Wikipedia

Isaccea

Isaccea (tyrkisk: İshakçı) er en by i fylket Tulcea i landskapet Dobrudsja øst i Romania. Byen har vært bebodd i tusener av år bl.a. som følge av sin beliggenhet langs Donau på et sted hvor det er enkelt å krysse elven. Slik ble den en forbindelse mellom Balkan i sør og steppene i Russland og det sørlige Ukraina i nord og øst. Donau var lenge en grense mellom romere, senere bysantinere i sør og barbarene i nord. Slik ble også Isaccea en grenseby, erobret av ulike folk og herskere utallige ganger.

Isaccea
Rådhuset i Isaccea

Våpen

LandRomanias flagg Romania
RegionDobrudsja
FylkeTulcea
HovedstadQ16898608
Postnummer825200
Areal96,7 km²
Befolkning4 408[1] (2021)
Bef.tetthet45,58 innb./km²
Høyde o.h.18 meter
Posisjonskart
Isaccea ligger i Romania
Isaccea
Isaccea
Isaccea (Romania)
Kart
Isaccea
45°16′11″N 28°27′35″Ø
Isaccea på Commons

Geografi rediger

Isaccea ligger ved Donaus sørlige og dermed høyre bredd. Elven danner på dette stedet grensen mot Ukraina. Byen ligger ca. 30 km vest for fylkeshovedstaden Tulcea. Veien mellom Tulcea og Brăila (E87) går gjennom byen.

 
Kart over fylket Tulcea som viser Isaccea markert med gult

Byen er inndelt i tre bosettinger: administrasjons- og handelssenteret Isaccea (4 789 innbyggere), landsbyen Revărsarea (563 innbyggere) og leprosariet Tichilești (22 innbyggere).

Isaccea ligger nær Măcinfjellene og Dobrudsjaplatået i sør og Donau i nord. Tidligere var det en rekke sjøer innenfor byens grenser, men flere av disse ble drenert i kommunisttiden for å gi landbruksjord. Prosjektet var mislykket da jorden viste seg å være lite fruktbar. Enkelte større sjøer finnes fortsatt: Saon, Telincea, Rotund, Ghiolul Pietrei, Racova. I april 2006 sviktet diket og Donau flommet inn over områder som tidligere hadde vært våtmark.

Langs Donau er det våtmarker som blir oversvømmet hver vår, og tilfører ferskvann til sjøer og myrer.[2] Den største sjøen i Isaccea er Lacul Rotund (rundsjøen), med sine 2,19 km² og et volum på 2 millioner m³.[2]

Landsbyen Revărsarea ble grunnlagt etter frigjøringskrigen i 1877 og etablert av veteraner som ryddet skogen i området og bygget byen der. Stedet har siden hatt flere navn: Piatra Calcată, Principele Nicolae, oppkalt etter prins Nikolas av Romania og Ștefan Gheorghiu, oppkalt etter fagforeningsmannen med samme navn.[3]

Arealfordeling i Isaccea[4]
Arealtype Areal Merknader
landbruksområde 45.02 km² korn, frukt vin og beitemark
våtmark 32.97 km² langs Donau
skog 22.76 km²
bebygde områder 2.92 km² bygninger og veier

Historie rediger

Antikken rediger

 
Tabula Peutingeriana med Noviodunum i senter

Neolittisk kultur rediger

Dagens Isaccea ligger på et sted som har vært befolket siden førhistorisk tid. Nordvest i byen, på stedet Suhat, er det funnet rester av en neolittisk bosetting som tilhørte Boian-Giulești-kulturen (4100-3700) f.Kr.[5]

Getere og keltere rediger

Den neolittiske kulturen ble etterfulgt av geterkulturen som var influert av hellenistisk sivilisasjon.[5] Kelterne utvidet sitt territorium fra Sentral-Europa, og da de nådde Isaccea i det tredje århundret f.Kr., kalte de stedet Noviodunum. Kelterne ga også navn til stedene Aliobrix på motsatt side av Donau og Durostorum, lengre sør i Dobrudsja.[6][7]

Dareios I av Persia utkjempet i 514 f.Kr. i dette området et avgjørende slag mot skyterne. Grekerne bygget et handelssted i byen og Klaudios Ptolemaios og Hierocles (forfatter av Synecdemus) kalte Isaccea en polis.[8].

