Ishockey under Vinter-OL 1992

Ishockeyturneringen under Vinter-OL 1992 ble arrangert fra 9. til 23. februar 1992. Kampene ble spilt i Patinoire Olympique i Méribel, i nærheten av Albertville i Frankrike. Tolv lag deltok i ishockeyturneringen fordelt på to grupper med seks lag i hver, der de fire beste lagene i hver gruppe gikk videre til sluttspillet. Sovjetunionen var de regjerende olympiske mesterne.

Ishockey under Vinter-OL 1992
Olympiske vinterleker
Arrangement
Dato9.23. februar 1992
VertslandFrankrikes flagg Frankrike
VertsbyerMéribel
ArenaerPatinoire Olympique
Plasseringer
Mester  OLs flagg Det forente laget (1. tittel)
Andreplass  Canada
Tredjeplass  Tsjekkoslovakia
Fjerdeplass USA
Turneringsstatistikk
Kamper46
Mål316  (6.87 i snitt)
Tilskuere239 254  (5 201 i snitt)
ToppscorerCanadas flagg Joé Juneau (CAN)
(15 poeng)
Navigasjon
1988 1994
Ishockey under
Vinter-OL 1992
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn
Tropper
Menn
Finale
Menn
Kvalifisering
Menn
Forrige 1988 1994 Forrige

I forkant av Vinter-OL 1992 ble det innført et nytt spillformat. Sammenlignet med tidligere OL-turneringer var det ikke lenger noen medaljerunde spilt som en round robin. I stedet avanserte de fire beste lagene i hver gruppe til en sluttspillsrunde med utslagsspill bestående av kvartfinaler, semifinaler, bronsefinale og en avgjørende finale.[1]

Turneringen var preget av de politiske omveltningene i Øst-Europa som følge av Sovjetunionens oppløsning i desember 1991. Siden det ikke var tid til å erstatte det sovjetiske landslaget bare noen uker innen turneringen deltok Samveldet av uavhengige stater (SUS) i turneringen under navnet «Det forente laget» (EUN), som måtte fjerne bokstavene «CCCP» fra draktene og bruke det olympiske flagget og Olympiahymnen som nasjonalssang. Siden at de beste sovjetiske spillerne nå var utilgjengelige på grunn av spill i National Hockey League (NHL) og avhopp, måtte landslagstrener Viktor Tikhonov, kjent for sin autoritære trenerstil, istedet bruke spillere fra europeiske ligaer og endre strategien sin, siden han ikke hadde samme makt over spillerne som før. På tross av dette spilte EUN overbevisende og gikk gjennom turneringen med sju seiere og ett tap.[2]

Det forente laget vant gull etter å ha slått Canada 3–1 i finalen.[2] Canada tok sølv og vant dermed sin første olympiske medalje siden 1968.[3] Tsjekkoslovakia tok bronse etter å ha slått USA 6–1 i bronsefinalen.[2]

Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) ville senere tilskrive OL-gullet til Russland som etterfølgerstat.[2]

Medaljer rediger

  Ishockey under Vinter-OL 1992 – Albertville  
 Nr.  Land    Gull       Sølv    Bronse Totalt
1.   Det forente laget (EUN) 1 0 0 1
2.   Canada (CAN) 0 1 0 1
3.   Tsjekkoslovakia (TCH) 0 0 1 1
Totalt 1 1 1 3

Medaljevinnere rediger

Medaljevinnere
 
     
  Det forente laget (EUN)
Sergej Bautin
Igor Boldin
Nikolaj Borstsjevskij
Vjatsjeslav Butsajev
Vjatsjeslav Bykov
Jevgenij Davydov
Dmitrij Jusjkevitsj
Darius Kasparaitis
Nikolaj Khabibulin
Andrej Khomutov
Jurij Khmyljov
Andrej Kovalenko
Aleksej Kovaljov
Igor Kravtsjuk
Vladimir Malakhov
Dmitrij Mironov
Sergej Petrenko
Vitalij Prokhorov
Mikhail Sjtalenkov
Andrej Trefilov
Aleksej Zjamnov
Oleksij Zjytnyk
Sergej Zubov
  Canada (CAN)
David Archibald
Todd Brost
Sean Burke
Kevin Dahl
Curtis Giles
David Hannan
Gordon Hynes
Fabian Joseph
Joé Juneau
Trevor Kidd
Patrick Lebeau
Chris Lindberg
Eric Lindros
Kent Manderville
Adrien Plavsic
Dan Ratushny
Sam Saint-Laurent
Bradley Schlegel
Wallace Schreiber
Randy Smith
David Tippett
Brian Tutt
Jason Woolley
  Tsjekkoslovakia (TCH)
Patrik Augusta
Petr Bříza
Jaromír Dragan
Leo Gudas
Miloslav Hořava
Petr Hrbek
Otakar Janecký
Tomáš Jelínek
Drahomír Kadlec
Kamil Kašťák
Robert Lang
Igor Liba
Ladislav Lubina
František Procházka
Petr Rosol
Bedřich Ščerban
Jiří Šlégr
Richard Šmehlík
Róbert Švehla
Oldřich Svoboda
Radek Ťoupal
Peter Veselovský
Richard Žemlička

