Wikipedia

Icchantika

Icchantika (sanskrit; devanāgarī: इच्छन्तिक, tradisjonell kinesisk: 闡提, pinyin: yīchǎntí, Wade-Giles: i-ch'an-ti, koreansk: 일천제, McCune-Reischauer: ilcheonje, japansk: issendai, katakana: イッセンダイ, vietnamesisk: nhất xiển đề) er innenfor mahāyānabuddhismen betegnelsen på personer som er så moralsk fordervet at de ikke kan oppnå nirvāṇa eller forløsning fra den onde sirkelen (samsara) til verdenslidelsen (dukkha).

Sanskritordet iccháti (इच्छति), av roten íṣ (इष्), betyr «å ønske», «å søke» eller «å lengte etter». Ordet har samme mening i det middelindoariske språket pāḷi, som lå tett opp til det språket som Siddharta Gautama talte. I enkelte av pāḷiskriftene til skolen theravāda brukes ordet i betydningen «å holde fast ved», «å hevde» eller «å påstå». En icchantika i denne sammenheng, er derfor «en som er påståelig», stivnakket og som holder fast ved illusjoner. På kinesisk omtales slike personer som duàn shàngēn zhě (斷善根者), «de som er ukorrigerbare». De omtales også som jiāozhòng (焦種) eller «en som har brent frøene til mulighetene for opplysning».

Slik begrepet icchantika er blitt overlevert til oss, kan det tolkes som personer med alvorlige personlighetsforstyrrelser. I snever forstand har begrepet også blitt brukt om konservative munker som på en rigid måte holdt fast ved visse av de tidlige buddhistiske skolene, og som motsatte seg de nyere idéene om menneskets iboende buddhanatur. Ordet opptrer for første gang i tathāgatagarbhasūtraene før eller omkring 100 e.Kr, på en tid da den nye skolen mahāyāna kjempet mot de eldre skolene. Det finnes beviser for at ordet ble brukt i en nedsettende forstand om den tidligere skolen vaibhāṣika.

Begrepet icchantika har skapt en heftig debatt i østasiatisk buddhisme. Under Tang-dynastiet mente for eksempel den nye retningen tiāntái at forestillingen om icchantika var i strid med Lotussutraens forkynnelse av alle veseners iboende buddhanatur. Debattene om begrepet forplantet seg også til Kamakura-periodens Japan, og skapte skismer i japansk buddhisme.

Navnet rediger

Etymologi rediger

Sanskritordet iccháti (इच्छति), av roten íṣ (इष्),[1] betyr «å ønske», «å søke» eller «å lengte etter».[2] I mars 2007 publiserte den japanske orientalisten Seishi Karashima en analyse hvor han påviste at ordet icchantika samsvarer med ordet icchati på pāḷi.[3]

I pāḷiskriftene[4] betyr icchati «å favorisere», «å holde fast ved», «å hevde», «å påstå», «påstander (i form av en teori)», etc.[5] Ordet brukes også med denne betydningen i Nāgārjunas verk en avhandling om middelveien.[6] Begrepet icchantika – som et skjellsord, i betydningen «en som er påståelig» og «en som har meninger om», opptrer første gang i tathāgatagarbhasūtraene før eller omkring 100 e.Kr.[7]

Begrepet forekommer ikke i ikke-buddhistisk litteratur fra denne tidlige perioden.[8] Tolkningene «hedonist» (som første gang brukt av D.T. Suzuki i 1930[7]) eller «sekularist», som er blitt brukt av flere japanske orientalister, synes derfor å være feilaktig.[9] Karashima har foreslått at icchantikas kan ha vært konservative munker som på en rigid måte holdt fast ved visse lærdommer fra de tidlige buddhistiske skolene, og som motsatte seg de nyere idéene om menneskets iboende buddhanatur.[3] Den naturlige kandidaten for dette er skolen vaibhāṣika.

I ratnagotravibhāga (uttaratantraśāstra), som er et kompendium til tathāgatagarbhasūtraene, synes videre icchantika å bli tolket som «en som ønsker transmigrasjon (å bli gjenfødt som noe som er lavere enn et menneske)».[3][10]

Kinesiske navneformer rediger

Den normaliserte kinesiske navneformen er yīchǎntíqié (一闡提伽),[11] den forkortes ofte som yīchǎntí (闡提).[12]

