Jakob Alexander Jakobsen Wallin

Jakob Alexander Jakobsen Wallin (født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige, død 25. januar 1876 i Bergen i Norge) var den tredje siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid, for drapet på Erik Madsen Hammer.

Jakob Alexander Jakobsen Wallin
Født		9. okt. 1820 Särna
Død		25. jan. 1876 (55 år) Bergen
Beskjeftigelse		Omstreifer, blikkenslager

Bakgrunn og virke

Wallin var født i Sverige av en norsk omstreiferfamilie, som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og svenskegrensetraktene. Hans far het Jakob Andersen Wahlgren, skal ha vært født i Lesja i Gudbrandsdalen og var «tater» og omstreifer. Moren het Anna Johansdatter og var husmannsdatter. Ettersom foreldrene var norske, mens han var født i Sverige, oppstod det spørsmål om hans nasjonalitet. Wallin hadde ikke gode barndomsminner, moren døde da han var liten gutt, og faren skal ha vært en tyrann. Allerede som fjortenåring flyktet sønnen fra faren, og begynte å streife rundt i de samme traktene på begge sider av landegrensen. Han vandret mye alene, og arbeidet både som kopper- og blikkenslager.

Wallin var en omstreifer og tater, og fikk en lang kriminell historie. Gjennom hele sitt liv gikk han inn og ut av fengsel for tyverier og voldsepisoder. Han kalte seg med andre navn, men ble gjenkjent på sine arr. I Kristiania kom han i konflikt med både voktere og medfanger, og det toppet seg en jul da han fikk tak i alkohol så både han og medfangene ble fulle, la for store vedskier i ovnen, og cellen tok fyr. Wallin ble i januar 1864 dømt for uforsiktig omgang med ild, men frikjent for tyveriet han faktisk satt inne for. Men til sist gjorde Kristiania en avtale med Bergen tukthus om å få sende fem av sine verste fanger vestover. I 1871 kom Wallin dermed til Bergen og ble pent behandlet i fengselet der, men han slet med både navlebrokk og med innsnevringer i halsen etter å ha fått i seg salpetersyre, og klaget uansett over behandlingen - ikke minst fordi tukthusledelsen nektet ham tobakk, så han var nødt til å tigge medfanger om røyk. Det kom til flere fangeopprør mens han satt i Bergen, og noen ganger måtte vokterne ta i bruk vannkanon mot Wallin.

I rettsdokumentene står det at «selv andre omstreifere og tatere var redde for Wallin og hans kniv. Han ble lett sint og voldelig, men kunne ellers være veltalende...Wallin bar nag til alt og alle som hadde med fengsler å gjøre, og det ble ikke bedre da han ble straffet en gang med «vandstraalen» eller «morder­slangen» som Wallin kalt denne...Søndag morgen 2. mai 1875 var Wallin til lufting på gårdsplassen ved tukthuset – dvs. på plassen ved Manufakturhuset ved dagens rådhus. Han var sint, og kranglet med oppsynsfolket. Det ble bestemt at han skulle settes i arrestrommet ved tukthuset på mandag. Mens Wallin var på gårdsplassen mandag, gikk underinspektør Hammer bort til ham for å få han inn i prestestuen ved siden av arresten. Wallin ble sint og trakk fram en kniv, og stakk Hammer i underlivet. Erik Madsen Hammer døde dagen etterpå.»

Tiltale, dom og henrettelse

Wallin ble tiltalt for å ha brukt kniv mot underinspektør Hammer slik at det forvoldte hans død, og dessuten kastet stein mot overinspektøren, kaptein Angell, og oppsynsbetjent Elias Tjønneland. Det var byfogden i Bergen, med meddomsmenn, som avsa dommen 29. juni 1875, der Wallin ble for «Forbrydelse mod Kr(iminal)l(ovens)l.s Kap. 14 §1 og 3 jfr. §5 og Kap. 3 §1, dømt til at have sit Liv forbrudt og til at give Erik Madsen Hammers Enke Erstatning efter uvillige Mænds Skjøn…» Wallin ble dømt for overlagt knivdrap på underinspektør Erik Hammer i Bergen tukthus. Saken gikk helt til Høyesterett som avslo benådning. Kongen undertegnet dødsdommen. Erik Hammer etterlot seg kone og syv barn. Wallin angret på drapet, og ga det fineste han eide, et verktøyskrin, til Hammers eldste sønn Hans Gudbrand Hammer.

Wallin ble offentlig halshugget på Nordnes i Bergen, kl 9:45 om formiddagen den 25. januar 1876. Motstandere av dødsstraff hadde rykket inn en annonse i Bergens Tidende der de oppfordret folk å til å holde seg borte fra henrettelsen, men rundt 5 000 var likevel møtt frem ved retterstedet.

På henrettelsesdagen kunne bergensere kjøpe skillingsvisen «En ny og sandfærdig Beretning og Vise om den grusomme Morder Wallin.»

Presten leste Fadervår da øksen falt. Den døde ble lastet over i likvognen og kjørte til Møllendal gravplass der presten foretok jordpåkastelse, og klokker Grung sang et par salmer før graven ble lukket. Skarpretteren, Theodor Larsen, måtte straks tilbake til hovedstaden Christiania for å forberede neste henrettelse, i Fredrikshald, vel to uker senere, da den svenske giftmordersken Sofie Johannesdatter Heffermehl fikk bøte med livet for å ha myrdet blant annet sine arbeidsgivere med arsenikk. Tre uker senere ble «Svartbækken» halshogd (Kristoffer Nilsen Grindalen) i Hedmark, den siste henrettelsen i Norge i fredstid.

Henrettelsen er malerisk skildret i boken Paa Vandring (1882) av den bergenske forfatteren John Paulsen (1851–1924):

…Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa 'Nordnæs'. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, 'Signekjærringer', der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig. Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.

Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruentimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater…

Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en Martyr-Krans.