Arena rediger

Opprinnelig hadde OL-organisasjonskomitéen (Comité d'organisation des Jeux olympiques d'hiver d'Albertville et de la Savoie, COJO) planlagt å bygge to ishaller for ishockeyturneringen under Vinter-OL 1992. I september 1989 besluttet COJO istedet for kun å bruke én kamparena. Da det var vanskelig å avvikle en turnering i én arena på 12 dager truet IIHF truet med å boikotte OL-turneringen. Striden ble løst den 29. april 1990 da IIHF, IOK og COJO ble enige om å utvide turneringen til å vare 16 dager.[4]

IIHF var dessuten utilfredse med Patinoire Olympiques lave tilskuerkapasitet (6 100 tilskuere). Til sammenligning hadde hovedarenaen under OL 1988 i Calgary, Olympic Saddledome, en tilskuerkapasitet på 20 000.[4]

  Méribel
Patinoire Olympique
Ishockey under Vinter-OL 1992 (Frankrike)
Åpnet: 1991
Kapasitet: 6 100
 

Format rediger

 
Oversikt over turneringsformatet til ishockeyturneringen under Vinter-OL 1992.

I forkant av Vinter-OL 1992 ble det innført et nytt spillformat. Forslaget om å erstatte det formatet med en round robin-finalerunde med ett sluttspillsformat med utslagsspill og en avgjørende finale om gullmedalje ble foreslått på IIHFs halvårige kongress i Bern i 28. april-1. mai 1990. Ved IIHFs halvårige kongress den 5.-7. september 1990 i Alghero i Italia ble formatendringen formelt vedtatt og skulle gjelde fra OL-turneringen i 1992.[1][4][5]

Beslutningen om å endre formatet kom i etterkant av flere turneringer med anti-klimatiske utfall, hvor kampen om gullmedaljen hadde blitt avgjort før slutten av turneringen, noe som reduserte de siste kampene til en langtrukken ventetid i stedet for et dramatisk høydepunkt på turneringen. Ved ishockey-VM 1987 i Wien tapte Sovjetunionen ikke en eneste kamp men tok kun sølvmedalje ettersom at Sverige vant gullet på grunn av bedre målforskjell. Ett år senere, ved OL i Calgary, var turneringen allerede avgjort to dagen innen turneringens slutt ettersom at Sovjetunionen hadde sikret gullet. Ishockey-VM 1989 i Stockholm var en gjentakelse av scenarioet fra OL, hvor russerne hadde vunnet VM-gull to dager før turneringens siste dag.[1]

Spilleformat rediger

I gruppespillet ble de tolv lagene inndelt i to grupper med seks lag i hver. Lagene skulle spille en round robin på fem gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. De fire beste lagene i hver gruppe gikk videre til kvartfinalene mens de resterende lagene skulle spille plasseringskamper om 9. og 11. plass. I tilfelle av uavgjort i gruppespillet mellom to eller flere lag ville målforskjell være den avgjørende tiebreakeren.[6]

Kvartfinalene ble spilt på tvers av gruppene. Vinneren av hver gruppe møtte nummer fire i den motsatte gruppen, mens nummer to møtte nummer tre fra den motsatte gruppen (altså A1 mot B4, A2 mot B3, B1 mot A4 og B2 mot A3). De fire seirende lagene avanserte til semifinalene mens de fire tapende lagene skulle spille plasseringskamper om 5. og 7. plass.[6]

Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen mens de to tapende lagene skulle spille bronsefinale. Hjemmelaget i kvart- semi-, bronsefinale og finalen var det høyest rangerte laget etter gruppespillet.[6]

Poengsystem rediger

I alle kampene ble poengene utdelt som følger:

  • 2 poeng for seier
  • 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
  • 0 poeng for tap

Prosedyrer ved poenglikhet rediger

I tilfelle av poenglikhet mellom to lag ble deres plassering avgjort av følgende tiebreakprosedyre:[6]

  1. Innbyrdes oppgjør mellom lagene
  2. Innbyrdes målforskjell
  3. Innbyrdes høyest antall scorede mål
  4. Straffeslagskonkurranse mellom lagene

I tilfelle av poenglikhet mellom tre eller flere lag ville det med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper bli dannet en undergruppe hvor lagene rangeres etter deres poeng i kun disse kampene. Hvis det fortsatt er poenglikhet mellem tre eller flere lag vil målforskjellen i de innbyrdes kampene være avgjørende.[6]

Spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse rediger

I tilfelle av uavgjort etter ordinær spilletid i sluttspillskamper eller i plasseringskamper skulle kampen avgjøres med sluttspilleforlengelse og straffeslagskonkurranse.

Hvis en sluttspillskamp eller en passeringskamp endte uavgjort etter ordinær spilletid skulle kampen avgjøres med spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse.

Først skulle lagene spille en spilleforlengelse på 10 minutter som ble avgjort når et av lagene scoret («sudden death»). Hvis det ikke ble scoret i overtidsperioden skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse. Fem forskjellige spillere fra hvert lag skulle skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål ble scoret. Hvis det fortsatt sto likt etter de fem forsøkene fortsatte straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge hvor en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. De samme eller nye spillere kunne utvelges til de avgjørende straffeslagene.[7]

NHL avviser OL-deltakelse rediger

Innen turneringen var det spekulasjoner om National Hockey League (NHL) ville frigi spillerne for å de kan delta i OL. Den internasjonale olympiske komité (IOK) vedtok den 15. oktober 1986 at profesjonelle utøvere kunne delta i OL. NHL valgte dog ikke å frigi spillerne til å delta i OL i 1988 ettersom at vinter-OL ble arrangert midt i ligaens grunnserie og ligaen ville ikke holde pause for å la spillerne få delta i turneringen.[8][9]

NHL var igjen imot å holde en OL-pause, men var allikevel villige til å hjelpe de canadiske og amerikanske OL-lagene. Under en pressekonferanse den 12. mars 1991 kunngjorde Canadas landslagstrener Dave King, sammen med NHL-president John Ziegler, Jr., spillerorganisasjonen NHLPAs direktør Alan Eagleson, president Murray Costello i Canadian Amateur Hockey Association (CAHA) og Hockey Canada-formann Ian MacDonald, at ligaen ville støtte Canada og USAs OL-forberedelser. Hockey Canadas og USA Hockeys OL-programmer ville hver motta 1 million USD i økonomisk støtte. Det canadiske OL-landslaget ville samtidig få muligheten til å spille treningskamper mot NHLs syv canadiske klubber mellom oktober 1991 og januar 1992, mens det amerikanske OL-laget ville spille kamper mot ligaens femten amerikanske klubber i samme periode. NHL-president Ziegler uttalte samtidig at dette var det NHL realistisk sett kunne yte av støtte.[10] Canada og USA måtte derfor anvende en blanding av collegespillere, profesjonelle spillere fra europeiske og lavere nordamerikanske proffligaer, og eventuelt NHL-spillere som var i kontraktforhandlinger eller kontrakttvister med sine respektive klubber.[11]

Kvalifisering rediger

De elleve beste lagene ved ishockey-VM 1991 (åtte fra A-VM og de tre beste fra B-VM) var direkte kvalifisert til turneringen. Det 12. rangerte laget skulle spille mot vinneren av C-VM om den siste OL-plassen.

Sovjetunionen var opprinnelig kvalifisert til OL-turneringen. Da Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991, ble de 15 tidligere sovjetrepublikkene selvstendige stater. Elleve av dem dannet «Det forente laget» (engelsk: Unified Team og fransk: Equipe unifée) for å muliggjøre at utøvere fra det tidligere Sovjetunionen kunne delta i Vinter-OL 1992. Det tidligere sovjetiske ishockeylandslaget deltok derfor i ishockeyturneringen under dette navnet.