Romerne rediger

Romerne erobret byen i år 46 og gjorde den til en del av Moesiaprovinsen. Byen ble befestet og utviklet seg til den viktigste militære og kommersielle byen i området. Noviodunum fikk status som municipium,[9] den neste høyeste rang for en romersk by etter kolonien. Ruinene av Noviodunum finnes ca. 2 km øst for dagens Isaccea, nærmere bestemt på en høyde kalt Eski-Kale, tyrkisk for gammel festning. Noviodunum var hovedbasen for romernes flåte (Classis Flavia Moesica) på nedre Donau. Deretter ble den i perioder hovedkvarter for den romerske Legio V Macedonica (106-167), Legio I Italica (167-) og Legio I Iovia.[10]

Dakere og carpiere rediger

De romerske bosettingene i Dobrudsja ble rundt år 170 angrepet av den dakiske stammen Costoboci som levde i området for dagens Moldavia. Resultatene av deres angrep er synlig i de arkeologiske utgravningene i Noviodunum.[11] Angrepene fortsatte utover i det tredje århundret. Da var det samarbeidende styrker fra den dakiske Carpi-stammen og goterne som var de aggressive parter. Det avgjørende slaget da romerne måtte oppgi byen, fant sannsynligvis sted i 247.

Carpiene plyndret byene og tok innbyggerne som slaver. Fra denne perioden finnes en rekke arkeologiske spor, bl.a. depotfunn av mynter og andre tegn på ødeleggelser.[12] Noviodunum ble sannsynligvis ødelagt under raid gjennomført av gotere og heruler i år 267,da Gallienus var romersk keiser. Like ved byen er det funnet nedgravde myntdepoer, bl.a. ett på 1071 romerske mynter.[8] Etter raidene ble Noviodunum og dessuten de øvrige utplyndrete urbane sentrene i området, liggende folketomme. De gjenvant ikke sin opprinnelige form som byer før mot slutten av det tredje århundret.[13]

Under Konstantin den store (306-337) ble Noviodunum festning gjenreist som del av et større prosjekt med å ruste opp imperiets grenser langs nedre Donau.[14]

Innen utløpet av det tredje hundreåret var byen også blitt et senter for kristendommen. Like ved Niculițel ble det i 1971 oppdaget en grav til fire kristne martyrer: Zotikos, Attalos, Kamasis og Philippos. Martyrene ble trolig drept i Noviodunum under forfølgelsen av de tidlige kristne under de romerske keiserne Diokletian (303-304) og Licinius (319-324)[15] og deretter gravlagt av lokale kristne.[7]

I 369 sto et viktig slag mellom romerne under ledelse av keiser Flavius Valens og tervingerne, et gotisk folkeslag under ledelse av Atanarik. Slaget fant sted på motsatt side av Donau idet Valens armé krysset elven ved Noviodunum ved hjelp av en flytebro og møtte den gotiske hæren i Bessarabia. Valen gikk seirende ut av slaget men trakk seg likevel tilbake til Donaus høyre bredd.[16] Goterne ba om fredsavtale som ble undertegnet midt ute i Donau og goterne sverget på aldri mer å sette sin fot på romersk jord.[17]

Bysantinerne rediger

Etter delingen av det romerske riket ble Isaccea del av Det bysantinske riket og dermed den viktigste bysantinske havn langs Donau. Valips som var overhode for rugierne (som var allierte av hunnerne), okkuperte Noviodunum på et tidspunkt mellom 434 og 441 og byen ble inkludert i det hunnerske imperiet.[18] Området ble gitt som føydaljord til hunnernes leder Hernak etter at hans far Attila var død.[19]

Slaverne begynte å slå seg ned i området tidlig i det sjette århundret. Den antatt tidligste referanse til deres bosetting er historikeren Jordanes' bok fra 551 Om goternes opprinnelse og gjerninger. I boken nevnes Noviodunum som en utkant av det han kalte Sclaveni, området hvor slavernes levde.[20] Byen fortsatte å være under bysantinsk herredømme, men led under stadige raid fra de nomadiske stammene, som for eksempel kutrigurene (559) og avarene (561-562).[21] Halvveis ut i det sjette århundret bygget Justinian I den store nye forskansninger rundt byen og gjorde den til bispesete.[8]

