Japans politiske system
Japans politiske system består av de politiske institusjonene, de politiske beslutningsprosessene og innholdet i de politiske beslutningene i Japan. Den offentlige politikken utøves innenfor rammen av et representativt demokrati og konstitusjonelt keiserdømme, og bygger på et kontinentalt rettssystem. Den lovgivende makten ligger hos et todelt parlament, Kokkai (国会), «riksdag». Til denne er det allmenn stemmerett for borgere over 20 år. Statsministeren er sjef for regjeringen, hvis medlemmer ikke kan være militære. Den dømmende makten ligger hos høyesteretten og tre lavere rettsinstanser.
Grunnloven bygger på folkesuverenitetsprinsippet. Grunnloven definerer Japans keiser som «symbolet på staten og folkets enhet».[1] Arveretten til keisertronen i Japan er bestemt ved lov. Keiseren har bare en seremoniell rolle. I diplomatiske sammenhenger opptrer keiseren ofte som statsoverhode. Den politiske makten ligger hos statsministeren og parlamentet. Keiseren utpeker statsministeren blant parlamentets medlemmer etter ønske fra parlamentet selv, som praktiserer positiv parlamentarisme med tiltredelsesvotum.
Japan er et konsosiert demokrati med et flerpartisystem. Siden 1950-årene har japansk politikk vært dominert av Det liberaldemokratiske parti, som har dannet regjeringer alene mesteparten av perioden. Partiet preges av mektige fraksjoner som kjemper om makten seg imellom, men det er kultur for å styre på brede flertall, også med opposisjonen.
På EIUs demokratiindeks (2018) regnes Japan som et ufullstendig demokrati. Staten beskytter borgernes politiske rettigheter, men scorer dårligere enn de fleste fullverdige demokratier på politisk deltagelse og politisk kultur.[2]
Parlamentet
redigerUtdypende artikkel: Japans riksdag
Japans politiske system
- Valg i Japan
- Overhuset: 2007 · 2010 · 2013
- Underhuset: 2009 · 2012 · 2014
- Politiske partier:
Liberaldemokratene · Demokratene ·
Kōmeitō · Gjenreisningspartiet
Det parlamentariske demokratiet i Japan benytter en tokammermodell med et overhus, shugi-in, og et underhus, sangi-in. Denne modellen og ordningen med positiv parlamentarisme ble innført etter modell fra Tyskland.[3][4] Et flertall i Underhuset kan vedta å oppløse forsamlingen og utskrive nyvalg. Dette er ikke tilfelle for Overhuset. Et kvalifisert flertall på to tredjedeler i Underhuset gir de regjerende partiene muligheten til å overstyre Overhuset.
Medlemmene velges for fire år i Underhuset og seks år i Overhuset. Halvparten av Overhuset er på valg hvert tredje år. Japan har siden 1996 praktisert en valgordning der representanter til Underhuset velges ved flertallsvalg i 300 enmannskretser. I tillegg velges 180 representanter på partilister i forholdstallsvalg i 11 flermannskretser. En tilsvarende valgordning finnes i Russland. Til Overhuset velges 146 representanter fra forholdstallsvalg i flermannskretser, som svarer til prefekturene, og 96 representanter fra forholdstallsvalg i en nasjonal valgkrets. Valgordningen finnes også i Nederland og Belgia.
For å være valgbar til parlamentet, må man være japansk statsborger. Nedre aldersgrense for kandidater til Underhuset er 25 år, til Overhuset 30 år.
Lovgivningen sikrer medlemmene ytringsfrihet og parlamentarisk immunitet. Kamrene vedtar sine egne ordensreglementer. Med minst to tredjedelers flertall av de tilstedeværende kan de vedta å utvise medlemmer.[5]
Lov- og budsjettforslag skal behandles av begge kamrene. Ved uenighet har Underhuset det endelige ordet. Begge kamrene velger sin ordfører, som har den avgjørende stemmen ved stemmelikhet. Grunnlovsforslag krever et kvalifisert flertall på to tredjedeler i begge kamrene og godkjennelse i en påfølgende folkeavstemning. Statsministeren velges blant parlamentets medlemmer gjennom et tiltredelsesvotum, som kommer i form av en resolusjon. Keiseren foretar deretter den seremonielle utvelgelsen, men spiller ingen egentlig rolle i valgprosessen. Statsministeren utnevner de øvrige regjeringsmedlemmene, hvorav halvparten må være innvalgt i parlamentet.
Selv om Det liberaldemokratiske parti ofte danner flertallsregjeringer, har de pleid å søke brede forlik i parlamentet. Oftest vil de søke støtte hos minst ett eller to opposisjonspartier. Det har ikke vært politisk kultur i Japan for at flertall alene legitimerer kontroversielle vedtak. Dette har blitt kalt en «delvis koalisjon» med opposisjonen.[6][7]
Politiske partier
rediger
De politiske partiene i Japan er i stor grad elitepartier med basis i parlamentsgrupper, noe som gir begrensede muligheter for opptak og påvirkning, til forskjell fra massepartier slik de kjennes fra Europa. Partipolitikken er derfor i større eller mindre grad konsentrert rundt de enkelte politikerne og deres fraksjoner. Partilandskapet er likevel forholdsvis stabilt.[8] På 2000-tallet har statsvitere ment at Japan beveger seg mot et topartisystem i tråd med Westminster-modellen,[9][10][11] eller mot to parallelle partisystemer.[12]
Det liberaldemokratiske parti (LDP) har dominert japansk politikk og sittet med regjeringsmakten nesten helt siden dannelsen i 1955. LDP er mer et sammensatt interessefellesskap enn et idéfellesskap. LDP ligger til sentrum–høyre, og er overveiende konservativt, men rommer motstridende ideologiske strømninger. LDP preges av mektige fraksjoner og tette bånd til deres respektive støttespillere, som står for betydelige pengebidrag. Noe av denne støtten kommer fra landets store industriselskaper. Lederne for fraksjonene kalles kuromaku, «sorte fyrster». De har blitt sammenlignet med fortidens shōgun, keiserdømmets virkelige herskere.[13][14] LDP er overveiende sekulært, men har siden slutten av 1990-årene samarbeidet med det buddhistiske Kōmeitō, «Rent styre». Kōmeitō har en velorganisert og mobilisert velgerskare, og havner ofte i vippeposisjon i parlamentet.
