Åpne hovedmenyen

Jon Kuvlung (død 1188) var en av de mange som krevde den norske tronen i borgerkrigstiden i Norge. Han påsto at han var en sønn av kong Inge Krokrygg, men Sverres saga hevdet, sannsynligvis med rette, at dette ikke var riktig. Jon var en ung prest da han ble gjort til en gallionsfigur for motstandsflokken. Tilnavnet Kuvlung, fra norrønt kufl, betyr munkehette. Jon og hans tilhengere styrte regionen Viken som en motkonge inntil han ble drept av birkebeinerne i Bergen 1188.

Innhold

Opprør mot kong SverreRediger

Siden 1130-tallet hadde det vært flere sammenstøt av varierende grad og omfang. Bakgrunnen for den norske borgerkrigen var den uklare norske tronfølgerloven, sosiale forhold og til slutt også en maktkamp mellom konge og kirke. I 1184 klarte kong Sverre Sigurdsson og hans hær av birkebeinere å beseire Magnus Erlingsson og hans hær av heklunger i slaget ved Fimreite. I dette slaget ble Magnus drept og Sverre kunne styre som ubestridt konge av Norge for en tid.

Valgt til kongeRediger

Høsten 1185 kom det en ny motstand i Viken kalt kuvlungene etter deres valgte leder Jon Kuvlung. Jon hadde til da levd som en munk i klosteret på Hovedøya utenfor Oslo. 29. september 1185 ble Jon kongehyllet på Haugatinget i Tønsberg.[1] Denne nye flokken var på mange måter en direkte etterfølger til heklungene og fikk iallfall deres tause bifall. De fleste mennene i flokken var vikværinger, men de største høvdingene var vestlendinger. En av de mest fremstående var Simon Kåresson, sønn av Alna-Kåre og far til den senere baglerkongen Filippus Simonsson.[2]

Kirken tok aldri stilling mot kuvlungene eller at Jon forlot klosteret mens konge Sverre ble derimot hardt kritisert for å ha forlatt sine plikter som prest på Færøyene. Erkebiskop Øystein Erlendsson ga heller ikke uttrykk for at det var noe å utsette på Jons kongeverdighet til tross for at han var uekte født og mange av erkebiskopens egne slektninger befant seg i Jons følge. Kuvlungene fikk snart kontroll over det østlige og vestlige Norge, tilsvarende der hvor heklungene hadde stått sterkest, mens kong Sverres stilling i Trøndelag var urokket.

Jon fikk anerkjennelse også utenfor landets grense. I et skotsk register over kongebrev er det et ikke-bevart brev til den skotske kongen William IV fra en Johannis regis Norwegie (Jon, konge av Norge).[3] Det finnes også en stadfesting til Hovedøya kloster utsendt av Jon.[4]

NederlagRediger

Høsten 1186 angrep kuvlungene Nidaros. Angrepet kom overraskende på Sverre og han tok tilflukt i den nylige reiste steinfestningen Sion eller Sverresborg som det kom til å bli hetende. Kuvlungene var ikke stand til å erobre festningen og ble tvunget til å trekke seg tilbake. I 1188 seilte Sverre sørover med en stor styrke. De møttes første gang ved Tønsberg, men ingen av partene våget å gå til angrep. Kuvlungene slapp unna og kom seg til Nidraos hvor de herjet og blant annet ødela festningen. Det ble også innkalt til Øretinget hvor trønderne ble presset til å akseptere Jon som konge.

Deretter snudde kuvlungenes krigslykke. Rett før julaften kom kong Sverre til Bergen med tolv langskip og angrep overraskende. Her ble Jon Kuvlung drept i forvirringen og da svant også kuvlungopprøret hen. Seieren førte til at de framtidige opprørene mot Sverre skjedde kun på Østlandet. En Sigurd Brenner, tilnavnet fikk han for at han herjet og brente, reiste seg fra Jons følge og påsto at han også var en sønn av Inge Krokrygg. Da han ble nedkjempet av en bondehær innrømmet han før han ble drept at han ikke het Sigurd, men Hedin og kom fra Island.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ Sverres saga, kap. 101
  2. ^ Helle (1974): 190-191
  3. ^ Regesta Norvegica I: [190]
  4. ^ Regesta Norvegica I: [189]
  5. ^ Sverres saga, kap. 118-119

Litteratur og kilderRediger

  • Helle, Knut, Norge blir en stat. Universitetsforlaget, Bergen 1974
  • Krag, Claus, Sverre. Norges største middelalderkonge. Aschehoug, Oslo 2005
  • Regesta Norvegica
  • Sverres saga, oversatt av Gustav Storm, Kristiania 1914

Se ogsåRediger