Eugène Tisserant

katolsk kardinal

Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant (født 24. mars 1884 i Nancy i Frankrike, død 21. februar 1972 i Albano Laziale i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var dekanus for kardinalkollegiet fra 1951 til sin død.

Eugène Tisserant
Tisserant.jpg
FødtEugène Gabriel Gervais Laurent Tisserant
24. mars 1884[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Nancy[5]Rediger på Wikidata
Død21. feb. 1972[6][1][2][3]Rediger på Wikidata (87 år)
Albano Laziale[7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Bibliotekar, diplomat, teolog, arkivar, katolsk prest (1907–)[8]Rediger på Wikidata
Embete
8 oppføringer
Dean of the College of Cardinals (19511972), katolsk erkebiskop (1937–), kardinal (1936–), Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (19581960), cardinal-bishop of Ostia (19511972), katolsk biskop (1937–), titulær erkebiskop (1937–), seat 37 of the Académie française (19611972)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Institut national des langues et civilisations orientales, École du LouvreRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Medlem av
7 oppføringer
Académie française (19611972), Académie des inscriptions et belles-lettres, Académie de Stanislas, Det pavelige vitenskapsakademi, American Academy of Arts and Sciences, Accademia Nazionale dei Lincei, Medieval Academy of America (1967–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser
8 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, storkorset av Isabella den katolskes orden, Croix de guerre 1914–1918, æresdoktor ved université Laval (1970)[9][10], storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden, storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1958), Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem, Rettferdige blant nasjonene (2021)[11]Rediger på Wikidata
Signatur
Eugène Tisserants signatur
Våpenskjold
Eugène Tisserants våpenskjold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Eugène Tisserant kom fra en slekt med veterinærer; faren var dertil kirkevert. Han ble utdannet ved bispedømmet Nancys seminar, ved Det katolske institutt i Paris og ved Det pavelige bibelinstitutt i Jerusalem. Han begynte da å lære seg en rekke faglig relevante språk, og med årene behersket han amharisk, arabisk, akkadisk, engelsk, fransk, gresk, hebraisk, italiensk, latinsk, persisk, russisk, assyrisk og tysk.[12]

PrestRediger

Han ble presteviet i 1907 i Nancy. Frem til 1914 virket han ved Det pavelige athenaeum Sant'Apollinare og Vatikanbiblioteket. Under første verdenskrig var han offiser i den franske hæren. Etter å ha blitt dimittert i 1919 ble han assisterende bibliotekar ved Vatikanbiblioteket, og i 1930 ble han bibliotekets pro-prefekt.

Kardinal, titularerkebiskopRediger

Han ble kreert til kardinaldiakon av pave Pius XI i 1936. Samme år ble han sekretær for Kongregasjonen for Østkirkene. I juni 1937 ble han titularerkebiskop av Iconio. Han ble bispeviet av Eugenio Pacelli i juli samme år, og ble forfremmet til kardinalprest, med Santa Maria sopra Minerva som tittelkirke.

Tisserant ble i 1938 medlem av det franske Académie des Inscriptions et Belles-Lettres.

Ved siden av andre verv i Vatikanet ble han i 1948 visedekanus for kardinalkollegiet, og i 1951 ble han dekanus. Han ble samtidig forfremmet til kardinalbiskop av Ostia.

Tisserant deltok i konklavet 1939, son valgte kardinal Eugenio Pacelli til pave Pius XII. Han vat en av de seks franske kardinalene som deltok i konklavet. Kardinal Tisserand var heftig anti-nazistisk[13], og i 1939 møtte han Henri Navarre fra de franske hemmelige tjenester og ga sin støtte til alle de katolske nettverkene som beskyttet jødene. Han spilte en ledende rolle som uoffisiell diplomat under andre verdenskrig. Han fordømte Ustasha og fransiskanske presters og munkers medvirken i folkemordet på serbere under den uavhengige staten Kroatia.

Tisserant deltok også på konklavet 1958 og konklavet 1963. De to siste ledet han i egenskap av å være dekanus.

I 1961 ble han opptatt i Académie française (stol 37, 1961–1972) og fra 1958 var han utenlandsk medlem av Accademia dei Lincei. I 1962 ble han innvalgt i American Academy of Arts and Sciences.

I 1970 vendte han seg mot pave Paul VIs beslutning om å utelukke alle over 80 år gamle kardinaler fra konklaver og reiste tvil om pavens sunnhelstilstand.[14] Han var selv på dette tidspunkt 86 år gammel og således rammet av bestemmelsen.

Han døde 21. februar 1972 i Albano Laziale.

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Eugene Kardinal Tisserant, Munzinger IBA 00000001976, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Dizionario bio-bibliografico dei bibliotecari italiani del XX secolo, Dizionario bio-bibliografico dei bibliotecari italiani del XX secolo ID tisserant[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ AlKindi, General Diamond Catalogue ID 5989[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Léonore database, Léonore 19800035/1125/29025, www2.culture.gouv.fr, besøkt 23. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID eugene-tisserant, besøkt 23. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID eugene-tisserant, besøkt 23. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID tiss, besøkt 3. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.ulaval.ca[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ geschichte.univie.ac.at[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.yadvashem.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Murphy, Paul I; Arlington, R. Rene (1983). La Popessa. New York: Warner Books Inc. pp. 195–194; 261–262. ISBN 0-446-51258-3.
  13. ^ Gilles Ferragu: «Les Églises en guerre mondiale», i Alya Aglan og Robert Frank (red.), 1937-1947 : La Guerre-monde, tome II, Gallimard, 2015, s. 1 687.
  14. ^ Spiegel: http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-43822764.html , 1970-12-07, lest 2013-11-30
  15. ^ www.catholic-hierarchy.org tiss, lest 20. november 2020

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Francesco Marchetti-Selvaggiani 
Dekanus for kardinalskollegiet
Etterfølger:
 Amleto Giovanni Cicognani