Despot (tittel)

Despot (fra gresk: δεσπότης, despótēs, herre, mester) var en høy bysantinsk tittel som ble gitt til sønner eller svigersønner av regjerende keisere, og betegnet opprinnelig «arving». Fra Bysants spredte tittelen seg videre utover Balkan i senmiddelalderen (bulgarsk og serbisk: деспот, despot), og ble også gitt i andre stater under bysantinsk påvirkning, for eksempel Det latinske riket (Romania), Bulgaria, Serbia, og Trapezunt-riket. Det ga opphav til flere fyrstedømmer kalt despotat, som ble styrt enten som selvstendige stater eller som apanasje av prinser som bar tittelen despot, for eksempel Despotatet Epirus, Despotatet Morea og Det serbiske despotatet.

Seglet til Demetrios Palaiologos med innskriften "Demetrios, Despot av Kristi og Guds nåde, Palaiologos Porphyrogennetos"

Keiser Manuel II Palaiologos og hans familie: Keiserinne Helena Dragaš (til høyre) og tre av deres sønner, medkeiseren Johannes VIII og Andronikos Palaiologos (despot av Thessaloniki) og Teodoros II Palaiologos (despot av Morea)

Begrepet må ikke forveksles med begrepet despot i moderne bruk, som refererer til despotisme, en styreform der en enkeltperson hersker med absolutt makt.

Historie

Den opprinnelige bruken av tittelen despot kom fra Bysants. Den bysantinske keiser gav tittelen, som var den høyeste innen hoffet, til sine sønner eller svigersønner. Den var ikke arvelig. Det første bevis for tittelens bruk finnes fra keiser Manuel I Komnenos som gav tittelen til sin svigersønn Bela III av Ungarn i 1163.

Etter det fjerde korstog spredtes tittelen til flere andre stater som ble opprettet på historisk bysantinsk område.

Etter at den siste bysantinske keiser Konstantin XI Palaiologos døde i 1453 ble utnevnelsen av despoter mer sporadisk. I 1465 fikk Andreas Palaiologos tittelen av pave Paul II og ble de jure rettmessig tronfølger til keisertittelen i Bysants. Også kongene av Ungarn gav på denne tiden tittelen til herskerne av Serbia (dagens Vojvodina).

Referanser

Autoritetsdata