den 22. mars 1911, og levert til Hochseeflotte (Havgående flåte) 1. august 1912. «Friedrich der Grosse» ble kjølstrukket på AG Vulcan skipsverftet i Hamburg 26. januar 1910, deretter sjøsatt den 10. juni 1911. Skipet ble levert som det nye flaggskipet for den havgående flåten i 15. oktober 1912. «Kaiserin» som det tredje skipet i klassen, ble kjølstrukket på skipsverftet Howaldtswerke i Kiel i november 1910. Hun ble sjøsatt den 11. november 1911, og levert den 14. mai 1913.[7][10]

«König Albert» var kjølstrukket på Schichau i Danzig i 17. juli 1910, og sjøsatt den 27. april 1912. Levert til den tyske marinen ved 31. juli 1913. «Prinzregent Luitpold» som det siste skipet i klassen ble kjølstrukket i januar 1911 på Germaniawerft skipsverftet i Kiel. Skipet ble sjøsatt 17. februar 1912 og levert den 19. august 1913.[7][10]

Tjeneste rediger

 
En illustrasjon av «Prinzregent Luitpold»

Før krigen rediger

I 1913-1914 deltok to Kaiser-skip, SMS «Kaiser» og SMS «König Albert» i et større sjøtokt til Sør-Amerika og Sør-Afrika. Dette langtrekkende flåtetoktet var ikke bare en maktdemonstrasjon for det tyske keiserriket, men også en for å teste det nye designet i krevende farvann langt fra den tyske kysten. De nye turbinene skulle testes på slike langtrekkende operasjoner. Ved krigsutbruddet hadde begge slagskipene vendt tilbake til de tyske flåtebasene.[7]

Første verdenskrig rediger

Raid på Scarborough, Hartlepool og Whitby rediger

Den første viktige militæroperasjonen for skipene av Kaiser-klassen var raidet på de engelske havnestedene Scarborough, Hartlepool og Whitby 15.-16. desember 1914. Franz von Hipper som kommanderte den første speidergruppen, som besto av de tyske slagkryssere, gjennomførte raidet under beskyttelse av admiral Friedrich von Ingenohl med den tyske krigsflåten, som holdt stand cirka 200 km øst for Scarborough.[18]

Royal Navy som nylig hadde fått tak på intakte kodebøker erobret fra krysseren «Magdeburg» som hadde grunnstøtt og deretter blitt forlatt under russisk ild utenfor den estiske kysten i august 1914, hadde skaffet seg kjennskap om de tyske planene. Men det var fremdeles ikke mulig å vite hvor denne operasjonen skulle skje, så admiralitetet beordret 1st. Battlecruiser Squadron (Slagkrysserskvadronen) under ledelse av David Beatty ut på havet sammen med 2nd. slagskvadron på seks slagskip, støttet av flere kryssere og destroyere. Disse skulle finne og forsøke å avskjære de tyske sjøstyrkene.[19]

Beatty seilte ute i Nordsjøen og kom over hele den tyske slagskipsflåten. Et sjøslag tok til mellom de britiske destroyere som hadde dratt i forveien som skjerm for slagkrysserne og de tyske destroyerne støttet av kryssere. Mens de mindre fartøyene sloss en forvirrende kamp med hverandre i to timer, kom de tyske og britiske hovedskipene innenfor skuddvidde av hverandre på mindre enn 15 kilometer. Ingen av admiralene på flåtene hadde oversikt i mørket med dårlig sikt, og Ingenohl ønsket ikke å risikere et hovedslag med overlegne styrker med tanke på keiserens strenge ordre om å ikke starte fiendtligheter uten hans samstykke.

Etter å ha konkludert at hans flåtestyrkene hadde engasjert skjermen av Grand Fleet, avbrøt han kontakten med britene etter ti minutter ved å sette kurset i sørøst. Manøvreringen tok tid, men den ble fullført kl. 6.42, og i de neste førti minutter dampet de to flåter side om side på parallell kurs.[20] Først kl. 7.20 beordret Ingenohl kursendring tilbake til den tyske kysten.[21]

Bombardementet av Yarmouth og Lowestoft rediger

For andre gang deltok slagskipene av Kaiser-klassen i et raid på den engelske kysten, igjen som støtte for den tyske speidergruppen. Om formiddagen kl. 10.55 den 24. april 1916 dro slagkrysserne fra Jadebusen, senere fulgt av slagskipsflåten kl. 13.40. Underveis ble slagkrysseren «Seydlitz» slått ut av en mine, og måtte returneres mens resten fortsatte til deres mål.[22] Etter å ha bombardert Lowestoft kom de over den britiske Harwich Force med flere kryssere og drev dem bort etter en kort kamp utenfor Yarmouth. Rapporter om britiske ubåter fikk von Hipper til å avbryte raidet. Admiral Reinhard Scheer som hadde fått advarsler om at Grand Fleet hadde dratt ut fra sin flåtebase i Scapa Flow, trakk sine slagskip tilbake til farvannet utenfor Tyskland.[23]