I den bysantinske keiseren Fokas' regjeringstid (602-610) krysset store masser av avarer og slavere den bysantinske grensen. Selv om deres tilstedeværelse beskyttet det bysantinske herredømmet mot andre nomader ble deres kontroll av området kun formell. En endring skjedde i 681 da bysantinerne anerkjente det første bulgarske riket og oppga sine krav på Skytia.[22] Deretter forsvinner Isaccea fra historien i over 300 år. Fra denne perioden finnes ingen bevis for at det bodde mennesker på stedet.[23]

Middelalderen rediger

 
Seglet til den bysantinske keiseren Isak II Angelos, funnet i Isaccea. Tidfestet til ca. 1185-1195

900 og 1000-tallet rediger

Konstantin VII omtaler ca. 950 seks byer i området, bl.a. Saka-katai. Dette kan være første gang byen omtales skriftlig etter at den forsvant fra historiske kilder. I 971 ble Isaccea igjen inkludert i Det bysantinske riket og castrumets murer ble forsterket. I 1032 ble petsjengerene trolig drevet sørover av kumanerne og slo seg ned i denne byen. Denne teorien bygger på arkeologiske funn, bl.a. bladformete anheng som var typiske for deres håndverk.[24] Petsjenegerene handlet med bysantinerne, noe som førte til en oppgang i økonomien i regionen. Et bevis for dette er antallet mynter funnet i Isaccea: 700 mynter fra perioden 1025-1055.[25][26] Petsjenegerene ble imidlertid assimilert og forsvant fra historien.

1100-tallet rediger

Bysantinerne gjenvant kontroll med Isaccea mot slutten av det tiende århundret. Dette vises ved funnet av et segl tilhørende Leo Nicerites, guvernøren (paristrion).[27] Rundt år 1100 ble det bygget en dobbel mur i byen.[28]

Midt i det 12. århundret ble Isaccea ødelagt av angrep fra kumanerne og deretter fullstendig gjenoppbygget. I den andre halvdelen av det 12. århundret var Isaccea den viktigste bysantinske militærbasen i regionen, bedømt etter de mange rikssegl som ble funnet her. Det dreier seg om et segl tilhørende Isak II Angelos (1185–1195) og ett tilhørende Johannes III (Bysants), sjef for riketes garde under Manuel I Komnenos (1143–1180).[29]

1200-tallet rediger

Ifølge arabiske historiefortellinger, slo Nogaitatarer seg ned i byen sent i det 13. århundret.[30]Mellom 1280 og 1299 var byen base for Nogai Khans operasjoner mot den bulgarske byen Veliko Tarnovo. På denne tiden var byen et lokalt sentrum for islam og sete for den berømte tyrkiske dervisj Sari Saltuk, som er satt i forbindelse med Nogai Khans omvending til islam.[31]

Den arabiske geografen Albufeda nevte byen og plasserte den i regionen Al-Ualak i Valakia. Byen har angivelig hatt en hovedsakelig tyrkisk befolkning og ble styrt av bysantinerne.[32] Et bysantinsk despotat eksisterte i den nordre delen av Dobrudsja med Isaccea som sentrum. Mellom 1332 og 1337 fikk byen en vasall fra Den gylne horde av Nogaiere kalt Saqčï.[33]

Tatarene hadde et viktig myntverk i Isaccea. Myntverket produserte mynter merket med greske og arabiske bokstaver og var i virksomhet mellom 1286 og 1351. Ulike typer av sølv- og kobbermynter ble slått, bl.a. mynter som bar merket til Den gylne horde med navn på ulike khaner, herunder Nogai Khan og hans sønn Čeke (mellom 1296 og 1301).[34]

1300 og 1400-tallet rediger

 
Vlad Țepeș' herjinger førte til bl.a. dette tyske trykket fra 1500-tallet

Sent i det fjortende århundret ble byen regjert av Mircea cel Bătrân av Vallakia. Ett år før hans død i 1417 ble denne byen i likhet med andre befestede byer langs Donau, erobret av osmanene.[35] Disse bygget en garnison som del av den danubiske grensen.[36]

Byen ble vunnet tilbake av Vlad Țepeș i 1426 under hans felttog mot osmanene. Vlad massakrerte den lokale muslimske bulgarske og tyrkiske befolkning som det ble antatt ville ta parti for tyrkerne. 1350 personer i Issacea og Novoselo[37], ble myrdet av totalt 23 000 i hele Bulgaria.

