Despotatet Morea
Despotatet Morea (gresk: Δεσποτᾶτον τοῦ Μορέως) var en provins i Østromerriket (Det bysantinske rike) fra tidlig på 1300-tallet og fram til 1460. Den første herskeren («despoten») ble utnevnt av keiseren i 1349. Den geografiske utstrekningen på provinsen varierte med tiden, men territoriet kom etter hvert til å omfatte store deler av halvøya Peloponnes i det sørlige Hellas som i middelalderen og noe senere var kjent som Morea. Territoriet var for det meste styrt av en eller flere sønner av den bysantinske keiseren under tittelen «despot»[1]. Hovedstaden i Morea var festningsbyen Mistrá nær antikkens Sparta.
Historie rediger
Despotatet Morea var etablert på områder som var beslaglagt fra det frankiske Fyrstedømmet Achaia som igjen var etablert på tidligere bysantinsk territorium etter at Det fjerde korstog hadde inntatt Konstantinopel i 1204 og overtatt styringen av det bysantinske rike.
I 1259 tapte fyrstedømmets hersker Vilhelm II Villehardouin (eller William, også kjent under navnet Vilhelm II av Archea/Achaia) et slag mot den bysantinske keiser Mikael VIII Palaiologos ved Pelagonia. Ved dette slaget vant keiseren, som fortsatt var i eksil i Nikea over sine argeste motstandere, Despotatet Epirus, Kongedømmet Sicilia og Morea, og det banet veien for keiserens gjenerobring av Konstantinopel fra korsfarerne i 1261. Vilhelm ble tvunget til å overgi store deler av det østlige Morea inklusive de nybygde befestningene til keiseren. Dette ble senere kjerneområdet i Despotatet Morea.
Mot midten av 1300-tallet reorganiserte den bysantinske keiser Johannes VI Kantakouzenos territoriet og etablerte Morea som apanasje for sin sønn Manuel Kantakouzenos hvor han ble utnevnt til despot. Da Manuel døde i 1380 overtok hans yngre bror Mattheus Kantakouzenos despottittelen i 1380, men han ble tvunget til å trekke seg i 1383 av Teodoros I Palaiologos. Despottittelen ble en kort periode overtatt av Mattheus’ sønn Demetrios I Kantakouzenos, før Teodoros overtok den samme år. Teodoros hersket fram til 1407 og konsoliderte det bysantinske styret samtidig som han vant anerkjennelse blant de større og mektigere rikene, spesielt det ekspansive osmanske riket. Han la også til rette for albansk innvandring for å styrke økonomien.
De påfølgende despoter av sønnene til keiser Manuel II Palaiologos (som var bror til despoten Teodoros), Konstantin, Demetrios og Thomas Palaiologos. Etter hvert som latinerne gradvis ble svekket i området og trakk seg ut av Peloponnes, utvidet despotatet sine grenser og omfattet rundt 1430 hele halvøya inklusive byen Patras helt nord på Peloponnes. Da hadde også keiser Manuel II i 1415 bygd opp igjen og forsterket forsvarsverket Hexamilion-muren som gikk tvers over halvøya ved Korint. I 1446 gikk den osmanske sultan Murad II angrep på Morea og ødela muren. Hans angrep åpnet halvøya for angriperne, men Murad II døde før han rakk å utnytte dette. Hans etterfølger Mehmet II erobret Konstantinopel og Det bysantinske rike i 1453. De to siste despoter av Morea, Demetrios og Thomas Palaiologos, som var brødre av den siste keiseren i Konstantinopel, klarte ikke å sende noe hjelp ettersom de var sterkt svekket etter de osmanske angrepene. Det kom i stedet til opprør i Morea, og despotene søkte nå hjelp hos osmanene for å slå ned opprøret. Opprøret ble slått ned i 1454, men forholdet til osmanene ble stadig dårligere. Sultan Mehmet II hadde på samme tid, i 1454, erobret Konstantinopel og utslettet de siste restene av Østromerriket. I mai 1460 invaderte osmanene også Morea og Demetrios ble tatt til fange mens hans yngre bror Thomas flyktet. I løpet av sommeren 1460 hadde osmanene skaffet seg full kontroll over halvøya bortsett fra noen få garnisoner som opprettholdt motstanden i et års tid.
Kulturelt senter rediger
Provinshovedstaden Mistra i det sørlige Peloponnes hadde fram mot 1400 utviklet seg til et kulturelt sentrum på bekostning av Konstantinopel som var sterkt preget av forfall og nedgangstid. Byen tiltrakk seg kunstnere, filosofer og religiøse ledere som filosofen Georgios Gemistos Plethon og den framtidige patriarken Georgios Scholarios[2].
Se også rediger
Referanser rediger
Litteratur rediger
- John Julius Norwich, Bysants historie, Pax Forlag, 1997
- Steven Runciman, Lost Capital of Byzantium: The History of Mistra and the Peloponnese, Tauris Parke Paperbacks ,2009, ISBN = 978-1-84511-895-2