Jyllandsslaget rediger

Fire av skipene fra klassen deltok i flåtetoktet som resulterte i det store Jyllandsslaget 31. mai til 1. juni 1916. Operasjonen var en gjentakelse av tidligere planer som hadde til hensikt å trekke ut en del av den britiske Grand Fleet og ødelegge den med slagskipsflåten. «Kaiser», «Kaiserin», «Prinzregent Luitpold» og «Friedrich der Grosse», Scheers flaggskip, utgjorde Divisjon VI av den tredje krigseskadren. Tredje krigseskadre som den første av tre slagskipseskadrer var avantgarden for flåten med König-klassen i Divisjon V som spydspiss. Den andre krigseskadren bestod av Helgoland-klassen og Nassau-klassen, deretter den første krigseskadren som arriergarden med eldre Deutschland-klassen pre-dreadnought slagskip.[24]

Like før kl. 16.00[Note 4] om ettermiddag den 31. mai oppdaget den tyske speidergruppen deres motstykke, den første slagkrysserskvadronen, og de første skuddene i en dødelig duell ble avfyrt. Som ledd i planen dampet de tyske slagkrysserne sørover for å lokke med seg de britiske hovedskipene mot slagskipene fra Hochseeflotte, underveis ble slagkrysserne «Indefatigable»[25] og «Queen Mary»[26] ødelagt av de tyske granatene. Kl. 17.30 kunne det ledende slagskipet, SMS «König», observere de tyske og britiske slagkrysserne. Mens von Hipper dreide til styrbord, snudde britene til babord. Kl. 17.45 startet Scheer angrepet med en manøvrering som førte slagskipene nærmere slagkrysserne, deretter åpnet Divisjon VI ild.[27] «Prinzregent Luitpold» som først ikke kunne åpne ild, kom til og skjøt åtte salver på 20 300 til 19 500 m hold før avstanden ble for stor. «Kaiser» og «Friedrich von der Grosse» sammen med slagskipene fra andre krigseskadre skjøt noen få salver på flere lette kryssere av 2. Light Cruiser Squadron uten resultat.[Note 5][28]

 
«Kaiser» med hovedskytset vendt til styrbord

Kl. 19.00 om kvelden kom den lette krysseren «Wiesbaden» under angrep fra britiske flåtestyrker etter at den var slått ut av slaglinjen, så Scheer beordret sine skip til å snu for å beskytte krysseren og ta den under slep. Kl. 19.05 hadde to britiske pansrede kryssere, «Defence» og «Warrior», gått til angrep på krysseren bare for å bli overrumplet av «Kaiser» og tre König-klasse slagskip som på mindre enn 8 km hold åpnet ild. «Defence» ble sprengt i filler mens «Warrior» ble skutt i stykker og drevet vekk med brann ombord. De nye «super-dreadnought» slagskipene av Queen Elizabeth-klassen i 5th Battle Squadron kom til og tok opp kampen med tyskerne.[29]

Mens «Warrior» trakk seg nordover, måtte «Warspite» foreta en bråmanøvrer etter å ha kommet for nær søsterskipet «Valiant», og ble truffet av en granat fra «Kaiser» som slo ut styremaskineriet. Mens dette ble reparert, var slagskipet kommet utenfor kontroll i en sirkulær bevegelse der de ble tatt under sterk ild av «Friedrich der Grosse», «König», to «Nassau»- og tre «Helgoland»slagskip i tjue minutter.[30] «Warspite» var truffet elleve ganger, og skadene på styremaskineriet var altfor omfattende til videre deltagelse i sjøslaget.[31] Tyskerne mistet dette slagskipet av syne, og trodde de hadde senket henne.