Jeg har drept menn og kvinner, gammel og ung som alle bodde i Oblucitza [tidligere navn på Isaccea] og Novoselo, hvor Donau renner ut i havet, helt opp til Rahova, som ligger nær Kilia, ved nedre Donau på steder som Samovit og Ghigen. Vi drepte 23 884 tyrkere og bulgarere uten å telle dem vi brente i deres hjem eller hvis hoder ikke ble hugget av våre soldater...Slik vil Deres Høyhet forstå at jeg har brutt freden med ham [sultanen].
– Vlad Țepeș i brev 11. februar 1462 til Mattias Corvinus[38]

Osmanene tok byen tilbake i 1484 og la den inn under den daværende Silistra-provinsen som omfattet Dobrudsja, store deler av dagens Bulgaria og senere også Budjak og Yedisan.

1500 og 1600-tallet rediger

 
Mihai Viteazul krysser Donau ved Giurgiu i 1595. Tre år senere krysser han elven igjen og erobrer Oblucita (Isaccea).

Țepeș' massakre og ødeleggelser endret fullstendig den etniske sammenseting av Isaccea, som forble en mindre kristen landsby gjennom det sekstende århundret.[39] Bayazid II's erobring av Kilia og Akkerman reduserte faren fra nord og det samme gjorde Mehmet II's seire over Vallakia med hensyn til trusselen fra vest. Sultanen så derfor ingen grunn til å gjenreise festningen i Isaccea og heller ikke garnisonsbyen.[40]

Voivod Ioan Vodă cel Cumplit av Moldavia sendte i 1574 Pârcălab Ieremia Golia med en hær til Oblucița (Isaccea) for å hindre den osmanske hæren fra å forsere elven. Golia svek imidlertid Ioan for 30 gullpenger. Dette sviket førte til den moldaviske hærens nederlag og til henrettelsen av Ioan.[41]

Ved begynnelsen av det sekstende århundret oppsto en ny fare for den osmanske grensen langs nedre Donau, nemlig kosakkene fra Ukraina. Disse hadde nådd Oblucița i 1603 og satt byen i brann.[42] Sultan Osman II innledet deretter en serie angrep mot kosakkene og bygde en ny festning i Isaccea i 1620 som del av grensen. Byen ble imidlertid plassert på et annet sted enn det opprinnelige.[43]

Den 6. oktober 1598 slo Mihai Viteazul den osmanske hæren ved Oblucița og gjenerobret byen. I mars 1599 var byen igjen på osmanske hender og osmanene utførte angrep i Vallakia. Mihais svar var å forsere Donau og angripe byen Oblucița.[44] Etter Mihais død i 1601 ble byen gjenerobret av osmanene.

I desember 1673 ble Dumitrașcu Cantacuzino i den osmanske hæravdelingen i Isaccea valgt som prins av Moldavia.[45]

Nyere historie rediger

 
Mellom Isaccea sentrum og landsbyen Revărsarea i vest. Utsikt mot Donau og øyene i elven. Den ukrainske byen Orlivka på motsatt side.

1700-tallet rediger

Under de russisk tyrkiske krigene i det attende og nittende århundret, ble Isaccea okkupert flere ganger av begge de stridende parter. Byen ble gjentatte ganger satt i brann og nærmest fullstendig ødelagt.

Under Prutoffensiven i den russiske tyrkiske krig fra 1710 til 1711 prøvde russerne å hindre at osmanene forserte Donau, men mislyktes. De to armeene støtte sammen ved Stănilești ved elven Prut.[46]

Isaccea ble beleiret tre ganger på 1770-tallet: i 1770, 1771 og 1779. I 1771 ble den erobret av russerne i kjølvannet av slaget ved Kagul og russerne ødela festningen og moskeene. I motsetning til andre bosettinger i området ble den ikke totalt utslettet, men etter 10 år med utmattende krig var det bare 150 hus tilbake.

