Hubert-Joseph Henry

Joseph Hubert Henry (født 2. juni 1846 i Pogny i Frankrike; død 31. august 1898 i Fort Mont Valérien), ofte omtalt som Hubert Henry eller Joseph Henry, var en fransk yrkessoldat som var sentral aktør i Dreyfus-saken i 1890-årene. Han var sammen med Armand du Paty de Clam, med på å sette sammen et hemmelig dossier som inneholdt forfalskninger. Disse forfalskningene skulle sikre at den jødiske artillerikaptein Alfred Dreyfus, ville bli kjent skyldig i landsforræderi i krigsrettssaken mot ham i desember 1894. Da den virkelige forræderen ble oppdaget, var Hubert Henry delaktig i å få i stand ytterligere forfalskninger som skulle tildekke at Dreyfus var blitt uskyldig dømt. Med det såkalte Espérance-brevet advarte Henry Det tyske rikes egentlige informant, Ferdinand Walsin-Esterházy, om de mistanker som forelå mot ham. En av de mest berømte falsknerier i Dreyfus-skandalen, Le faux Henry, som skulle opprettholde mistanken mot Dreyfus, ble i ettertid på folkemunne til og med oppkalt etter Henry.

Hubert-Joseph Henry
Født2. juni 1846[1][2][3]Rediger på Wikidata
Pogny
Død31. aug. 1898[1][2][4]Rediger på Wikidata (52 år)
Mont-Valérien
BeskjeftigelseOffiser, militært personell Rediger på Wikidata
EktefelleBerthe-Amélie Bertincourt
NasjonalitetFrankrike

Den såkalte faux Henry

Liv og virke rediger

Bakgrunn, tidlig karriere rediger

Hubert Henry var bondesønn. Han meldte seg som frivillig til hæren i 1865, og der avanserte han raskt. Under den tysk-franske krig 1870/71 ble han såret. I 1874 ble han forfremmet til løytnant, i 1876 til fløyadjutant til general Marie François Joseph de Miribel, som på dette tidspunkt var sjef for den franske generalstaben.

I 1877 ble han befordret til generalstaben, der han gjorde tjeneste i en avdeling av Deuxième Bureau som blant annet var beskjeftiget med kontraspionasje. I en periode var han postert utenlands og ble i 1890 forfremmet til major. Fra 1893 arbeidet han atter i etterretningstjenesten, denne gang under dens leder Jean Sandherr.[5]

Dreyfus-saken rediger

I 1894 var han i den personkrets som var beskjeftiget med å undersøke omstendighetene om et oppfanget brev, som viste at den tyske etterretning hadde en informant som leverte opplysninger fra den franske generalstaben. I skrivet fremgikk det at en informant hadde gitt den tyske ambassades militærattasjé, Maximilian von Schwartzkoppen, fem fortrolige dokumenter. Man kom til den konklusjon at håndskriften hadde likhetstrekk med kaptein Dreyfus' håndskrift. De konsulterte grafologene hadde imidlertid sprikende vurderinger.

Ettersom arrestasjonen av Dreyfus allerede var blitt offentlig kjent, og ettersom saken dermed hadde en betydelig fallhøyde, ble det viktig å styrke bevissituasjonen. Dette var blitt en sak som potensielt kunne bli politisk belastende for høyt rangerte militære som den daværende krigsminister, Auguste Mercier, og militærguvernøren for Paris, Félix Gustave Saussier. Henry var dermed med på sammenstillingen av et hemmelig dossier. I krigsretten begikk han dessuten mened og hevdet at en ikke identifisert, men fremstående og troverdig person allerede mange måneder tidligere hadde informert ham om at kaptein Dreyfus gav informasjoner til fremmede makter.

Etter hvert som dommen mot Dreyfus begynte å bli betvilt og kritisert i offentligheten, var han delaktig i å fremskaffe ytterligere forfalskninger.

Den nye etteretningssjefen, Marie-Georges Picquart, oppdaget i 1896 at den franske majoren, Ferdinand Walsin-Esterházy, var landsforræderen man hadde lett etter. Hans overordnede oppfordret ham til å tie om dette, og til å begynne med holdt Picquart seg til dette. Kretsen rundt den stedfortredende generalstabssjefen, general Charles Arthur Gonse, anså imidlertid antagelig Picquart som det svakeste punkt i det forsvarsverk de hadde bygd opp rundt seg. Gonse beordret ham den 27. oktober til å begi seg på en inspeksjonsreise gjennom den franske provins.[6]

I Picquarts fravær fant major Hubert Henry anledning blant annet til å anbefale seg selv overfor generalstaben, til å overta som Picquarts etterfølger. Enten den 30. oktober eller den 1. november 1896 fremskaffet han et brev til Schwartzkoppen fra den italienske militærattasjé, major Alessandro Panizzardi, daterte det opprinnelig udaterte skrivet til 14. juni 1894 og innføyde mellom tiltale og underskrift en helt annen tekst: Den nevnte Dreyfus ved navn, på et vis som implisitt gjorde det nærliggende at Dreyfus hadde solgt informasjoner til dem.[6]

Ruth Harris betegner major Henrys falskneriforsøk som nær groteskt amatørmessig. Henrys håndskrift avvek ikke bare tydelig fra Panizzardis; brevet som senere fikk tilnavnet faux Henry var dessuten klebet sammen med papir av forskjellig sort, noe som måtte bli åpenbart ved nærmere granskning. Henry leverte imidlertid dette dokument den 2. november til general Gonse, som sammen med general Boisdeffre kort etter informerte krigsministeren om Henrys nye «oppdagelse».[7] Henry var deretter involvert i forskjellige dekkmanøvre som skulle sikre at Esterhazy gikk fri.

Under den senere opprullingen av Dreyfus-skandalen tilstod han sine falsknerier under utspørring av krigsminister Godefroy Cavaignac. Dagen etter fant man ham død med strupen skåret over, i fengselet Mont Valérien.[5]

Litteratur rediger

  • Louis Begley: Der Fall Dreyfus: Teufelsinsel, Guantánamo, Alptraum der Geschichte. Suhrkamp, Frankfurt 2009, ISBN 978-3-518-42062-1.
  • Léon Blum: Beschwörung der Schatten. Die Affäre Dreyfus. Aus dem Französischen mit einer Einleitung und mit Anmerkung von Joachim Kalka. Berenberg, Berlin 2005, ISBN 3-937834-07-9.
  • Ruth Harris: The Man on Devil's Island - Alfred Dreyfus and the Affair that divided France. Penguin Books, London 2011, ISBN 978-0-141-01477-7.
  • Elke-Vera Kotowski, Julius H. Schoeps (utg.): J’accuse…! …ich klage an! Zur Affäre Dreyfus. Eine Dokumentation. Begleitkatalog zur Wanderausstellung in Deutschland Mai bis November 2005. Hrsg. im Auftrag des Moses-Mendelssohn-Zentrum. Verlag für Berlin-Brandenburg, Potsdam 2005, ISBN 3-935035-76-4.
  • George Whyte: Die Dreyfus-Affäre. Die Macht des Vorurteils. Peter Lang, Frankfurt am Main 2010, ISBN 978-3-631-60218-8.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b GeneaStar, oppført som Hubert-Joseph Henry, GeneaStar person-ID henryh[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Léonore database, oppført som Hubert Joseph Henry, Léonore LH//1286/42, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Hubert-Joseph Henry, SNAC Ark-ID w69q0pdh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Whyte, s. 568
  6. ^ a b Harris, S. 80
  7. ^ Harris, S. 81