Ved tilbakekomst til Jadebusen tok Nassau-klasse slagskipene «Nassau», «Westfalen» og «Posen» sammen med Helgoland-klassen «Helgoland» og «Thüringen» vakttjeneste i den ytre reden. «Kaiser», «Kaiserin» og «Prinzregent Luitpold», i stor grad uskadde i slaget inntok også defensive posisjoner utenfor Wilhelmshaven mens de andre hovedskipene ble etterfylt med ammunisjon og drivstoff.[32]

I sjøslaget hadde «Kaiser» avfyrt 224 tyngre og 41 mindre prosjektiler; «Kaiserin» 160 tyngre og 135 mindre, «Prinzregent Luitpold» 169 tyngre og 106 mindre, og «Friedrich der Grosse» 72 tyngre og 151 mindre prosjektiler.[33] «Kaiser», som det eneste skipet i klassen, var påførte skader etter å ha blitt truffet to ganger, bare én mann ble såret.[34]

Operasjon Albion rediger

Tidlig i september 1917 etter erobringen av den russiske storbyen Riga besluttet den tyske marinen at de skulle ta herredømmet over Rigabukten fra de russiske sjøstyrkene. Admiralstab (den tyske overkommandoen for marinen) planla en operasjon i den vestestiske øygruppen medregnet Ösel for å ta ut de russiske kystfortene på Sorbe-halvøya som voktet adgangen til Rigabukten.[35] 18. september ble det sendt ut instruksjoner for en kombinerte operasjon der hæren og marinen skulle samarbeide, for å erobre øygruppen. Den tredje krigseskadren med slagkrysseren SMS «Moltke» som flaggskip, var sendt østover som en del av en meget stor armada på 300 fartøyer med støtte av over 100 fly og seks zeppeliner.

Divisjon V besto av fire König-klasse slagskip og det nye slagskipet «Bayern» mens Divisjon VI besto av alle 5 Kaiser-klasse slagskip. I tillegg kom 9 lette kryssere østover sammen med slagskipene. Fra hæren ble 24 600 soldater overført til operasjonen.[36] Mot tyskerne hadde russerne de eldre pre-dreadnought slagskipene «Slava» og «Tsarevitch», de pansrede kryssere «Bayan», «Admiral Makarov» og «Diana», 26 destroyere, flere mindre krigsfartøyer og en garnison på 14 000 soldater på Ösel.[37]

 
«Kaiser» på Kielerwoche i juni 1913. Den keiserlige jachten «Hohenzollern» lå i bakgrunnen.

Operasjonen begynte den 12. oktober da slagskipene fra Divisjon VI engasjerte batteriene på Sworbe mens Divisjon V sammen med flaggskipet «Moltke» åpnet ild mot batteriene ved Taggabukten. Sterk russisk motstand i Kassar Wick, som ledet inn i Moon-stredet, sløvet ned den tyske fremgangen fram til 14. oktober da «Kaiser» støttet minesveipere som var forstyrret av de russiske jagere fra å lage en åpning i minefeltene. Beskyttet av 30,5 cm kanonene ombord på «Kaiser» gikk tyske torpedobåter på nytt til angrep og drev tilbake russerne som mistet jageren «Grom».[38] Fra Zerel utgjorde de russiske 305 mm kystkanonene et betydelig problem, slik at «Kaiserin», «König Albert» og «Friedrich der Grosse» gikk til angrep på mellom 12 og 20 km hold. Den russiske kontraskytingen var meget presis, så dreadnoughtene ble tvunget vekk etter en times strid.[39]

Den neste dagen, 15. oktober, rykket to König-klasse slagskip inn i Moonstredet for å ødelegge de russiske sjøstyrkene. I sjøslaget ble pre-dreadnoughten «Slava» senket av «König» mens «Kronprinz» jaget bort resten.[39] 20. oktober var sjøoperasjonene avsluttet etter at alle de russiske krigsskipene var ødelagt eller drevet bort mens den tyske hæren tok kontroll over Ösel.[40]

Skjebne rediger

Etter den tyske kapitulasjonen i november 1918, måtte den tyske Hochseeflotte under kommando av kontreadmiral Ludwig von Reuter dampe ut for internering i den britiske flåtebasen i Scapa Flow. Flåten forble i fangenskap under forhandlingene som til slutt resulterte i Versaillestraktaten. De tyske representantene måtte skrive under på traktaten, og fikk en frist på seg fram til 21. juni. Reuter antok at britenes hensikt var å ta de internerte krigsskipene i besittelse ved utløpet av fristen. Uten å være informert om at fristen var utvidet til 23. juni, besluttet Reuter at alle fartøyene skulle senkes. Om morgen den 21. juni, mens den britiske flåten forlot Scapa Flow for trening, ble ordren gitt til offiserene på alle skipene.