Den russiske flåten under kommando av José de Ribas kom i kamp med den tyrkiske flåten nær Isaccea under den russisk-tyrkiske krig fra 1787 til 1792, og overmannet den. De osmanske forsvarerne av Isaccea flyktet etter å ha ødelagt festningen. Etter en tid vant tyrkerne byen tilbake under generalløytnant Galitzine i mars 1791.[47]

1800-tallet rediger

Under den russisk-tyrkiske krig (1828-1829), krysset den russiske hær Donau ved Isaccea, men den osmanske garnisonen i festningen ga seg uten motstand.[47] Et lokalt sagn forklarer en jordvoll nær den gamle broen slik: under den russisk tyrkiske krigen ble en tyrkisk general anklaget for forræderi og gravlagt levende sammen med sin hest. Hver av hans soldater ble tvunget til å kaste en fez full av jord over generalen.

I 1853 under Krimkrigen, ble byen beleiret av russerne til krigsskueplassen forflyttet seg til Krim. Etter krimkrigen ble det etabler en europeisk donaukommisjon. Denne bestemte at det skulle dreneres mellom Isaccea og Svartehavet, men den økte handel på Donau fikk liten innvirkning på Isaccea.

I begynnelsen av den russisk-tyrkiske krig fra 1877 til 1878 benyttet russerne seg av Romanias jernbane og samlet store styrker i Galați. 4000 russiske soldater krysset Donau 14 kilometer sør for Măcin og nedkjempet den tyrkiske garnisonen 22. juni 1877. De russiske seirene skremte kommandøren av den osmanske garnisonen og tyrkerne trakk seg tilbake fra byen. Dermed var hele den nordlige del av Dobrudsja på russiske hender. [48].Mange av muslimene i byen flyktet tidlig under konflikten.[48] Byen ble tatt uten kamp 26. juni 1877 av den fjortende arme under ledelse av generalmajor Yanov.[47]

Etter den russisk-rumenske seieren i krigen mot osmanene, tok russerne tilbake fra Romania det sørlige Bessarabia og som en kompensasjon, fikk Romania som nylig var blitt en selvstendig stat, Dobrudsja med Isaccea.[49]

1900-tallet rediger

 
Den vestre innfartsvei til Isaccea.

Nicolae Iorga beskriver i 1915 byen som "en samling små og fattige hus spredt over en åsside".[50]

Under den andre verdenskrigen var Dobrudsja innenfor et område opererert av de russiske og rumenske armeer. Den første russiske enhet som krysset Donau ved Isaccea på samme dag som krigserklæringen (27. august 1916) og startet utplassering av tropper i retning av Bulgaria som var i allianse med sentralmaktene.

Etter den mislykkede rumenske Flămânda-offensiven (29. september til 5. oktober 1916),[50] begynte russerne å trekke seg tilbake og var snart så langt nord som Isaccea. Byen ble forsvart av rumenske og russiske tropper mot tyske angrep, men falt 24. desember 1916.[51] Etter dette nederlaget undertegnet Romania Bukaresttraktaten i 1918. Romania oppga den sørlige del av Dobrudsja til Bulgaria, mens resten herunder Isaccea, ble overdratt til sentralmaktene.[52] Traktaten ble kjent ugyldig ved våpenstillstanden med Tyskland 11. november 1918 som var forløperen til Versaillestraktaten og Isaccea ble gjenforent med Romania.[53]

Befolkning rediger

I 1930 bodde det i området for dagens Isaccea ca. 4500 innbyggere, herunder ca. 3500 rumenere, 600 russere, 350 tyrkere og tartarer og 50 bularere.[54] Ved folketellingen i 2002 ble det registrert 5374 innbyggere, herunder 5118 rumenere, 208 tyrkere og 21 ukrainere.[55] Omtrent 4800 bodde i selve Isaccea, de øvreige i de to tilstuttede områdene.[56]

Severdigheter rediger

 
Isacceamoskeen

I byens sentrum finnes Isacceamoskeen med sin 25 meter høye minaret. Moskeen er fra det 17. århundret og av tyrkisk opprinnelse. Ruinene av Sankt Georgkirken (ortodoks) fra det attende århundret kan ses. I byen ligger Isaac Baba's grav, av muslimene holdt for å være byens grunnlegger. Ruinene av den romerske festningen Noviodunum ligger ca. 2,5 kilometer øst for byen, ved Donau. Utenfor byens grenser, ca. 6 kilometer i sørvestlig retning ligger Cocoș kloster. Klosteret Saon ligger i tilsvarende avstand mot sørøst, ved sjøene langs Donau.

