Den muslimske gullalderen

Den muslimske gullalderen eller den islamske gullalderen er en periode som i vitenskapelig populærlitteratur beskrives som den islamske sivilisasjons vitenskapelige storhetstid og som varte i drøyt 500 år. Den strakk seg gjennom abbasidenes tid (749 e.Kr.–1258 e.Kr.).

Lærde i et abbasidisk bibliotek. Maqamat of al-Hariri, illustrasjon av Yahyá al-Wasiti, Bagdad, 1237

Historisk kontekst

Den muslimske ekspansjonen på 600- og 700-tallene førte til en gunstig økonomisk utvikling og fremveksten av en velutviklet sivilisasjon som var et multireligiøst, flerkulturelt og multietnisk samfunn. Forskere med forskjellige trosoppfatninger arbeidet sammen innen et geografisk område som strakk seg fra Spania til Kina.

Ved det islamske rikes ekspansjon kom muslimene i kontakt med et stort antall sivilisasjoner og høykulturer. Arabernes utbredelse stanset ikke ved politisk, militært og økonomisk herrevelde, men omfattet også vitenskapens verden. Muslimene kunne dra nytte av andre kulturers vitenskapelige innsikter og deres kunnskaper innen administrasjon og forvaltning. På denne tiden fremtrådte en rekke muslimske teologer og filosofer som hadde hentet inntrykk fra greske filosofer.

Fremveksten av en materielt og kulturelt velutviklet sivilisasjon medførte at et stort antall vitenskapelige institusjoner og lærdomssentre fikk blomstre. Muslimske herskere holdt seg med vitenskapsmenn i sine palass og stilte store bibliotek, astronomiske observatorier og lignende institusjoner til deres disposisjon. Et stort antall verk ble oversatt fra gresk, persisk og andre språk til arabisk og bidro til at en stor del av den tidens samlede lærdom ble tilgjengelig også for den muslimske verdens tenkere.

Det ville være noe misvisende å anta at den vitenskapelige blomstringen skjedde på grunn av de arabiske/muslimske erobringer.^{[trenger referanse]} Kristne (og især nestorianske syrianske kristne) bidro i ganske vesentlig grad til den fremvoksende arabiske islamske sivilisasjonen i umajjadisk og abbasidisk tid med oversettelser av de greske filosofene til gammelsyrisk og deretter til arabisk. Det fantes allerede veletablerte, kristent funderte akademier i området, som Nisibisskolen (senere kalt Edessaskolen) og det medisinske akademiet i Gundishapur, samt en rekke andre.

Viktige sentra

Et tidlig muslimsk sentrum for kunst, kultur, vitenskap og forskning, kalt Visdommens hus, oppstod i Bagdad få årtier etter at byen var blitt grunnlagt. Det kunne overta den vitenskapelige arven fra et lærdomssenter som lå få kilometer unna, den underkuede persiske metropolen Seleukia-Ktesiphon, som de muslimske araberne hadde erobret i 636. En annet viktig inspirasjon var Gundishapurakademiet, som var et viktig læresete i senantikkens Persia.^{[trenger referanse]}

Et annet lærdoms- og vitenskapssentrum utviklet seg i den østpersiske provinsen Khorasan. Denne ble senere kjerneområdet for den iranske renessansen.

Også i Al-Andalus (nå Andalucía i Spania), særlig i emiratet/kalifatet i Córdoba og i det senere emiratet i Granada, kom det til en blomstring innen kultur og vitenskap.

Et lite spor etter den ledende stilling eni vitenskapene som for eksempel Al-Andalus hadde i en periode i den europeiske middelalderen kan kjennes ved den arabiske forstavelsen al- (bestemt artikkel) i begreper som algebra, alkymi, alkohol og alkalier.

Blant de viktigste vitenskapsmenn som er kjent med navn for ettertiden var:

Medisin

Fremstilling av det menneskelige øye, Hunayn ibn Ishaq, manuskript fra ca 1200.

• Hunayn ibn Ishaq, latinisert Johannitius (809–874), kristen arabisk medisiner, historikekronikør, med oversettelser av Aristoteles, Hippokrates og Galen og kjent for viktige bøker innen medisin og helbredelseskunst.
• Abu Bakr Mohammad Ibn Zakariya al-Razi, latinisert Rhazes (865–925), persisk universallærd, den første som skjelnet mellom kopper og meslinger, kjente til gipsforbinding for behandling ved knokkelbrudd. Hans medisinske verk holdt sin autoritet til inn på 1600-tallet.^{[trenger referanse]}
• Ibn Sina, latinisert Avicenna (980–1037), perser, den islamske verdens mest kjente medisiner. Han oversatte skrifter av Aristoteles, Hippokrates og Galen. Videre forfattet han Medisinens kanon, som stod seg som medisinsk håndbok frem til 1600-tallet.
• Ibn an-Nafis (død ca 1288) oppdaget ved teoretiske funderinger det lille blodkretsløp.

Matematikk

Utdypende artikkel: Matematikk i middelalderens islam

Med Girih-kakler bestående av fem forskjellige fliseformer, som sammen danner aperiodisk gjentagende mønstre, var islamske arkitekter mer enn fem hundre år forut for den vestlige verden: Ornamenterien på enkelte orientalske byggverk oppviser en såkalt kvasikrystallin geometri.