«Friedrich der Grosse» var det første skipet i flåten som begynne å synke kl. 12.16. Deretter fulgt «König Albert» etter kl. 12.54, siden «Kaiser» kl. 13.25, «Prinzregent Luitpold» kl. 13.30 og til slutt «Kaiserin» kl. 14.00 om ettermiddag den 21. juni. Det første skipet som ble berget, var «Kaiser», som ble tatt opp 20. mars 1929 og overført til Rosyth der hun ble hugd opp i 1930. Deretter kom turen til «Prinzregent Luitpold» 9. juli 1931, «König Albert» 31. juli 1935, «Kaiserin» 14. mai 1936 og «Friedrich der Grosse» den 29. april 1917.[7] Skipsklokken ble berget fra det siste skipet i klassen som ble hugd opp, og i 1965 ble den returnert til Tyskland. Denne skipsklokken fra «Friedrich der Grosse» er nå i det tyske flåtehovedkvarteret i Glücksburg.

Noter rediger

  1. ^ Deplasementet i designet på 27 724 tonn. Se Gröner, p. 26
  2. ^ Turbina, den tyske avdelingen av Parsons gav RMA tilbud om lisensproduksjon av turbiner av Parsondesign, men admiral von Tirpitz avslo dette. Han og andre medlemmer av RMA ønsket turbiner bygd av tyske selskap fremfor å knytte marinen til Parsons turbiner. Se Weir, p. 95
  3. ^ I den keiserlige marinen betyr «SK» Schellfeuerkanone, hurtigskytende kanon, mens L/50 er lengden på kanonløpet. L/50 betyr femti ganger kaliberet i kanonen.
  4. ^ Klokkesett i seksjonen er satt i Sentraleuropeisk tid etter tysk perspektiv. En time foran UTC fra britisk perspektiv.
  5. ^ Unntakene var SMS «Nassau» og SMS «Ostfriesland» som fortsatte å skyte fram til 18.15 og 18.10. See: Tarrant, p. 111

Referanser rediger

  1. ^ Gardiner og Grey, p. 26
  2. ^ Tarrant, p. 62
  3. ^ Tarrant, p. 296
  4. ^ Staff, p. 151
  5. ^ Gröner, p. 26
  6. ^ Gröner
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m Gröner p. 26
  8. ^ Weir, p 95-96
  9. ^ Preston, p.74
  10. ^ a b c d Conways p. 147
  11. ^ Preston, p. 74
  12. ^ Breyer, p.260
  13. ^ Groner p. 26
  14. ^ Conways p. 140
  15. ^ Gardiner og Gray, p. 140
  16. ^ Conways p. 147"
  17. ^ Gardiner og Gray, p. 147
  18. ^ Tarrant, p. 31
  19. ^ Tarrant p. 31"
  20. ^ Tarrant, p. 32
  21. ^ Tarrant, p. 33
  22. ^ Tarrant, p. 53
  23. ^ Tarrant, p. 54
  24. ^ Tarrant, p. 286
  25. ^ Tarrant p. 94-95
  26. ^ Tarrant p. 100-101
  27. ^ Tarrant, p. 110
  28. ^ Tarrant, p. 111
  29. ^ Tarrant, p. 139-141
  30. ^ Tarrant p. 141
  31. ^ Tarrant, p. 143
  32. ^ Tarrant, p. 263
  33. ^ Tarrant, p. 292
  34. ^ Tarrant, p. 298
  35. ^ Halpern, p. 213
  36. ^ Halpern, p. 214-215
  37. ^ Halpern, p. 215
  38. ^ Halpern, p. 216
  39. ^ a b Halpern, p. 217
  40. ^ Halpern, p. 219

Litteratur rediger

  • Breyer, Siegfried; Kurti, Alfred (1973): Battleships and Battle Cruisers 1905-1970: Historical Development of the Capital Ship. Garden City, New Jersey: Doubleday. ISBN 978-0385072472
  • Gardiner, Robert; Gray, Randal, red. (1985): Conway's All the Fighting Ships: 1906-1922 Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 978-0870219078
  • Gröner, Erich; Jung, Dieter; Martin, Maass (1990): German Warships: 1815-1945 Annapolis: Naval Institute Press ISBN 1557503524
  • Perston, Anthony (1972): Battleships of World War I, An Illustrated Encyclopedia of the Battleships of all Nations, 1914-1918 Harrisburg, Pennsylvania: Stackpole Books ISBN 978-0811702119
  • Staff, Gary (1995): Battle for the Baltic Islands 1917. Pen & Sword Maritime. ISBN 978-1-84415-7877
  • Tarrant, V.E. (2001) [1995]: Jutland: The German Perspective. Cassell Military Paperbacks. ISBN 978-0304358489
  • Weir, Gary E. (1992): Building the Kaiser's Navy: The Imperial Navy Office and German Industry in the Tirpitz Era, 1890-1919 Naval Institute Press. ISBN 978-1557509291
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kaiser-klassen&oldid=22560270»