I 100-binds verket Lydene og meningen i skriftene (一切經音義, yíqièjīng yīnyì), som ble samlet av Huì-lín (慧琳) mellom 788 og 810 under Tang-dynastiet,[13] brukes navneformen yīchǎndǐkē (一闡底柯).[14][15] I abhidharmasamuccaya som ble oversatt av Xuánzàng i år 652 under tittelen dàshèng āpídámójí lùn (大乘阿毘達磨集論),[16] brukes navneformen yīchǎndǐjiā (一闡底迦);[17][18] den gjengis også som yīchǎntíjiā (一闡提迦)[19] og yìdiānjiā (一顚迦).[20] I śuraṅgamasūtraen, som ble oversatt av Pāramiti 705 e.Kr., omtales icchantika som diānjiā (顚迦).[21][22]

I móhē zhǐguān, bedre kjent under sin japanske tittel maka shikan, omtales icchantika som jiāozhòng (焦種) eller «en som har brent frøene til mulighetene for opplysning».[23][24] Den samme gjengivelsen brukes i den kinesiske oversettelsen av abhidharmakośakārikā.[24][25]

I «teksten med tusen tegn» (梵語千字文, fànyǔ qiānzì wén), som ble skrevet av Yìchēng (義淨, 635-713), og som ble brukt som hjelpemiddel til å oversette sanskritbegreper til kinesisk, brukes navneformen āchǎndǐjiā.(阿闡底迦).[26][27] Andre navneformer er chǎndǐ (闡底)[28] og chǎntí (闡提).[29]

Fānyì míngyì jí (翻譯名義集) definerer en icchantika som «en som ikke tror på årsak og virkning, er uten skam (for misgjerninger), ikke tror på karmiske virkninger, ikke kan se nåtiden og fremtiden, som ikke er intim med spirituelle venner, og som ikke følger den moralske disiplin som blir undervist i av buddhaene» (不信因果, 無有慚愧, 不信業報, 不見現在及未來世, 不親善友, 不隨諸佛所說教誡).[30]

Begrepets historie rediger

Pāḷiskriftene rediger

Utdypende artikler: Buddhaghosa, visuddhimagga og kathāvatthuppakarana

I det femte århundre e.Kr, skrev kommentatoren Buddhaghosa sin berømte oppsummering av buddhismen på Sri Lanka under tittelen visuddhimagga (විසුද්ධිමග්ග), eller «renhetens vei». I denne teksten forekommer ordet icchanti, men uten de negative konnotasjonene som ordet etterhvert fikk i Øst-Asia. Ordet brukes i betydningen «holde fast ved», «hevder», «tenker om (en teori)», «godkjenne» og «innrømme».[4][5]

 
Maleri av Buddhagosha som overleverer tre kopier av visuddhimagga i det buddhistiske klosteret Kelaniya raja maha vihara i det sørvestlige Sri Lanka.
Foto: Anandajoti Bhikkhu (17. juni 2015)
310.20f akkharacintakā pana atthaṃ avicāretvā nāmamattam etan ti icchanti, ye pi atthaṃ vicārenti, te sattāyogena sattā ti icchanti.[4]
«Likevel, etymologer som ikke betrakter meningen hevder at det bare er et navn, mens de som betrakter meningen hevder at et "vesen" [satta] blir kalt slik med referanse til det "lyse prinsipp" [satta].»[4]

338.30f ārammaṇātikkamato catasso pi bhavant' imā / aṅgātikkamam etāsaṃ na icchanti vibhāvino.[4]
«Mens de betrakter overgivelsen av objektet, er de fire. Den vise innrømmer ikke overgivelsen av faktorer som man kan anerkjenne.»[4][5]

375.20f aṅgārammaṇavavatthāpanam pi eke icchanti aṭṭhakathāsu pana anāgatattā addhā taṃ bhāvanāmukhaṃ na hoti.[5]
«Noen vil også holde fast ved definerende faktorer og objekter, men ettersom dette ikke er gitt i kommentarene er det helt sikkert et emne i utviklingen.»[5]

692.27f ye pana nānābhisamayaṃ icchanti tesaṃ uttaraṃ Abhidhamme Kathāvatthusmiṃ vuttam eva.[5]
«Men om de som vil holde fast ved at [de forskjellige sannheter]» gjennomtrenges separat, er mer sagt i Abhidharma [pitaka] i Kathāvatthu[ppakarana].»[5]

Den ovennevnte teksten – kathāvatthuppakarana i Abhidhamma pitaka, ble etter tradisjonen forfattet av Moggaliputta-Tissa (327–247 f.Kr.) under det tredje buddhistiske konsil. Buddhagosha skrev en kommentar til denne teksten med tittelen kathāvatthuppakarana-aţţhakathā. Der finner vi en lignende anvendelse av dette verbet:[5] 

