Igino Eugenio Cardinale

Igino Eugenio Cardinale (født 14. oktober 1916 i Fondi i Lazio i Italia, død 24. mars 1983 i Brussel i Belgia) var en italiensk katolsk prelat som tilbrakte sin karriere i Den hellige stols diplomatiske tjeneste. Han hadde rang av erkebiskop og var apostolisk nuntius fra 1963 til sin død i 1983.[1]

Igino Eugenio Cardinale
Født14. okt. 1916Rediger på Wikidata
Fondi
Død24. mars 1983Rediger på Wikidata (66 år)
Brussel
BeskjeftigelseKatolsk prest (1941–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1963–)
  • titulær erkebiskop (1963–)
  • apostolic nuncio to Belgium (Belgia, 1969–)
  • Apostolic Nuncio to Luxembourg (Luxembourg, 1969–)
  • Apostolic Nuncio to the European Union (Den europeiske union, 1970–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetItalia (19461983)
Kongedømmet Italia (19161946)
UtmerkelserStort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Det pavelige diplomatakademi ved Piazza della Minerva (inngang) i Roma

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Ihino Eugenio Cardinale ble født i det sentrale Italia. Familien hans hadde emigrert til USA, men returnerte fra Boston til Italia i 1918, og faren hans tjenestegjorde så i den italienske hær som kavalerioffiser da Igino ble født.[2] De reiste tilbake til USA etter slutten av første verdenskrig og Igino tilbrakte barndommen i Boston.[3] Han studerte i USA ved St. Agnes Academy i New York City[2][4] og returnerte deretter til Italia og studerte på seminarer i Gaeta, Salerno, Posillipo og Roma.[5]

Prest rediger

Inigo Eugenio Cardinale ble presteviet i erkebispedømmet Napoli den 13. juli 1941.[6]

Han begynte å studere ved det pavelige kirkelige akademi i 1941 og gikk inn i Den hellige stols diplomatiske tjeneste i 1946.

Hans hans tidlige posteringer tok ham til Egypt, Palestina, Transjordan, Arabia og Kypros før han returnerte til Roma i 1952 av helsemessige årsaker.[3] Han virket i statssekretariatet da han ble utnevnt til dets protokollsjef den 30. september 1961.[4] Det neste året var han undersekretær for kommisjonen som var ansvarlig for å organisere Det andre Vatikankonsil.[3] Hans sentrale plassering i Vatikanet, hans entusiasme for den nye pave og hans innsikt i pave Johannes XXIIIs tenkning som han hadde vunnet ved sin onkel Giuseppe de Luca som publiserte pavens skrifter, hadde allerede gjort ham til en viktig kilde for pressen,[7] og etter pave Johannes død ga han journalister sine innsidesinnlikk om både pave Johannes og internasjonale relasjoner under hans pontifikat.[8][a] Både under og tiår etter pave Johannes' pontifikat knyttet Cardinale seg selv og pave Johannes til et velvillig syn på kunstig prevensjon.[9]

Titularerkebiskop, apostolisk delegat rediger

Den 4. oktober 1963 utnevnte pave Paul VI ham til titulærerkebiskop av Nepte og til apostolisk delegat til Storbritannia,[3] og pave Paul bispeviet ham selv den 20. oktober samme år[10] De medkonsekreende var kurieerkebiskopene Pietro Sigismondi og Sergio Pignedoli.

På sin postering i London lyktes han i å vinne henstand for en prest som ble avskjediget som redaktør for et religiøst magasin og suspendert fra sine prestefunksjoner for å ha kalt kirken «åpenbart korrupt» i en lederartikkel.[11][12] I juli 1967 ble han i Coventry den første katolikken som preket i en ikke-katolsk engelsk katedral siden reformasjonen, skjønt hendelsen utløste en antikatolsk demonstrasjon i London.[13]

Apostolisk nuntius rediger

Han ble utnevnt til nuntius til Belgia 19. april 1969[14] og tillike Luxembourg 9. mai 1969.[15] Da Den hellige stol dessuten etablerte diplomatiske bånd med Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) i 1970, ble han utnevnt til nuntius til den internasjonale organisasjonen og til «spesiell utsending og fast representant» til Europarådet, EECs rådgivende forsamling i Strasbourg[16]

Han var fortsatt nuntius til Belgia, Luxembourg og EEC, og representant til Europarådet, da han døde i Brussel av en blodinfeksjon 24. mars 1983 i en alder av 66 år.[17] Han ble gravlagt på den romerske kirkegård i Castel di Guido.

