Joseph Reinach

Joseph Reinach (født 30. september 1856 i Paris, død 18. april 1921 samme sted) var en fransk-jødisk politiker og journalist. Han var fremtredende i sitt engasjement for den uskyldig anklagede og dømte Alfred Dreyfus.

Joseph Reinach
Joseph Reinach 1912.jpg
Født30. sep. 1856[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
ParisRediger på Wikidata
Død18. apr. 1921[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (64 år)
ParisRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Jurist, journalist, politiker, skribentRediger på Wikidata
Embete
  • Député des Basses-Alpes (1889–1898)
  • Député des Basses-Alpes (1906–1914)
  • mayor of Digne-les-Bains (1919–1921)
  • Conseiller général des Basses-Alpes (1895–1901) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Lycée Condorcet, Faculté de droit de ParisRediger på Wikidata
Søsken Salomon Reinach, Théodore ReinachRediger på Wikidata
Barn Adolphe ReinachRediger på Wikidata
Parti Alliance démocratique, Groupe de la Gauche démocratiqueRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Medlem av Den franske liga for menneskerettigheter, Conférence Molé-TocquevilleRediger på Wikidata
Utmerkelser Ridder av ÆreslegionenRediger på Wikidata

Joseph Reinach karikert (La libre parole, 12. august 1893)

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Han var bror til Salomon og Théodore Reinach, som begge ble kjent som arkeologer. Han studerte ved Lycée Condorcet.

KarriereRediger

Joseph Reinach ble Léon Gambettas medarbeider i République française. Gambetta hadde oppdaget hans talenter da han tidligere hadde politiske artikler om Balkan politics for Revue bleue.

Da Gambetta i 1881 dannet regjering ble Reinach dens kabinettsjef. Gambatta døde etter ustoppelig betennelse i det sår han hadde fått etter et attentat. Senere utgav Joseph Gambettas hans etterlatte skrifter.

Reinach ble skrankeadvokat i 1887. I 1889 ble Reinach valgt til deputert for Digne etter en skarp presse- og valgkampanje mot boulangismen. Konflikten med boulangistene førte også til tre dueller, én mot Edmond Magnier og to mot Paul Déroulède.

Han var i den senere del av 1890-tallet en av Dreyfus' mest talentfulle og energiske forsvarere. Ved tiden for den første rettssaken forsøkte han å sikre en offentlig høring av anliggendet, som handlet om spionasje for fremmed makt, og i 1897 allierte han seg med Auguste Scheurer-Kestner i kravet om en gjenopptagelse av saken og omgjøring av dommen. I Siècle blottstilte og fordømte han major Hubert-Joseph Henrys forfalskning av bevis (le faux Henry) og Esterhazys rolle - han var den egentlig skyldige. Hans artikler i Siècle utløste anti-Dreyfus- partenes raseri; man betjente seg særlig av det faktum at Reinach var jøde og derfor hadde rasemessige motiver for å engasjere seg så voldsomt for Dreyfus.

Han tapte i 1898 sitt sete i Deputertkammeret, og etter å ha avvist å duellere mot anti-Dreyfus-journalisten Henri Rochefort, sakskøkte han ham for bakvaskelser.

Til slutt gjorde presset fra den nye oppmerksomhet om bevisene at Dreyfus kom fri og ble rehabilitert. Reinach skrev et verk om sakens historie som ble ferdig i 1905. Dette ble han angrepet for: Henri Dutrait-Croyons Joseph Reinach, historien (Paris: A. Savaète, 1905) var en voldsom og detaljert avvisning av Reinachs skildring, og ble som «en bibel for det antisemittiske seggment i fransk opinion som var overbevist og Dreyfus' skyld».[6]

Under første verdenskrig var Reinach under signaturen «Polybe» aktiv som publisist og arbeidetemed å bekjempe defaitismen i sivilbefolkningen.

Joseph og hans hustru Henriette-Clémentine hadde en sønn, Adolphe Reinach, født i 1887. Adolphe ble arkeolog og egyptolog kjent især for sin oppdagelse av Coptosdekretene i Min-tempelet i Coptos i Egypt. Han ble drept i løpet av første verdenskrigs første måned, i august 1914.