Referanser rediger

  1. ^ 2021 Romanian census, Romanias statistikkbyrå, Wikidata Q106566382, https://www.recensamantromania.ro/rezultate-rpl-2021/rezultate-definitive-caracteristici-demografice/ 
  2. ^ a b National Institute of Statistics (Romania), "Anuarul statistic al județukui Tulcea 2006" Arkivert 5. mars 2009 hos Wayback Machine., s. 6
  3. ^ Primăria Isaccea: Așezare Arkivert 20. januar 2007 hos Wayback Machine. Kommunens hjemmeside
  4. ^ «Kommunens hjemmeside». Arkivert fra originalen 20. januar 2007. Besøkt 30. mars 2010. 
  5. ^ a b Constantin Haită. "Studiu sedimentologic preliminar pe situl neolitic Isaccea-Suhat. Campania 1998", Peuce (ISSN 0258-8102), 2003, 14, s.447-452.
  6. ^ D.M. Pippidi m.fl..: Dicționar de istorie veche a României. Editura Științifică și Enciclopedică. 1976, s. 149 WorldCat
  7. ^ a b Alexandru Barnea, "Noviodunum, azi Isaccea (I)", Ziarul Financiar, 17. august 2007
  8. ^ a b c D.M. Pippidi m.fl.., (1976) Dicționar de istorie veche a României, Editura Științifică și Enciclopedică WorldCat, s 431-432; portal: Noviodunum
  9. ^ Bărbulescu; Hitchins; Papacostea; Teodor; Deletant m.fl.., Istoria Românilor, ed. Institutul de Istorie Nicolae Iorga, 1998, ISBN 9734502441 s. 73
  10. ^ J. J. Wilkes, "The Roman Danube: An Archaeological Survey", The Journal of Roman Studies, ISSN 0075-4358, Vol. 95, 2005, s.217
  11. ^ Bărbulescu m. fl., s. 57
  12. ^ Bărbulescu m.fl., s. 60
  13. ^ Bărbulescu m.fl., s. 60
  14. ^ D.M. Pippidi m.fl.., (1976) Dicționar de istorie veche a României, Editura Științifică și Enciclopedică WorldCat, s 185; portal: Constantinus
  15. ^ Mircea Păcurariu, "Sfinți daco-romani și români", Editura Mitropoliei Moldovei și Bucovinei, Iași, 1994, ISBN 973-96208-6-8, s.25
  16. ^ Michael Kulikowski, Rome's Gothic Wars, Cambridge University Press, ISBN 9780521846332. s.116
  17. ^ Ammianus Marcellinus, The Later Roman Empire, AD 354-378, oversatt av Walter Hamilton (Penguin ISBN 0140444068), bok 15
  18. ^ E. A. Thompson, The Huns, Blackwell Publishing, 1999, ISBN 0-631-21443-7, s.269-270
  19. ^ Bărbulescu m.fl., s. 103
  20. ^ Jordanes, The Origins and Deeds of the Goths Arkivert 24. april 2006 hos Wayback Machine., oversatt av Charles C. Mierow, bind 35
  21. ^ Bărbulescu m.fl., s. 103
  22. ^ Bărbulescu m.fl., s. 103
  23. ^ Machiel Kiel: Ottoman Urban Development and the cult of a Heterodox Sufi Saint: Sarı Saltuk Dede and towns of Isakçe and Babadagin the Northern Dobrudja. Se Gilles Veinstein: Syncrétismes Et Hérésies Dans L'Orient Seljoukide Et Ottoman (XIVe-XVIIIe Siècles): Actes Du Colloque Du Collège de France, Octobre 2001, Peeters Publishers. 2005. s. 288. ISBN 90-429-1549-8
  24. ^ "Observații asupra revoltei din Paradunavon din 1072-1091" Arkivert 2009-03-23, hos Wayback Machine., in Istorie și ideologie. Editura Universității din București, 2002, ISBN 9735756587, s.34-46.
  25. ^ Paul Stephenson, Byzantium's Balkan Frontier: A Political Study of the Northern Balkans, 900-1204, Cambridge University Press, 2005, ISBN 0521770173, s. 86