Dato Sted Antall plasser Kvalifiserte land
De 8 beste ved
A-VM i ishockey 1991
19. april – 4. mai 1991   Åbo, Helsingfors og Tammerfors 8   Canada
  Finland
  Sovjetunionen
  Sveits
  Sverige
  Tsjekkoslovakia
  USA
  Tyskland
De 3 beste ved
B-VM i ishockey 1991
28. mars – 7. april 1991   Ljubljana, Bled og Jesenice 3   Frankrike
  Italia
  Norge
Playoff om
den siste OL-plassen
14. – 16. april 1991   Brøndby
  Oświęcim
1   Polen
I alt 12

Seeding rediger

Seedingen ble basert på landenes sluttplassering ved forrige års VM (markert i parentes).

Gruppe A
  Sverige (1)
  USA (3)
  Finland (5)
  Tyskland (8)
  Italia (9)
  Polen (12)

Gruppe B
  Canada (2)
  Det forente laget (3)
  Tsjekkoslovakia (6)
  Sveits (7)
  Norge (10)
  Frankrike (11)

Dommere rediger

IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen:[12]

Hoveddommere
  Canada George McCorry
  Finland Seppo Mäkelä
  Frankrike Eric Malletroit
  Russland (SUS) Nikolai Morozov
  Sveits Christian Frey
  Sverige Sven-Erik Sold
  Tsjekkoslovakia Jiří Lipa
  Tyskland Bernhard Schneider
  USA Donald Adam

Linjedommere
  Canada Jim Carmen
  Finland Janne Rautavuori
  Frankrike Jean-Christophe Benoist
Jean-Phillippe Ollier
  Italia Thomas Gasser
  Norge Erik Larssen
  Russland (SUS) Sjamil Sjarikov
  Sverige Johan Enestedt
  Tsjekkoslovakia Miloš Benek
  Tyskland Richard Schutz
  USA John Malinovski

Tropper rediger

Hvert lag skulle bestå av maksimalt 20 utespillere (løpere og backer) samt tre målvakter.

Gruppespill rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Gruppe A rediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   USA 5 4 1 0 18 7 +11 9 Avansement til kvartfinale
2   Sverige 5 3 2 0 22 11 +11 8
3   Finland 5 3 1 1 22 11 +11 7
4   Tyskland 5 2 0 3 11 12 −1 4
5   Italia 5 1 0 4 18 24 −6 2 Plasseringskamper
om 9. til 12. plass
6   Polen 5 0 0 5 4 30 −26 0
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2022). IIHF Media Guide & Record Book 2023. s. 171.
9. februar 1992
13:00
Sverige  7–2
(2–1, 3–0, 2–1)
  PolenPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 1 978
9. februar 1992
16:30
Finland  5–1
(1–0, 2–0, 2–1)
  TysklandPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 4 410
9. februar 1992
20:15
USA  6–3
(2–1, 0–2, 4–0)
  ItaliaPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 445

11. februar 1992
13:00
Finland  9–1
(4–0, 1–0, 4–1)
  PolenPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 2 953
11. februar 1992
16:30
USA  2–0
(0–0, 1–0, 1–0)
  TysklandPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 063
11. februar 1992
20:15
Sverige  7–3
(2–0, 4–1, 1–2)
  ItaliaPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 3 215

13. februar 1992
13:00
Italia  7–1
(5–1, 1–0, 1–0)
  PolenPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 2 390
13. februar 1992
16:30
USA  4–1
(1–0, 1–1, 2–0)
  FinlandPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
13. februar 1992
20:15
Tyskland  1–3
(1–3, 0–0, 0–0)
  SverigePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 528

15. februar 1992
13:00
Tyskland  5–2
(2–0, 0–2, 3–0)
  ItaliaPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 343
15. februar 1992
16:30
Finland  2–2
(0–1, 1–0, 1–1)
  SverigePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
15. februar 1992
20:15
USA  3–0
(0–0, 2–0, 1–0)
  PolenPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

17. februar 1992
13:00
Tyskland  4–0
(1–0, 1–0, 2–0)
  PolenPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
17. februar 1992
16:30
Finland  5–3
(3–0, 0–1, 2–2)
  ItaliaPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
17. februar 1992
20:15
Sverige  3–3
(0–1, 0–1, 3–1)
  USAPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

