Masseparti

Et masseparti er et politisk parti som søker å mobilisere en bred bevegelse blant velgerne til støtte for sin sak, politisk så vel som finansielt. Massepartiet har en stor medlemsorganisasjon og en sterk, sentralisert ledelse.[1]

Landsmøte i Det norske Arbeiderparti i 1923. Arbeiderpartiene er arketyper på massepartier.

Flere statsvitere har beskrevet partityper som «elitepartiet» og «massepartiet». Disse typologiene forholder seg kun til hvordan partiene er organisert. Et eliteparti, også kalt «caucusparti», har begrensede muligheter for å bli medlem og påvirke. De har som regel utgangspunkt i parlamentet, og 1800-tallets liberale og konservative partier, slik som det norske Venstre og Høyre, tilhørte denne partitypen. Den store overgangen til massepartier kom med arbeiderpartiene på slutten av 1800-tallet, slik som Det norske Arbeiderparti.[2][3][4][5] I Amerika har både Det republikanske parti og Det demokratiske parti vært elitepartier, men overført makt til grasrotbevegelser gjennom primærvalg.[6]

Den franske statsviteren Maurice Duverger mente midt i 1950-årene at arbeiderpartiene, med sine store medlemsorganisasjoner, ville stå best rustet i kampen om velgerne, og at andre partier derfor ville etterligne dem.[2][4] Otto Kirchheimer studerte partiutviklingen i Vest-Tyskland og anså derimot at de avideologiserte partiene med karismatiske mediepersonligheter og kontakt med alle viktige interessegrupper i samfunnet, det han kalte folkepartier eller «catch-all»-partier, ville seire.[2] Han fikk støtte for dette synet hos blant andre Leon Epstein, som mente de amerikanske partiene viste at veldrevne kampanjeorganisasjoner hadde størst gjennomslagskraft i et massemediesamfunn.[2]

I senere tid har statsvitere som Richard S. Katz og Peter Mair fremsatt den såkalte kartellpartiteorien, der partiene får sammenfallende interesser i det politiske systemet. Kartellpartiet er mer nettverksstyrt, men kan beholde massepartiets oppbygning.[7][8][9]

ReferanserRediger

  1. ^ Ware, Alan (1996). Political Parties and Party Systems. Oxford: Oxford University Press. s. 65–67. ISBN 0-19-878076-1. 
  2. ^ a b c d Heidar, Knut og Berntzen, Einar (1998). Vesteuropeisk politikk: partier, regjeringsmakt, styreform (3 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 35–36. ISBN 82-00-42711-0. 
  3. ^ Valen, Henry (1962). Det norske samfunnet: Politiske institusjoner, II: Partiene. Oslo: Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo. s. 42–46. 
  4. ^ a b Duverger, Maurice (1954). Political Parties: Their Organization and Activity in the Modern State (engelsk). Oversatt av Barbara og Robert North. London og New York: Methuen & Co. og John Wiley & Sons. 
  5. ^ Neumann, Sigmund (1956). «Toward a comparative study of political parties». I Neumann, Sigmund. Modern Political Parties: Approaches to Comparative Politics (engelsk). Chicago: The University of Chicago Press. s. 395–416. 
  6. ^ Epstein, Leon D. (1956). «British Mass Parties in Comparison with American Parties». Political Science Quarterly. 71 (1): 97–125. 
  7. ^ Katz, Richard S. og Mair, Peter (1995). «Changing Models of Party Organization and Party Democracy. The Emergence of the Cartel Party». Party Politics. 1 (1): 5–28. ISSN 1354-0688. 
  8. ^ Heidar, Knut og Saglie, Jo (2003). «Predestined parties? Organizational change in Norwegian political parties». Party Politics. 9 (2): 219–239. ISSN 1354-0688. 
  9. ^ Loxbo, Karl (2013). «The fate of intra-party democracy: Leadership autonomy and activist influence in the mass party and the cartel party». Party Politics. 19 (4): 537–554. ISSN 1354-0688.