  26. ^ Florin Curta: Southeastern Europe in the Middle Ages, 500-1250. Cambridge University Press. 2006. s. 302. ISBN 0-521-81539-8
  27. ^ Stephenson, s.103
  28. ^ Curta, s.302
  29. ^ Curta, s.319-320
  30. ^ Robert Stănciugel, Liliana Monica Bălașa: Dobrogea în Secolele VII-XIX. Evoluție istorică. Bukarest. 2005. s. 45
  31. ^ Kiel, s. 289
  32. ^ Stănciugel m.fl. s. 55
  33. ^ István Vásáry, Cumans and Tatars, Cambridge University Press, 2005, ISBN 0511110154 s.90
  34. ^ Vasary, s.89-90
  35. ^ Colin Imber, The Crusade of Varna, 1443-45, 2006, Ashgate Publishing, ISBN 0754601447 s. 4-5
  36. ^ David Turnock, The Making of Eastern Europe, Taylor & Francis, 1988, ISBN 0415012678, s. 138
  37. ^ Kurt W. Treptow, Dracula: Essays on the Life and Times of Vlad Tepes, Columbia University Press, 1991, ISBN 0880332204
  38. ^ Radu R Florescu (Author), Raymond McNally, Dracula: Prince of many faces - His life and his times, Back Bay Books, 1990, ISBN 0316286567, s. 134
  39. ^ Ifølge osmansk tahrirs (skatteregister) fra 1528, 1569/1570 og 1597/1598; i Kiel, s. 289
  40. ^ Kiel, s. 289-290
  41. ^ Bogdan Petriceicu Hasdeu, Ioan Vodă cel Cumplit, 1865
  42. ^ Nicolae Iorga, Studiĭ istorice asupra Chilieĭ și Cetățiĭ-Albe, Institutul de arte grafice C. Göbl, 1900, s.217
  43. ^ Kiel, s. 291
  44. ^ Ileana Căzan, Eugen Denize, Marile puteri și spațiul românesc în secolele XV-XVI Arkivert 2011-07-28, hos Wayback Machine., Editura Universității din București, 2001, ISBN 9735755971, s. 276
  45. ^ Valentin Gheonea, "Dumitrașcu Cantacuzino - Un fanariot pe tronul Moldovei în secolul XVII Arkivert 10. oktober 2007 hos Wayback Machine.", Magazin Istoric (ISSN 0541-881X), December 1997
  46. ^ John, P. LeDonne, The Grand Strategy of the Russian Empire, 1650-1831 Oxford University Press, 2005, ISBN 0-19-516100-9, s. 40
  47. ^ a b c Brockhaus and Efron Encyclopedic Dictionary (Энциклопедический словарь Брокгауза и Ефрона), I.A. Efron, 1906, vol. 13, side 364; Isakcha(Исакча)
  48. ^ a b James J. Reid, Crisis of the Ottoman Empire: Prelude to Collapse 1839-1878, Franz Steiner Verlag, 2000, ISBN 3515076875 s. 317
  49. ^ Keith Hitchins, Rumania : 1866-1947 (Oxford History of Modern Europe). 1994. Oxford University Press. ISBN 0198221266, s. 47-48
  50. ^ a b Glenn Torrey, "Indifference and Mistrust: Russian-Romanian Collaboration in the Campaign of 1916", The Journal of Military History, Vol. 57, No. 2 (Apr., 1993), s. 284 og 288
  51. ^ "Russians still retire in Dobrudja", New York Times, 25. desember 1916, s. 3
  52. ^ Treaty of Bucharest, 7 May 1918 Arkivert 23. februar 2013 hos Wayback Machine., article X
  53. ^ Wikisource:Treaty of Versailles 1919 (wikisource)
  54. ^ Fra folketellingen 1930, besøkt 21. juni 2009
  55. ^ Folketelling 2002, besøkt 21. juni 2009
  56. ^ I Receptie.ro besøkt 21. juni 2009

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isaccea&oldid=23728879»