Ibn Yunus
Abu al-Hasan 'Ali ibn 'Abd al-Rahman ibn Ahmad ibn Yunus al-Sadafi al-Misri (arabisk: ابن يونس, født ca. 950 i Fustat, død 31. mai 1009) var en viktig egyptisk muslimsk astronom og matematiker,[4][5][6][7] hvis verk er kjent for å være forut for sin tid, for å være basert på grundige beregninger og for å hensynta detaljer.
| Ibn Yunus | |||
|---|---|---|---|
| Født | أَبُو اَلْحَسَن عَلِي بْن أَبِي سَعِيد عَبْدِ اَلرَّحْمَن بْن أَحْمَد بْن يُونُس بْن عَبْدِ اَلْأَعْلَى اَلصَّدَفِيِّ اَلْمِصْرِيِّ ca. 950  Fustat (Abbasidene, kildekvalitet: formodentlig) | ||
| Død | 1009[1][2] Kairo Fustat (Fatimid)[3] | ||
| Beskjeftigelse | Matematiker, astronom, astrolog, filosof | ||
| Nasjonalitet | Fatimid | ||
Astrologi rediger
Innen astrologien er han kjent for sine forutsigelser og for å ha forfattet Kitab bulugh al-umniyya, som tok for seg stjernen Sirius' heliakiske oppstigninger og om forutsigelser vedrørende disse ukedager etter de dager som det koptiske kalenders år startet på.
Astronomi rediger
Ibn Yunus' mest kjente verk innen islamsk astronomi, al-Zij al-Kabir al-Hakimi (ca. 1000), var en håndbok med astronomiske tavler som omfattet svært nøyaktige observasjoner, mange av dem oppstilt etter bruk av meget store astronomiske instrumenter. Ifølge N. M. Sverdlov var Zij al-Kabir al-Hakimi «a work of outstanding originality of which just over half survives».[8]
Yunus uttrykte slutningene i sitt zij uten matematiske symboler,[9] men Delambre anførte i sin oversettelse fra 1819 av de hakemittiske tabeller at to av Ibn Yunus' metoder for å fastsette tiden fra solare eller stellare altituder var ekvivalente til de trigonometriske identitet [10] identifisert i Johannes Werners 1500-talls-manuskript om koniske seksjoneriner. Disse anses nå som en av Werners formlwe, og var essensielle for utviklingen av prostafereser og logaritmer flere tiår senere.
Ibn Yunus beskrev 40 planetariske konjunksjoner og 30 måneformørkelser. Han beskrev for eksempel nøyaktig de planetariske konjunsjoner som fant sted i året 1000 som følger:
- En konjunksjon av Venus og Merkur i Gemini, observert på den vestlige himmel: De to planeter var i konjunksjon etter solnedgang om kvelden [søndag 19. mai 1000]. Teden var om lag åtte ekvinoktiske timer etter middag søndag ... . Merkur var nord for Venus og deres latitudeforskjell var en tredel av én grad.[11]
Moderne kunnskap om planetenes stilling bekrefter at hans beskrivelse og hans beregning av distansen som en tredels grad er ekstakt. Ibn Yunus' observasjoner om konjunjsner og eklipser ble benyttet i Richard Dunthornes og Simon Newcombs respektive bereggninger qv månens sekulære akselerasjoner.[11][12]
Pendulum rediger
Nyere encyklopaedier[13] and popular accounts[14] har gjentatt påstanden at Ibn Yunus benyttet et pendulum for tidberegninger, til tross for at det lenge har vært kjent at dette skyldes en feilaktighet fra 1684 av den saviliske professor i astronomi ved Oxford og arabisteb Edward Bernard.[15]
Verker rediger
- az-Zij al-Kabir al-Hakim
- Kitab al-bulugh umniyya
- al-ʿuqūd walsuʿūd fī awsāf al-ʿūd[16]
Referanser rediger
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Abū-l-Ḥasan ibn Yūnus al-Miṣrī, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0000371[Hentet fra Wikidata]
- ^ MacTutor History of Mathematics archive, besøkt 22. august 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ MacTutor History of Mathematics archive[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ivan van Sertima, Egypt: Child of Africa, s. 337.
- ^ Science & Technology in the Islamic World - s. 77
- ^ Science in Medieval Islam: an illustrated introduction by Howard R. Turner - s. 65
- ^ Eternal Egypt. Ibn-Yunus El-Falaky Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine..
- ^ N. M. Swerdlow (1993), "Montucla's Legacy: The History of the Exact Sciences", Journal of the History of Ideas 54 (2): 299-328 [320].
- ^ Complete Dictionary of Scientific Biography, 2008
- ^ David A. King, 'Islamic Math and Science', Journal for the History of Astronomy, Vol. 9, p.212
- ^ a b O’Connor, John og Robertson, Edmund F. «Ibn Yunus». MacTutor History of Mathematics archive. Universitetet i St. Andrews.
- ^ Raymond Mercer (1994), 'English Orientalists and Mathematical Astronomy' in The 'Arabick' Interest of the Natural Philosophers in 17th-Century England, p.198
- ^ Good, Gregory (1998). Sciences of the Earth: An Encyclopedia of Events, People, and Phenomena. Routledge. s. 394. ISBN 0-8153-0062-X.
«Pendulum». Encyclopedia Americana. 21. The Americana Corp. s. 502.
Baker, Cyril Clarence Thomas (1961). Dictionary of Mathematics. G. Newnes. s. 176. - ^ Newton, Roger G. (2004). Galileo's Pendulum: From the Rhythm of Time to the Making of Matter. US: Harvard University Press. s. 52. ISBN 0-674-01331-X.
- ^ King, D. A. (1979). «Ibn Yunus and the pendulum: a history of errors». Archives Internationales d'Histoire des Sciences. 29 (104): 35–52.
Hall, Bert S. (September 1978). «The scholastic pendulum». Annals of Science. Taylor & Francis. 35 (5): 441–462. doi:10.1080/00033797800200371. Besøkt 22. april 2010.[død lenke]
«Abu'l-Hasan Ali ibn Abd al-Rahman ibn Yunus». University of St Andrews. November 1999. Besøkt 29. mai 2007. - ^ Ulrich Wegner: Afrikanische Saiteninstrumente. Staatliche Museen Preußischer Kulturbesitz, Berlin 1984 (= Veröffentlichungen des Museums für Völkerkunde Berlin, Neue Folge 41, Abteilung Musikethnologie, V), ISBN 388609-117-1, S. 150.
Eksterne lenker rediger
- King, David A. (2007). «Ibn Yūnus: Abū al‐Ḥasan ҁʿAlī ibn ʿAbd al‐Raḥmān ibn Aḥmad ibn Yūnus al‐Ṣadafī». I Thomas Hockey; m.fl. The Biographical Encyclopedia of Astronomers. New York: Springer. s. 573–4. ISBN 9780387310220. (PDF version)
- O’Connor, John og Robertson, Edmund F. «Ibn Yunus». MacTutor History of Mathematics archive. Universitetet i St. Andrews.
- King, David A. (2008) [1970-80]. «Ibn Yūnus, AbuʿL-Hasan ʿAlī Ibn ʿ Abd Al-Rahmān Ibn Yūnus Al Sadafī». Complete Dictionary of Scientific Biography. Encyclopedia.com.
- Ibn Yunus Biography Arkivert 21. mai 2012 hos Wayback Machine.