Opposisjonen har vært utsatt for mange partisplittelser, noe som ved flere anledninger har forhindret den i å danne troverdige regjeringsalternativer. I siste halvdel av 1990-årene steg Det demokratiske parti (DPJ) frem som Japans ledende opposisjonsparti, etter at mer sosialdemokratisk og sosialistisk orienterte partier hadde snevret inn sin appell for å sikre kjernevelgerne. DPJ ble forstått som et sentrum–venstreparti med strategisk viktige bånd til deler av fagbevegelsen, eller som liberalt og progressivt. I 2017 brøt partiets venstreside ut som Det demokratisk-konstitusjonelle parti, mens høyresiden ble konsolidert som Folkets demokratiske parti.
De fleste partier har sin base i Tokyo. I 2012 ble det dannet et parti med base i Osaka, Japans gjenreisningsparti, som brøt ut av LDP.[15] Selv om den ideologiske avstanden var liten, ble partiet stående utenfor flertallsblokken LDP–Kōmeitō. I 2014 gikk Japans gjenreisningsparti i oppløsning. Noen parlamentarikere ble med videre inn i det nykonservative partiet Samling for fornyelse av Japan i 2015, fortsatt med base i Osaka, mens andre har vendt tilbake til LDP eller daværende DPJ.
Det sosialdemokratiske parti er etterfølgeren til Japans sosialistparti, som var landets ledende opposisjonsparti frem til 1990-årene. Sosialdemokratene har opplevd en jevn tilbakegang i valg siden 1990-årene, og har spilt en mer perifer rolle i parlamentet. Japans kommunistiske parti er et av verdens største, ikke-regjerende marxistiske partier, men har aldri sittet i regjering.
Den enkelte politiker har pleid å bygge finansiell og politisk støtte gjennom en personlig, såkalt politisk maskin, koenkai (後援会) (se også politisk boss).[9] Dette er spesielt viktig for politikere i LDP, som i størst grad er preget av fraksjoner. De politiske maskinene kan således bruke til å organisere partiets egne velgere, for å sikre maksimal uttelling i hver valgkrets. De politiske maskinene unngår landets strenge restriksjoner på partipolitisk aktivitet utenfor de definerte valgkampperiodene. De har også vært brukt for å tilknytte viktige næringsinteresser eller fremme kandidaturet til slektninger og venner, såkalt nepotisme.
Referanser
rediger- ^ «The Constitution of Japan». Japans statsminister og regjering. 3. november 1946. Arkivert fra originalen 14. desember 2013. Besøkt 2. desember 2013.
- ^ «Democracy Index 2018: Me too? Political participation, protest and democracy» (på engelsk). The Economist Intelligence Unit. 8. januar 2019. Besøkt 17. november 2019.
- ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co.
- ^ Jørgensen, Nils-Johan (1997). Japan og Tyskland. Gjenvinning og makt. Oslo: Europa-programmet. s. 30–34.
- ^ «THE CONSTITUTION OF JAPAN». japan.kantei.go.jp. Besøkt 15. april 2016.
- ^ Lijphart, Arendt (1999). Patterns of Democracy: Government Forms and Performance in Thirty-Six Countries. New Haven: Yale University Press.
- ^ Schoppa, Leonard J. (red.) (2011). The Evolution of Japan’s Party System: Politics and Policy in an Era of Institutional Change. University of Toronto Press.
- ^ Hicken, Allen og Kuhonta, Erik Martinez (2011). «Shadows From the Past: Party System Institutionalization in Asia». Comparative Political Studies. Arkivert fra originalen 8. mars 2015. Besøkt 2. desember 2013.
- ^ a b Estévez-Abe, Margarita (2006). «Japan’s Shift Toward a Westminster System: A Structural Analysis of the 2005 Lower House Election and Its Aftermath» (PDF). Asian Survey. 46 (4): 632–651. Arkivert fra originalen (PDF) 13. oktober 2014. Besøkt 16. september 2014.
- ^ Reed, Steven R. (2005). «Japan: Haltingly Toward a Two-Party System». I Gallagher, M. og Mitchell, P. The Politics of Electoral Systems. Oxford University Press.
- ^ Reed, Steven R., Scheiner, Ethan og Thies, Michael F. (2012). «The End of LDP Dominance and the Rise of Party-Oriented Politics in Japan». Journal of Japanese Studies. 38 (2): 353–376.
- ^ Jou, Willy (2010). «Toward a Two-Party System or Two Party Systems? Patters of Competition in Japan’s Single-Member Districts, 1996-2005». Party Politics. 16 (3): 370–390.
- ^ Inadomi, Henrik Makoto (2003). «Fra japansk politikk: særinteresser og reformforsøk». Nytt Norsk Tidsskrift (på norsk) (4): 419–426. ISSN 0800-336X.
- ^ Jørgensen, Nils-Johan (1997). Japan og Tyskland. Gjenvinning og makt. Oslo: Europa-programmet. s. 35–38.
- ^ Johnston, Eric (3. oktober 2012). «Nippon Ishin no Kai: Local but with national outlook». Japan Times: 3.