Wikipedia

Japans kommunistiske parti

Japans kommunistiske parti (japansk: 日本共産党, Nihon Kyōsan-tō) er et japansk politisk parti, og et av verdens største kommunistpartier. Det er også Japans eldste politiske parti.[1][2]

Japans kommunistiske parti
LandJapan
Leder(e)Tomoko Tamura (2024–)
GeneralsekretærAkira Koike
Grunnlagt15. juli 1922
HovedkvarterSendagaya
Antall medlemmer300 000 (januar 2017)
IdeologiVitenskapelig sosialisme anti-USA/Japan-alliansen pasifisme non-intervensjonisme
Politisk posisjonVenstresiden
Nettstedwww.jcp.or.jp (ja)
www.jcp.or.jp (en)
Q659587
10 / 465
(når?)
Flagg
Japans kommunistiske parti på Commons
JKP-medlemmer. Fra venstre: Tokuda Kyuichi, Nosaka Sanzo og Yoshio Shiga.
Kazuo Shii, leder i Japans Kommunistiske Parti siden 2000.

Partiet har rundt 300 000 medlemmer organisert i 20 000 lokale avdelinger. Partiavisa Shimbun Akahata (norsk: Rødt flagg) ble stiftet i 1928 og publiseres både som dagsavis og ukesavis med et kombinert lesertall på rundt 1,2 millioner.[3][4]

I det siste valget til Underhuset (Shūgiin), avholdt 31. oktober 2021, tok partiet 12 av 480 seter med 7,90 % av stemmene.

I det siste valget til Overhuset (Sangiin), avholdt 10. juli 2022, tok partiet 11 av 242 plasser.

Politikk og ideologi rediger

Japans Kommunistiske Parti definerer seg som et demokratisk sosialistisk og antiimperialistisk parti. De jobber for en gradvis overgang fra Japans kapitalistiske økonomi til en sosialistisk økonomi, de ønsker å avskaffe den japanske hæren og avslutte den politiske og militære alliansen med USA.[4][5]

Partiet følger prinsippet om «flertallsrevolusjon», at en hver sosial eller politisk forandring kun bør skje etter at et flertall av befolkningen har støttet den.[3]

Historie og utvikling rediger

JPK ble etablert 15. juli 1922 under det de selv omtaler som det despotiske keiserdømmet. Partiet var opprinnelig Japans representant i den tredje internasjonale, Komintern. JPK var forbudt fra stiftelsen og fram til slutten av den annen verdenskrig. Partiet var en av få politiske grupperinger i Japan som var motstandere av Japans rolle i den annen verdenskrig,[6] og de var tilhengere av frigjøringen av de japanske koloniene Korea og Taiwan.[3] Etter krigen ble partiet legalisert og begynte å stille til valg.

Kritikk av Sovjet rediger

Under Kenji Miyamotos ledelse var JPK åpent kritiske til Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968,[7] og invasjonen av Afghanistan i 1979.[3] I kjølvannet av det kinesisk-sovjetiske bruddet gjorde JPK seg politisk uavhengig av Sovjetunionens Kommunistiske Parti og kan dermed sammenliknes med de spanske og italienske kommunistpartiene og den eurokommunistiske tradisjonen. Under en konferanse i 1990 uttalte Miyamoto at kommunismens sammenbrudd i Europa ikke representerer noe nederlag for sosialismen, men et nederlag for stalinismen og senere sovjetiske regimer.[7]

Ny vår rediger

Fra 2000-tallet har JPK opplevd medlemsvekst og økt oppslutning, særlig blant den yngre befolkningen.[8][9][10]

Da arbeiderdikteren Takiji Kobayashis roman Krabbeskipet ble utgitt på nytt i 2008 ble den umiddelbart en bestselger med over 507 000 solgte kopier. Den mer enn 80 år gamle romanens salgssuksess ble satt i sammenheng med kommunistpartiets vekst.[8][11][12] Kobayashi var en av kommunistpartiets pionerer, men ble torturert til døde i 1933 bare 29 år gammel.[13]

Etter at Japan i september 2015 passerte en ny kontroversiell militærlov, tok JPK og partileder Kazuo Shii initiativ til å stable på beina en midlertidig koalisjonsregjering bestående av JPK og de øvrige japanske opposisjonspartiene for å få reversert lovgivningen.[14] Det var første gang JPK gikk inn for parlamentarisk samarbeid med andre partier. Forsøket mislykkes, men siden da har JPK vært en drivkraft for å forene opposisjonspartiene og få kastet statsminister Shinzō Abe.[5][15]

Kritikk av Kina rediger

På en partikongress som ble holdt i januar 2020, vedtok JPK en ny partiplattform, den første siden 2004, hvor det kinesiske kommunistpartiets «stormakt sjåvinisme og hegemonisme» ble kritisert.[16]

Referanser rediger

  1. ^ The Christian Science Monitor: Communist Party makes a comeback ... in Japan
  2. ^ «The Foreign Correspondent Club of Japan: Kazuo Shii and the Logic of the "War Bills"». Arkivert fra originalen 4. april 2017. Besøkt 3. april 2017. 
  3. ^ a b c d Japanese Communist Party: What is the JCP? A Profile of the Japanese Communist Party
  4. ^ a b The Economist: Japan's Communist Party : Red revival
  5. ^ a b Bloomberg: Japan's Communists Flirt With Mainstream in Bid to Unseat Abe
  6. ^ Time Magazine: Communism Is Alive and Well and Living in Japan
  7. ^ a b The New York Times: Kenji Miyamoto, 98, Leader of Japan’s Communist Party, Dies
  8. ^ a b The Telegraph: Japan's young turn to Communist Party as they decide capitalism has let them down
  9. ^ The Guardian: Disgruntled Japanese turn to resurgent communists
  10. ^ The Japan Times: JCP uniting with other parties, tries to lose chains of Soviet-era stigma
  11. ^ Reuters: Japan economy angst boosts sales of Marxist novel
  12. ^ Jacobin Magazine: Kobayashi and the Class Struggle
  13. ^ The Telegraph: http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/japan/3218902/The-strange-growth-of-Communist-Japan.html
  14. ^ Japan Press Weekly: JCP proposes establishing a national coalition gov’t to repeal war legislation
  15. ^ Nikkei Asian Review: Opposition must unite to repeal new security laws, leader says
  16. ^ «Japan's Communist Party raps China in 1st platform change since 2004». Japan Today (engelsk). Besøkt 18. januar 2020. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Japans_kommunistiske_parti&oldid=24122874»