37.2f Saṃmityā vajjiputtakā sabbatthivādino ekacce ca mahāsaṅghikā arahato pi parihāniṃ icchanti.[5]
«Saṃmityāene, vajjiputtiyaene, sabbatthivādinene og enkelte av mahāsaṅghikāene holder fast ved at en arhat kan falle bort.»[5]

41.5f tattha ye paranimmitavasavattideve upādāya tad upari devesu maggabhāvanam pi na icchanti seyyathāpi saṃmityā.[5]
«Men enkelte, deriblant saṃmityāene, tror ikke på noen frelsesvei-kultur blant de høyere devaer.»[5]

81.15f tattha ye sabbasmimpi anāgate ñāņaṃ icchanti seyyathāpi andhakā.[5]
«Men enkelte, deriblant andhakāene, anser at innsikten i enhver del av fremtiden er mulig.»[5]

Buddhagosha brukte ordet på samme måte i khuddakapāţha paramatthajotikā. Det samme gjelder pāḷigrammatikken saddanitī, som ble forfattet av Aggavaṃsa av Pagan i år 1154.[4]

Madhyamaka rediger

Utdypende artikkel: En avhandling om middelveien

Ordet icchanti brukes også av mahāyānaskolen madhyamaka, men ikke som et skjellord. Nedenfor følger fire eksempler fra Nāgārjunas grunnleggende verk en avhandling om middelveien (mūlamadhyamakakārikā):[6]

 
Tibetansk fremstilling av Nāgārjuna (150–250 e.kr.).
Opplastet av Ivan T. (10. februar 2008)
II.10d. gantur gamanam icchataḥ[5]
«Fordi han holder fast ved [at der er] bevegelsen til en beveger».[5]

VI.8 cd Sahabhāvaprasiddhyarthaṃ pṛthaktvaṃ bhūya icchasi[5]
«Du holder fast ved mangfoldet [hos to entiteter] i den hensikt å etablere sameksistens.»[5]

VI.9 cd katamasmin pṛthagbhāve sahabhāvaṃ saticchasi[5]
I hvilken av [de to entiteter] holder du fast ved sameksistens, når mangfoldet [hos de to entiteter] eksisterer?[5]

XII.1 svayaṃ kṛtaṃ parakṛtaṃ dvābhyāṃ ahetukaṃ duḥkham ity eka icchanti tac ca kāryāṃ na yujyate[6]
Noen forsikrer om at lidelsen oppstår som dyd ved å være selvskapt, skapt av andre, både selvskapt og skapt av andre, eller uten årsak. En slik [forsikring som behandler lidelsen som en] virkning, er ikke forsvarlig.»[31]

Abhidharmakośabhāsya rediger

Utdypende artikkel: Abhidharmakośabhāsya

Abhidharmakośakārikā (अभिधर्मकोष्हकारिका), eller «vers om abidharmas skattkammer», er en nøkkeltekst om abhidharma som ble skrevet av Vasubandhu i det 4. eller det 5. århundre. Den er en introduksjon til de syv tekster om abhidharma i sarvāstivāda-skolens kanon, og den oppsummerer læresetningene til sarvāstivāda i 8 kapitler med 600 vers.[32] Vasubandhu skrev selv en kommentar på 8 000 prosavers til sitt eget verk med tittelen abhidharmakośabhāsya (अभिधर्मकोषभास्य). Der kritiserer han fortolkningene som gjøres av sarvāstivāda, vaibhāṣika, pudgalavāda og andre av de tidlige buddhistiske skolene; kritikken kommer fra perspektivet til sautrāntika.[33]

I dette verket forekommer ordet icchanti flere ganger, med samme betydning. Her er noen eksempler:[34][35]

 
Kinesisk illustrasjon av Vasubandhu som den 21. patriark innenfor Zen.
Opplastet av Miuki (19. november 2006)
s.72 I.8 caturthadhyānabhūmikām api nirodhasamāpattiṃ nikāyāntarīyā ichhanti[31]
«de som tilhører andre skoler holder fast ved» at [det er] oppnåelsen av opphør [nirodhasamāpatti], som tilhører det fjerde stadium av meditasjon.[31][36]

s.72 I.17 atītasyāpy astitvāt işyate vaibhāşikaiḥ samanantarapratyayatvam[31]
«Vaibhāşikaene holder fast ved at [det er] en øyeblikkelig forutgående situasjon [i sinnet] på grunn av eksistensen til fortiden [i sinnet]»[31]