• Ved bruk av indiske tall (desimaltall) utløste den persiske matematiker Muhammad ibn Musa al-Chwarizmi (780–846) en revolusjon innen regnekunsten. Ordet algoritme kan tilbakeføres til ham, og i sitt verk Al-kitāb al-mukhtaṣar fī ḥisāb al-ğabr wa’l-muqābala utlegger han (som tittelen viser) den for datidens matematikk fornyede matematiske gren algebra.
• Betydelige oppdagelser innen trigonometrien (sinussetningen, tangentregelen) gjorde den persiske lærde Abu l-Wafa (940–998). Han oversatte dessuten Ptolemeus' hovedverk Almagest til arabisk.
• al-Biruni (973–1048) var en av middelalderens store universalgenier.
• Den persiske matematikeren, astronomen, filosofen og dikteren ʿOmar Khayyām (1048–1123) fant blant annet binomialkoeffisientenes trekant og beskrev løsningen av tredjegradsligninger.

Astronomi

• Den mest betydningsfulle astronomen var Muhammad ibn Jabir al-Battani, latinisert Albategnius eller Albatanius (858–929). Han traderte Ptolemeus' astronomi og regelbestemte blant annet ekliptikken og jevndøgn.
• Abd ar-Rahman as-Sufi (903–986) skrev en bok om de kjente stjernebilder med stjernenavn og lysstyrker.
• Ibn Yunus (950–1009), kalifens hoffastronom, utviklet «de hakimittiske planettavler».
• Abu Ali al-Hasan ibn al-Haitham, latinisert Alhazen (965–1040), astronom og fysiker, bidro med verker om optikk og planetbevegelser som beholdt sin relevans helt til Johannes Keplers tid. Han erkjente grunnlaget for synsbildet, linsekrumhetens betydning, og beskrev prinsippet for «Camera obscura».
• Haly Abenragel (ca 1040) forfattet middelalderens mest omfangsrike astrologiske lærebok. Kong Alfonso X fikk den oversatt til spansk.
• Middelalderens fremste eksperimentalfysiker var Abu l-Fath Abd ar-Rahman (al-Khazini) på 1100-tallet. Han konstruerte blant andre vannur, kvadranter, sirkler og utviklet «de sandjariske tavler» til planetfiksering.
• Muhammad Taragay (Ulugh Beg) (1394–1449) opprettet som hersker i Samarkand datidens største observatorium. Hans astronomiske håndbok ble ikke overtruffet i nøyaktighet før av Tycho Brahe.

Stjernenavn som Aldebaran, Algol, Atair, Rigel og andre, og betegnelsen zenit og nadir kommer fra arabisk.

Kjemi

• Abu Musa Jabir ibn Hayyan, latinisert Geber, som var en arabisk lært som virket i annen halvdel av 700-tallet, utførte fysikalsk-kjemiske eksperimenter og samlet i sine naturfilosofiske skrifter (Geber-skriftene) en meget alkymistisk lærdom.

Geografi

• Den normanniske kong Roger II av Sicilia hadde i sin tjeneste Muhammad ash-Sharif al-Idrisi, latinisert Dreses (1099–1166), som var en betydelig islamsk geograf som utferdiget kart over hele den kjente verden; en annen var Abū ʿUbaid al-Bakrī (1014–1094) i Cordoba.

Litteratur

• På litteraturens område tenker man først på den kjente samlingen «Tusen og en natt» (alf laila wa-laila), som oppstod i forskjellige deler av orienten allerede fra 700-tallet av.
• Den persiske forfatteren Hakim Abu al-Qasim Firdausi Tus, latinisert Firdausi, (940–1020) skrev det store verket Schāhnāme «Kongeboken» rundt 1010; med historier som tar med urgamle religiøse motiver og heltesagaer. Verket er på 50 000 vers.
• Også Hafis, (ca 1320–ca 1390) med sitt verk «Diwan» og sine kjærlighetsdikt er viktig.
• Dikteren al-Ma'arri (973–1057) skrev om himmel og helvete i verket «Sendekriv om tilgivelsen» (risalat al-ghufran).
• Dikteren Moulana Jalalod-din Balkhi Mohammad Rumi (1207–1273) skrev et 25 700 verselinjer langt dikt, Mathnawi.
• Dikteren og mystikeren Jami (1414–1492) forfattet mesterverket Layla og Majnun.

Filosofi

Et arabisk manuskript fra 1200-tallet: Sokrates (Soqrāt) i diskusjon med sine disipler.

• Ibn Ruschd, latinisert Averroes, er ved siden av al-Biruni en av islams største universallærde Han forfattet en medisinsk encyklopedi, og kommentarer til nesten alle Aristoteles' verker. I den kristne skolastikken i middelalderen ble han rett og slett kalt ved tilnavnet «kommentatoren» (slik som Aristoteles ble kalt «filosofen».
• al-Kindi, latinisert Alkindus, lot sine medarbeidere, hvorav mange var av gresk-kristen herkomst, oversette en rekke av Aristoteles' og andre greske filosofers verk. Han går for å være islams første store filosof og var med på å legge grunnen for logikken, en matematisk tilnærming innen filosofien.

Litteratur

• Tamara Sonn: Islam: A Brief History. Wiley 2011, ISBN 9781444358988, s. 39-79
• Maurice Lombard: Blütezeit des Islam. Eine Wirtschafts- und Kulturgeschichte 8.-11. Jahrhundert. Fischer 1998, ISBN 3596107733
• Gudrun Krämer: Geschichte des Islam. C. H. Beck 2005, ISBN 9783406535161, s. 69-102
• Mohamad Abdalla: Ibn Khaldun on the fate of Islamic science after the 11th century. Islam & Science, Center for Islam & Science, 2007, HighBeam Research: https://web.archive.org/web/20150924143331/http://www.highbeam.com/doc/1G1-164596583.html

Eksterne lenker

• (en) Islamic Golden Age – kategori av bilder, video eller lyd på Commons