VerkerRediger

  • La République ou le gâchis, 1877
  • Voyage en Orient, 2 volumes, Charpentier, Paris, 1879
  • Du Rétablissement du scrutin de liste, 1880
  • Les Récidivistes, 1882
  • Léon Gambetta, Alcan, 1884
  • Le ministère Gambetta, histoire et doctrine, Charpentier, 1884
  • Le ministère Clemenceau, 1885
  • Les Lois de la République, 1885-86
  • Traduction de la logique parlementaire de Hamilton, 1886
  • (avec Charles Richet)Manuel franco-arabe, Delagrave, 1888
  • (avec Charles Richet)Manuel de l'enseignement primaire, Delagrave, 1888
  • Les Petites Catilinaires, recueil d’articles contre Boulanger, 3 vol., 1889
  • Etudes de littérature et d'histoire, Hachette, 1889, 409 p
  • La Politique opportuniste, 1890
  • La France et l'Italie devant l'Histoire, Alcan, 1893
  • Mon compte-rendu, recueil de ses discours, 1893
  • Diderot, P., Hachette, 1894
  • Pages républicaines, Alcan, 1894
  • L'Éloquence politique depuis la Révolution française jusqu'à nos jours, 1894
  • Démagogues et socialistes, 1895
  • L'Éducation politique, histoire d'un idéal, Chailley, 1896
  • Essais de politique et d'Histoire, 1898
  • Une erreur judiciaire sous Louis XIV : Raphael Lévy, 1898
  • L'Affaire Dreyfus. Les faussaires, Stock, 1898
  • L'Affaire Dreyfus. Le curé de Fréjus ou les preuves morales, Stock, Paris, 1898
  • L'Affaire Dreyfus. La voix de l'île, Stock, 1898
  • L'Affaire Dreyfus. Le crépuscule des traîtres, Stock, 1898
  • L'Affaire Dreyfus. Vers la justice par la vérité, Stock, 1898
  • L'Affaire Dreyfus. Une conscience politique, le lieutenant-colonel Picquart, Stock, 1898
  • L'Affaire Dreyfus. Le Crépuscule des traîtres, Stock, 1899
  • L'Affaire Dreyfus. Les faits nouveaux, Stock, 1899
  • Tout le crime, 1900
  • Les Blés d'hiver, 1901
  • Histoire de l'Affaire Dreyfus, 1901
  • Mes comptes rendus, discours, propositions et rapports..., 1911
  • La réforme électorale, Fasquelle, 1912
  • Récits et portraits contemporains, Alcan, 1915
  • L'Alsace-Lorraine devant l'histoire, Berger-Levrault, 1916
  • La Vie politique de Léon Gambetta. Félix Alcan, 1918
  • La guerre de 1914-1918 (ser. 1-19, 1915-19)
  • La Grèce devant le Congrès, Boivin, 1919
  • Les Discours de Gambetta (11 volumes), Les Discours et les dépêches de Gambetta pendant la guerre franco-allemande (2 volumes), Les Discours de Challemel-Lacour.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=joseph;n=reinach[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID reinachjose[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Léonore database, oppført som Joseph Hermann Reinach, Léonore LH/2288/39, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Médias 19, Médias 19 ID 17218[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Evi Gkotzaridis, Revisionism in the Twentieth Century: A Bankrupt Concept or Permanent Practice? i The European Legacy, Vol. 13, No. 6, pp. 729–730, 2008. International Society for the Study of European Ideas Arkivert 2009-09-21 hos Wayback Machine

LitteraturRediger

  • Henri Rigault, M. Joseph Reinach, Librairie de propagande républicaine, 1889
  • Anonyme, Petit manuel du polémiste, ou Recueil d'injures adressées ou reçues par MM. Dieu, Brunetière, Joseph Reinach, Edouard Drumont, Émile Zola, Judet, Rochefort, Quesnay de Beaurepaire, Bard, Jaurès, Gyp, etc., imparfaitement cataloguées par Bouvard et Pécuchet..., Pierret, 1899
  • Chenu & Saint-Auban, L'Affaire Henry - Reinach devant le tribunal de la Seine. Plaidoiries de Maître Chenu et de Maître de Saint-Auban, sans lieu, 1902, 172 p.
  • René Doumic, « Diderot d'après un livre récent », extrait de la Revue des deux Mondes, 15 septembre 1894
  • Henri Dutrait-Crozon, Joseph Reinach historien. Révision de l'Histoire de l'Affaire Dreyfus, préface de Charles Maurras, Savaète, 1905 XLIV+554 p.
  • Guyot-Dessaigne, Projet de loi relatif à la réintégration dans les cadres de l'armée territoriale de M. Joseph Reinach, ancien capitaine de cavalerie territoriale..., imprim. Motteroz, 1907
  • Robert Launay, Figures juives, Nouvelle librairie nationale, 1921, 208p.
  • Dr. Watson (éd.), "Sixteen letters of Marcel Proust to Joseph Reinach" in Modern Language Review, vol. 63, fasc. 3, juillet 1968, p.|587-599
  • Jean El Gammal, Joseph Reinach et la République (1856-1921), thèse (exposé de soutenance in Bulletin du Centre d'histoire de la France contemporaine, 4, 1983, p.65-70
  • Pierre Birnbaum, Les Fous de la République, 1er chapitre, éditions Fayard, 1992
  • Arlette Lévi, Joseph Reinach, 2006
  • Philippe Oriol, L'Histoire de l'affaire Dreyfus de 1894 à nos jours, Les Belles Lettres, 2014.
  • Svensk uppslagsbok, 22 (1935)