s.85 I.13 ye tu rūpaṃ rūpasya nēcchanti sabhāgahetuṃ teșām eșa granthaḥ icchā-vighātāya saṃpravarttate "atītāni mahābhūtāny anāgatānāṃ mahābhūtānāṃ hetur adhipatir iti"[31]
«Likevel, den følgende tekst motsier forsikringen til de som ikke aksepterer idéen om at form [rūpa] er formens korresponderende årsak: "De store elementene i fortiden er en årsak og en dominerende faktor i de store elementene i fremtiden"»[31][37]

s.189 I.4 atra tu kecit tīrthaṃkarā icchanti: "paramāņavo nityāste tadānīṃ ṡiṣyanta"[31]
«Når det gjelder dette, forsikrer enkelte tīrthaṃkarāer: Atomene er permanente og vedvarer til tiden [for verdens ødeleggelse]».[31][36]

s.212 I.23 tad etat kasyacid apy ahorātrād adeṡanān nēcchanti vaibhāşikaḥ[31]
«Vaibhāşikaene forsikrer ikke dette [saṃvarōtpāda, produksjonen av disiplin], fordi [dette] ikke er foreskrevet [av Buddha] for noen, hinsides dag og natt»[38][39]

s. 216 I.8 vināpi hi saṃvareṇōpāsakaḥ prajñaptito na tu bhikșuśrāmaņerāv iti te tv etan nēcchanti kāśmīrāḥ[38]
«Selv uten disiplin er en upasāka betegnet som [en upasāka]. Det er ikke tilfelle for en munk eller en novise. [Vaibhāşikaene] i Kashmir aksepterer ikke dette.»[38][40]

s. 223 I.6 dhanarṇavat tu kāśmīrair āpannasyēṣyate dvayam //39// Kāśmīrās tu khalu vaibhāşikaḥ evam icchanti: "na maulīm adhyāpattim āpannasyāsti bhikşusaṃvaratyāgaḥ. Kim kāraṇam? na hy ekadeśakṣobhāt kṛtsnasaṃvaratyāgo yukta" iti ...[38]
«Likevel holder kashmirerne fast ved at en lovbryter besitter to ting slik som rikdom og gjeld. [39] De kashmirske vaibhāşikaene, holder likevel fast på følgende "[Selv om] en [munk] begår alvorlige forbrytelser, mister han ikke disiplinen til en munk. Hvorfor? Det er ikke rimelig at den minste misgjerning fører til tapet av hele hans disiplin".»[38][41]

s.229 I.24 apare punaḥ pañcavidhaṃ karmēcchanti [s. 234 I.4] tad evam nēcchanti vaibhāşikaḥ[38]
«Det er likevel andre som holder fast ved at det er fem typer av karma ... Vaibhāşikaene aksepterer ikke dette.»[38][42]

s. 248 I.10 ye tari Dārṣṭāntikas abhidhyādīn eva manaskarmēcchanti teṣām te kathaṃ karmapatāḥ[38]
«I denne henseende, hvordan kan disse [begjærlighet, etc.] være veier for handling for Dārṣṭāntikaene som holder fast ved at begjærlighet, etc. er handlinger av sinnet?»[38][43]

s.284 I.8 tad etan nēcchanti vaibhāşikaḥ[38]
«Vaibhāşikaene aksepterer ikke dette.»[38]

s.407 I.I evaṃ tu nēcchanti vaibhāşikaḥ[38]
Vaibhāşikaene aksepterer ikke således.[38]

s.440 I.14 yatēcchanti nikāyāntarīyāḥ dharmāntaram eva caitasikaṃ prītiḥ. saumanasyaṃ tu triṣv api dhyānesu sukham iti[38]
«... liksom de som tilhører andre skoler holder fast ved at prītiḥ (glede) er en mental dharma som er forskjellig fra sammanasya (glede) og at sammanasya er glede i de tre meditasjoner».[44][45]

s. 461 I.I yat tari vātsīputriyāḥ pudgalaṃ santam icchanti viçāryaṃ tāvad etat[46]
«I denne henseende holder vaibhāşikaene fast ved at pudgala eksisterer. La oss nå undersøke dette».[46][47]

Yogācārabhūmiśāstra rediger

 
Tibetansk fremstilling av Asaṅga (315–390).
Opplastet av Ivan T. (18. februar 2008)

Utdypende artikkel: Yogācārabhūmiśāstra

Yogācārabhūmiśāstra (योगाचारभूमिषास्त्र) eller «avhandling om yogapraksisens stadier», er et oppslagsverk innenfor retningen Yogācāra. Teksten tilskrives Asaṅga (315–390) eller Maitreyanātha (270–350). Teksten har en hovedseksjon på 14 bind og en supplementær seksjon bestående av fire tekster. Det 12. bindet i hovedseksjonen bærer tittelen bodhisattvabhūmi (बोधिसत्त्वभूमि) eller «bodhisattvastadiet». I denne seksjonen finnes det et eksempel på at icchati betyr «(ikke) aksepterer»:[46] 

