Ekstraomgang
Ekstraomganger (e.e.o.), også kjent som spilleforlengelse (e.s.f.), brukes i idrett for å avgjøre en konkurranse hvor det er uavgjort mellom to lag eller utøvere etter ordinær tid og en vinner må kåres.
Fotball
redigerEkstraomgang i fotball spilles når det står uavgjort i en cupkamp etter full tid og kampen forlenges for å få en avgjørelse. Hver av de to ekstraomgangene varer 15 minutter. Hvis det fortsatt står uavgjort, skal kampen avgjøres med straffesparkkonkurranse.
Eksempler
rediger- I cupspillet i Mesterligaen og UEFA-cupen spiller hvert lag hjemme/borte, unntatt i finalen (da gjelder vanlige regler). Hvis et lag vinner 2–0 hjemme, men taper 0–2 borte, skal det spilles ekstraomganger fordi det er sammenlagt 2–2 i målforskjell.
- Dette gjelder også i den engelske FA-cupen, Ligacupen, NM i fotball og flere andre cuper.
- I et VM eller EM spilles det ekstraomganger om det står uavgjort i utslagsrundene (1/8-delsfinaler, kvartfinaler osv.).
Ishockey
redigerI ishockey omtales ekstraomgangene som spilleforlengelse, sudden death eller overtid (OT, etter engelsk: overtime). Reglene for overtid er forskjellig fra liga til liga relatert til lengde og variant. Spilleforlengelse anvendes når en ishockeykamp ender uavgjort etter ordinær spilletid. Spilleforlengelsen avgjøres som regel når et av lagene scorer («sudden death»). De fleste ligaer bruker i grunnserien en spilleforengelse på 5 minutter som etterfølges av en straffeslagskonkurranse dersom kampen fortsatt ikke er kommet til avgjørelse. I sluttspillet erstattes dette med 20 minutters ekstraomganger som gjentar seg inntil et av lagene scorer.[1]
NHL
redigerNational Hockey League (NHL) opererer i grunnserien med en spilleforlengelse på 5 minutter med spill tre mot tre som avgjøres når ett av lagene scorer. Forlengningen etterfølges av en straffeslagskonkurranse dersom kampen fortsatt ikke er kommet til avgjørelse. I Stanley Cup-sluttspillet spilles alle ekstraomganger som ordinære perioder av 20 minutters varighet etter sudden death-prinsippet. Ekstraomgangene spilles fem mot fem (fem utespillere på hvert lag).[2] Fra 1942 til 1983 avskaffet NHL spilleforlengelse i grunnserien. I 1983 introduserte NHL en spilleforlengelse på 5 minutter i grunnserien. Hvis spilleforlengelsen endte uten scoring, endte kampen uavgjort. Siden 2006 har man avgjort grunnseriekamper med 5 minutters spilleforlengelse etterfulgt av straffeslag.
Rekorden i NHL var sluttspillskampen mellom Detroit Red Wings og Montreal Maroons den 24. mars 1936. Red Wings' Mud Bruneteau avgjorde den lengste sluttspillkampen i Stanley Cup-sluttspillets historie da han scoret kampens eneste mål i en 1–0 seier. Målet kom ved tiden 116:30 i sjette ekstraomgang, etter en samlet effektiv spilletid på 176 minutter og 30 sekunder. Frem til 2017 var dette verdensrekorden for historiens lengste ishockeykamp.
Andre ligaer
redigerDe fleste ligaer, som den norske Elitehockeyligaen (EHL), Svenska hockeyligan (SHL), finske Liiga, tsjekkiske Extraliga, tyske Deutsche Eishockey Liga (DEL) og Kontinental Hockey League (KHL) opererer etter IIHFs regler om spilleforlengelse. I grunnserien spilles det en spilleforlengelse på 5 minutter (etterfulgt av straffeslagskonkurranse) og med repeterende 20 minutters ekstraomganger etter sudden death-prinsippet i sluttspillet.[3][4][5]
Den 12. mars 2017 slo NM-sluttspillskampen mellom Storhamar og Sparta Sarpsborg verdensrekorden for lengste ishockeykamp i i historien. Kamp fem i NM-semifinaleserien mellom lagene hadde en effektiv spilletid på 217 minutter og 14 sekunder. Etter nesten 11 fulle perioder – 8 timer og 32 minutter etter kampstart – avgjorde Joakim Jensen for Storhamar ha han scoret til 2–1.
Internasjonale turneringer
rediger
I internasjonal ishockey har man siden 1980 brukt spilleforlengelse (sudden death) etterfulgt av straffeslag i gruppespillskamper til å avgjøre utslags-, plasserings- og sluttspillskamper (kvartfinaler, semifinaler, bronsefinale og finale).
Spilleforlengelse og straffeslagskonkurranser innført av IIHF og Den internasjonale olympiske komité (IOK) i 1980 for å avgjøre plasseringskamper i OL som var uavgjort etter ordinær spilletid. Første kamp som ble avgjort etter spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse skjedde under Vinter-OL 1988 i plasseringskampen mellom Norge og Frankrike (Frankrike vant 8–6). Den første landskampen i nyere tid som alene ble avgjort i spilleforlengelse var semifinalen mellom Sverige og Tsjekkia ved Ishockey-VM 1993 (Sverige vant 4–3). I Canada Cup, som spilte med NHL-regler, hadde man derimot allerede benyttet spilleforlengelse til å avgjøre utslagskamper siden 1976.[1][6]
Fra 1980 til 2002 hadde alle spilleforlengelser en lengde på 10 minutter med spill 5 mot 5 (fem utespillere på hvert lag) etterfulgt av straffeslag. I 1997 ble spilleforlengelsen i finalen utvidet til 20 minutter. I 2003 ble spilleforlengelsen endret til spill 4 mot 4. I 2007 innførte man også en 5 minutters spilleforlengelse etterfulgt av straffeslag i gruppespillskamper sammen med den allerede eksisterende spilleforlengelsen i sluttspillet.[6]
I 2019 besluttet IIHF å gå over til spilleforlengelse med spill 3 mot 3 i utslagskamper, kvart-, semi- og bronsefinaler. Forlengningen har fortsatt 10 minutters varighet etterfulgt av straffeslag. Samtidig ble det besluttet å fjerne straffeslagskonkurransen fra alle VM- og OL-finaler og i stedet innføre spilleforlengelse av 20 minutters varighet inntil avgjørelse (sudden death).[1][6]
Referanser
rediger- ^ a b c IIHF Official Rulebook 2024/25 (PDF). International Ice Hockey Federation. 2024. s. 137–140.
- ^ National Hockey League Official Rules 2024-2025 (PDF). National Hockey League. 2024. s. 129–134.
- ^ Kampreglement Norges Ishockeyforbund 2024/25 (PDF). Norges Ishockeyforbund. 2024. s. 15, 18, 31.
- ^ IIHF Offisiell Regelbok 2023/24 (PDF). Norges Ishockeyforbund. 2023. s. 136–138.
- ^ Spelregler för ishockey 2024/2025. Svenska Ishockeyförbundet. 2024. s. 133–135.
- ^ a b c Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 4, 6.