Gruppe B rediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Canada 5 4 0 1 28 9 +19 8[a] Avansement til kvartfinale
2   Det forente laget 5 4 0 1 32 10 +22 8[a]
3   Tsjekkoslovakia 5 4 0 1 25 15 +10 8[a]
4   Frankrike (H) 5 2 0 3 14 22 −8 4
5   Sveits 5 1 0 4 13 25 −12 2 Plasseringskamper
om 9. til 12. plass
6   Norge 5 0 0 5 7 38 −31 0
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2022). IIHF Media Guide & Record Book 2023. s. 171.
(H) Vert
Noter:
Type nummerering
  1. ^ a b c Innbyrdes målforskjell: Canada 2 poeng og MF +3; Det forente laget 2 poeng og MF 0; Tsjekkoslovakia 2 poeng og MF –3.


8. februar 1992
13:00
Canada  3–2
(1–1, 2–0, 0–1)
  FrankrikePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 100
8. februar 1992
16:30
Tsjekkoslovakia  10–1
(4–0, 5–1, 1–0)
  NorgePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 3 245
8. februar 1992
20:15
Det forente laget  8–1
(3–0, 3–0, 2–1)
  SveitsPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 3 925

10. februar 1992
13:00
Det forente laget  8–1
(3–0, 2–0, 3–1)
  NorgePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 3 141
10. februar 1992
16:30
Tsjekkoslovakia  6–4
(0–2, 4–1, 2–1)
  FrankrikePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
10. februar 1992
20:15
Canada  6–1
(1–0, 4–0, 1–1)
  SveitsPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 342

12. februar 1992
13:00
Canada  10–0
(3–0, 3–0, 4–0)
  NorgePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 116
12. februar 1992
16:30
Sveits  3–4
(2–1, 1–2, 0–1)
  FrankrikePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 102
12. februar 1992
20:15
Det forente laget  3–4
(1–2, 1–0, 1–2)
  TsjekkoslovakiaPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

14. februar 1992
13:00
Det forente laget  8–0
(2–0, 4–0, 2–0)
  FrankrikePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
14. februar 1992
16:30
Sveits  6–3
(0–1, 1–1, 5–1)
  NorgePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 4 972
14. februar 1992
20:15
Canada  5–1
(1–0, 2–1, 2–0)
  TsjekkoslovakiaPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

16. februar 1992
13:00
Norge  2–4
(0–1, 0–0, 2–3)
  FrankrikePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
16. februar 1992
16:30
Tsjekkoslovakia  4–2
(1–1, 1–1, 2–0)
  SveitsPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
16. februar 1992
20:15
Canada  4–5
(2–3, 0–1, 2–1)
  Det forente lagetPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

Plasseringskamper rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

 
Semifinaler for 9. til 12. plassKamp om 9. plass
 
      
 
18. februar
 
 
  Italia3
 
21. februar
 
  Norge5
 
  Norge5
 
19. februar
 
  Sveits2
 
  Sveits7
 
 
  Polen2
 
Kamp om 11. plass
 
 
20. februar
 
 
  Italia1
 
 
  Polen4

Semifinaler for 9. til 12. plass rediger

18. februar 1992
13:00
Norge  5–3
(1–1, 2–1, 2–1)
  ItaliaPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 2 023

19. februar 1992
13:00
Sveits  7–2
(1–0, 2–2, 4–0)
  PolenPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 022

Kamp om 11. plass rediger

20. februar 1992
13:00
Polen  4–1
(3–0, 0–1, 1–0)
  ItaliaPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 2 144

Kamp om 9. plass rediger

21. februar 1992
13:00
Norge  5–2
(2–0, 0–1, 3–1)
  SveitsPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 3 271

Sluttspill rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Utslagstablå rediger

 
KvartfinalerSemifinalerFinale
 
          
 