Forfatter rediger

Han forfattet en bok om Vatikanets diplomati[18] og en annen om dets utmerkelser og dekorasjoner.[19]

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Fotnoter rediger

Type nummerering
  1. ^ He appears to be the source of this anecdote, though it identifies him as chief of protocol in 1958: "It was soon apparent to those nearest him that he was not going to be an inactive Pope. Going over the speech for his coronation with Mgr. Cardinale, his chief of protocol, Pope John saw him wincing at occasional modernisms of speech. He had been trained under Pius XII, a purist in language. John looked at him over his spectacles. 'Well? What's the matter?' Hesitantly Mgr. Cardinale ventured that such phrases did not appear in Palazzi's dictionary. Pope John looked at him for a moment and then said: 'Well, if necessary we shall reform even Palazzi!'"[8]

Referanser rediger

  1. ^ «Bishops who are not Ordinaries: CAR…». www.gcatholic.org. Besøkt 30. mai 2020. 
  2. ^ a b «Apostolic Delegate to Boston was Boston Resident». Catholic Transcript. 10. oktober 1963. 
  3. ^ a b c d «Envoy to Britain a Man of his Time». Catholic Herald. 11. oktober 1963. Arkivert fra originalen 23. juni 2019. Besøkt 1. desember 2021. 
  4. ^ a b «Protocol Chief Named». New York Times. 1. oktober 1961. 
  5. ^ «Archbishop Igino Eugenio Cardinale [Catholic-Hierarchy]». www.catholic-hierarchy.org. Besøkt 30. mai 2020. 
  6. ^ «Archbishop Igino Eugenio Cardinale [Catholic-Hierarchy]». www.catholic-hierarchy.org. Besøkt 30. mai 2020. 
  7. ^ Hebblethwaite, Peter (2010). John XXIII: Pope of the Century. Bloomsbury Publishing. s. 166. ISBN 9781441184139. 
  8. ^ a b Trevor, Meriol (2000). Pope John: Blessed John XXIII. Gracewing Publishing. s. xi, 262. ISBN 9780852444801. Besøkt 23. juni 2019. 
  9. ^ Kaiser, Robert Blair (1987). The Encyclical That Never Was. A&C Black. s. 47, 67. ISBN 9780722034057. 
  10. ^ «Consecration of papal envoy to Britain». Catholic Herald. 18. oktober 1963. Arkivert fra originalen 23. juni 2019. Besøkt 1. desember 2021. 
  11. ^ «Papal Envoy is upset over sacked editor». Catholic Herald. 17. februar 1967. Arkivert fra originalen 23. juni 2019. Besøkt 1. desember 2021. 
  12. ^ «Suspension is Lifted». New York Times. 18. februar 1967. 
  13. ^ «Incident anticatholique à Londres». Le Monde (fransk). 4. juli 1967. 
  14. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXI. 1969. s. 293. Besøkt 15. januar 2020. 
  15. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXI. 1969. s. ???. Besøkt 15. januar 2020. 
  16. ^ «Vatican Establishes Ties With the Common Market». New York Times. 11. november 1970. 
  17. ^ «Archbishop Igino Cardinale». New York Times. 26. mars 1983. 
  18. ^ Cardinale, Igino (1962). Le Saint-Siège et la diplomatie: Aperçu historique, juridique et pratique de la diplomatie pontificale (fransk). Paris, Rome, Tournai: Desclée & Cie. 
  19. ^ Cardinale, Hyginus Eugene (1985). Orders of Knighthood, Awards and the Holy See (3rd utg.). Buckinghamshire: Van Duren.  edited and revised by Peter Bander van Duren
  20. ^ www.catholic-hierarchy.org cardie, lest 1. desember 2021