Konsosierte demokratier
- Konsensusdemokrati kan også vise til Deliberativt demokrati
Konsensusdemokrati eller konsosiert demokrati er en betegnelse brukt på en type demokratisk styreform som er kompromissorientert. Blant de europeiske landene regnes gjerne Nederland, Belgia, Sveits og Østerrike som konsosierte demokratier.
Beskrivelse
redigerDen nederlandsk-amerikanske statsviteren Arend Lijphart peker på konsensusdemokrati – eller konsosierte demokratier – som en motsetning til majoritetsdemokrati. I et konsensusstyre samles flest mulig om de politiske beslutninger, mens i et flertallsstyre er det flertallets syn som kommer til uttrykk.[1]
Nederland, Belgia, Sveits og Østerrike er land som tradisjonelt har hatt en slik styreform.[2] Lijphart trekker fram åtte idealtypiske kjennetegn på konsensusmodellen, som alle representerer en antitese til tilsvarende kjennetegn i majoritetsmodellen.[3]
- Den utøvende makt er delt mellom flere partier som sitter sammen i en storkoalisjon som består av flere partier enn det som er nødvendig for å få flertall i parlamentet.
- Det er en formell og reell maktdeling mellom den utøvende myndighet og parlamentet.
- Parlamentet består av to kamre, med tilnærmet lik makt, og valgt ut fra ulike prinsipper (slik at de kan ha ulik sammensetting) og der minoriteter ofte er bedre overrepresentert i det ene kammeret.
- Det er et flerpartisystem.
- Det er et flerdimensjonalt konfliktmønster der mer enn ett saksområde dominerer i den politiske debatten.
- En proporsjonal valgordning.
- En sterkt desentralisert statsmakt og gjerne føderale ordninger.
- En skriftlig konstitusjon som gir mindretallet vetorett mot endringer.
De konsosierte demokratier skiller seg vesentlig fra Westminster-/majoritetsmodellen. Sistnevnte modell konsentrerer makten hos det parlamentariske flertallspartiet, noe som kunne fungere og bli akseptert i et homogent samfunn, der politisk debatt ofte kun dreide seg om en konfliktlinje, den økonomiske, og der standpunktene var formet ut fra “mer eller mindre”, ikke “enten/eller”. I et heterogent samfunn som Nord-Irland, der konfliktlinjene er sterkere, dømte majoritetsmodellen den katolske minoriteten til varig politisk avmakt – og opprøret kom. Budskapet fra det splittede Nord-Irland var at i slike samfunn er brobygging og maktdeling viktigere for demokratisk stabilitet enn klare politiske ansvarsforhold.
Referanser
rediger- ^ Heidar og Berntsen 1998, s. 42.
- ^ Heidar og Berntsen 1998, s. 146.
- ^ Heidar og Berntsen 1998, s. 145.
Litteratur
rediger- Knut Heidar og Einar Berntzen (1998). Vesteuropeisk politikk : Partier, regjeringsmakt, styreform. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200427110.
- Arend Lijphart: Patterns of Democracy: Government Forms and Performance in Thirty-Six Countries Yale University Press 1999 ISBN 0-300-07893-5, h., ISBN 0-300-07894-3, ib.