18. februar
 
 
1B
  Canada (e.str.)
4
 
21. februar
 
4A
  Tyskland
3
 
1B
  Canada
4
 
18. februar
 
3B
  Tsjekkoslovakia
2
 
2A
  Sverige
1
 
23. februar
 
3B
  Tsjekkoslovakia
3
 
1B
  Canada
1
 
19. februar
 
2B
  Det forente laget
3
 
2B
  Det forente laget
6
 
21. februar
 
3A
  Finland
1
 
2B
  Det forente laget
5
 
19. februar
 
1A
  USA
2 Bronsefinale
 
1A
  USA
4
 
22. februar
 
4B
  Frankrike
1
 
1A
  USA
1
 
 
3B
  Tsjekkoslovakia
6
 
 
Semifinaler om 5. til 8. plassKamp om 5. plass
 
      
 
20. februar
 
 
  Sverige3
 
22. februar
 
  Finland2
 
  Sverige4
 
20. februar
 
  Tyskland3
 
  Tyskland5
 
 
  Frankrike4
 
Kamp om 7. plass
 
 
22. februar
 
 
  Finland4
 
 
  Frankrike1

Kvartfinaler rediger

18. februar 1992
17:00
Canada  4–3 e.str.
(1–2, 1–0, 1–1, 0–0)
(SO: 1–0)
  TysklandPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
18. februar 1992
21:00
USA  4–1
(0–1, 3–0, 1–0)
  FrankrikePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

19. februar 1992
17:00
Det forente laget  6–1
(2–1, 2–0, 2–0)
  FinlandPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
19. februar 1992
21:00
Tsjekkoslovakia  3–1
(1–1, 0–0, 0–2)
  SverigePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

Plasseringskamper (5. til 8. plass) rediger

Semifinaler for 5. til 8. plass rediger

20. februar 1992
17:00
Tyskland  5–4
(1–0, 3–3, 1–1)
  FrankrikePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
20. februar 1992
21:00
Sverige  3–2
(2–0, 1–1, 0–1)
  FinlandPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 200

Kamp om 7. plass rediger

22. februar 1992
13:00
Finland  4–1
(0–0, 2–0, 2–1)
  FrankrikePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 150

Kamp om 5. plass rediger

22. februar 1992
17:00
Tyskland  3–4
(2–0, 0–1, 1–3)
  SverigePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 5 017

Semifinaler rediger

21. februar 1992
17:00
USA  2–5
(2–1, 0–1, 3–0)
  Det forente lagetPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100
21. februar 1992
21:00
Canada  4–2
(2–1, 0–1, 2–0)
  TsjekkoslovakiaPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

Bronsefinale rediger

22. februar 1992
21:00
  Tsjekkoslovakia  6–1
(2–0, 1–0, 3–1)
  USAPatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

Finale rediger

23. februar 1992
14:15
  Canada  1–3
(0–0, 0–0, 1–3)
  Det forente laget  Patinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100

Sluttplassering rediger

Turneringens sluttplassering ifølge IIHF.

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Sluttresultat
1   Det forente laget 8 7 0 1 46 14 +32 14 OL-gull
2   Canada 8 6 0 2 37 17 +20 12 OL-sølv
3   Tsjekkoslovakia 8 6 0 2 36 21 +15 12 OL-bronse
4   USA 8 5 1 2 25 19 +6 11
5   Sverige 8 5 2 1 30 19 +11 12 Slått ut i kvartfinalene
6   Tyskland 8 3 0 5 22 24 −2 6
7   Finland 8 4 1 3 29 21 +8 9
8   Frankrike 8 2 0 6 20 35 −15 4
9   Norge 7 2 0 5 17 43 −26 4 Slått ut i gruppespillet
10   Sveits 7 2 0 5 22 32 −10 4
11   Polen 7 1 0 6 10 38 −28 2
12   Italia 7 1 0 6 22 33 −11 2
Kilde: Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023.

 
Olympiske mestre 1992

 
Det forente laget
1. tittel[N 1]

Spillere: Nikolaj Khabibulin, Mikhail Sjtalenkov, Andrej TrefilovSergej Bautin, Dmitrij Jusjkevitsj, Darius Kasparaitis, Igor Kravtsjuk, Vladimir Malakhov, Dmitrij Mironov, Oleksij Zjytnyk, Sergej ZubovIgor Boldin, Nikolaj Borstsjevskij, Vjatsjeslav Butsajev, Vjatsjeslav Bykov, Jevgenij Davydov, Andrej Khomutov, Jurij Khmyljov, Andrej Kovalenko, Aleksej Kovaljov, Sergej Petrenko, Vitalij Prokhorov, Aleksej Zjamnov.
Trener: Viktor Tikhonov

Prisutdeling rediger

All star-lag rediger

Turneringens allstar-lag ble stemt frem av internasjonale medier ved avslutningen av turneringen. Følgende spillere ble stemt frem:[13][14]

Løpere
  Vjatsjeslav Bykov (EUN)   Eric Lindros (CAN)   Håkan Loob (SWE)
Backer
  Igor Kravtsjuk (EUN)   Dmitrij Mironov (EUN)
Målvakt
  Ray LeBlanc (USA)

Statistikk rediger

Toppscorere rediger

# Utøver KS M A P PIM POS
1   Joé Juneau (CAN) 8 6 9 15 4 L
2   Andrej Khomutov (EUN) 8 7 7 14 2 L
3   Robert Lang (TCH) 8 5 8 13 8 L
4   Teemu Selänne (FIN) 8 7 4 11 6 L
5   Eric Lindros (CAN) 8 5 6 11 5 L
  Hannu Järvenpää (FIN) 8 5 6 11 14 L
7   Vjatsjeslav Bykov (EUN) 8 4 7 11 0 L
8   Jurij Khmyljov (EUN) 8 4 6 10 4 L
  Mika Nieminen (FIN) 8 4 6 10 6 L
10   Nikolaj Borstsjevskij (EUN) 8 7 2 9 0 L

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Hat-tricks

Beste målvakter rediger

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

# Utøver KS MIN GA SVS% GAA SO
1   Ray LeBlanc (USA) 8 462:39 17 94,3% 2,20 2
2   Helmut de Raaf (GER) 4 250:00 8 93,3% 1,98 1
3   Mikhail Sjtalenkov (EUN) 8 420:24 12 91,9% 1,64 1
4   Sean Burke (CAN) 7 429:00 17 90,9% 2,38 0
5   Jukka Tammi (FIN) 5 300:00 13 90,2% 2,61 0

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Målvakter med shutouts («holdt nullen»)

Utvisninger (fair play) rediger

Lag KS Utvisninger PIM
2 5 10 20
  Italia 7 52 0 3 0 134:00
  Sveits 7 47 1 0 1 119:00
  Canada 8 52 0 1 0 114:00
  Finland 8 50 0 0 0 100:00
  Frankrike 8 48 0 0 0 96:00
  Tsjekkoslovakia 8 40 0 1 0 90:00
  USA 8 44 0 0 0 88:00
  Det forente laget 8 41 0 0 0 82:00
  Sverige 8 28 1 0 1 81:00
  Norge 7 39 0 0 0 78:00
  Tyskland 8 37 0 0 0 74:00
  Polen 7 32 0 0 0 64:00

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Fotnoter rediger

  1. ^ IIHF og Russlands ishockeyforbund tilskriver Det forente lagets OL-gull i 1992 til det russiske landslaget som den umiddelbare etterfølgeren til Samveldet av uavhengige stater (SUS). IOK tilskriver derimot ikke OL-gullet til Russland.

Referanser rediger

  1. ^ a b c «Story #89: Finally, there's a real final game, the IIHF adopts a playoff system» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. februar 2024. 
  2. ^ a b c d «Story #59: Team with no name wins Olympic gold» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. februar 2024. 
  3. ^ Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, Ontario: Doubleday Canada. s. 173–177. 
  4. ^ a b c «IIHF, Games officials resolve differences». The Gazette: D2. 30. april 1990. 
  5. ^ Eric Duhatschek (30. april 1990). «World tourney borrows NHL playoff idea». Calgary Herald: D2. 
  6. ^ a b c d e Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 171–172. 
  7. ^ Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 4, 6. 
  8. ^ Paul Hunter (17. januar 1987). «NHLers in Olympics unlikely: Ziegler». The Toronto Star: D5. 
  9. ^ «Proposal Rejected». The New York Times: S8. 18. januar 1987. 
  10. ^ «Olympians get funds, games from NHL». Calgary Herald: F2. 13. mars 1991. 
  11. ^ Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, Ontario: Doubleday Canada. s. 174–176. 
  12. ^ Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 761–780. 
  13. ^ Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 21. 
  14. ^ Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904–2005. Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 34. 

Litteratur rediger

  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (engelsk). Moydart Press. 
  • Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998 (engelsk). Toronto, Ontario: Doubleday Canada. 

Eksterne lenker rediger

Autoritetsdata