Bbh 47.8f yaḥ kaṡic chramaṇo vā brāhmaṇo vā tac ca nēcchanti yena ṡūnyaṃ, tad api nēcchanti yat ṡūnyaṃ[46]
«Der er en bestemt type asket eller brahmana som ikke aksepterer dette på grunn av noe som er tomhet; han aksepterer heller ikke» det som er tomhet.[46]

I eksempelet ovenfor er icchati brukt som et nøytralt begrep. Det finnes også eksempler i samme teksten på at icchantika betraktes som et skjellsord. I årene 646–648 ble yogācārabhūmiśāstra oversatt til kinesisk av Xuánzàng (玄奘, 602–664) i 100 bokruller under tittelen yú jiā shī de lùn (瑜伽師地論).[48] I denne oversettelsen gjengis icchantika som duàn shàngēn zhě (斷善根者) eller «de som er ukorrigerbare».[49][50]

Også i den tibetanske versjonen[a] brukes icchantika som et skjellsord. Der leser vi at icchantika er dge ba'i rtsa ba chad pa, dge ba'i rtsa ba kun tu bcad pa, dge ba'i rtsa ba yang dag par bcad pa (དགེ་བའི་རྩ་བ་ཆད་པ,་དགེ་བའི་རྩ་བ་ཀུན་ཏུ་བཅད་པ,་དགེ་བའི་རྩ་བ་ཡང་དག་པར་བཅད་པ), «[de som foretar] annhileringen av kuśala-dharma (དགེ་བའི་རྩ་བ་, dge ba'i rtsa ba)[b] og den totale elimineringen av det korrekte (samyak)».[50]

Hastikakṣyasūtraen rediger

Karashima påviser også begrepet i hastikakṣyasūtraen eller «sūtraen om styrken til elefanten».[46] Dette er en tidlig mahāyānasūtra som er bevart både på sanskrit, tibetansk og kinesisk. Sūtraen blir sitert i den første bhāvanākrama av Kamaśila: 

na kaścil labhyate bhāvo yasōtpādasya sambhavaḥ //
asaṃbhaveṣu dharmeṣu balaḥ saṃbhavam icchati[46][52]
«Ingen substans, hvis generering eksisterer, kan bli oppfattet. Uvitende folk forelsker seg i eksistensen innenfor ikke-eksisterende dharmaer».[46][53]

Yogācāraskolens teori om fem personlighetstyper rediger

Yogācāraskolen opererer med en teori hvor personers temperament eller personlighetstrekk klassifiseres i «fem kategorier» (五性各別, wǔxìng gèbié):[54]

  • personligheten til en śrāvaka (聲聞, shēng wén)
  • personligheten til en pratyekabuddha (辟支佛, pìzhīfó)
  • personligheten til en bodhisattva (菩薩, púsà)
  • personligheten til en ubestemt natur (不定性, bùding xìng)
  • personligheten til en icchantika (一闡提), som mangler muligheten til å oppnå opplysning

Icchantika kategoriseres som personer som mangler enhver form for «ubesmittede frø»; de har derfor ingen mulighet for å oppnå opplysning verken gjennom den såkalte «hīnayāna» eller mahāyāna, men er dømt til evig fortapelse.[54]

I Kina og Japan ble det samme standpunktet inntatt av retningene Fǎxiāng zōng og Hossō-shū.[54] Denne teorien var fokus for en heftig debatt østasiatisk buddhisme, fordi skillet mellom ulike buddhistiske «veier» var i strid med læren om ekayāna.[c] Dette emnet er omtalt i detalj av Vasubandhu i hans avhandling om Buddhanaturen (佛性論, fóxìng lùn).[d]

De er ifølge enkelte mahayanatekster de mest grunnleggende og spirituelt fordervede av alle vesener. Begrepet innebærer total hedendom og grådighet.[59]

I Tathāgatagarbhasūtraene, som spesielt nevner icchantikas, er begrepet brukt om de som ikke tror på Buddha, hans evige selv, hans dharma eller på karma, og som motsetter seg buddhismens moralske kodeks (de fem bud) og vinaya.[59]

I fānyì míngyì jí (翻譯名義集), «samlingen av meninger og begreper», som ble skrevet under Song-dynastiet, leser vi at en icchantika er «en som ikke tror på årsak og virkning, som er uten skam (for misgjerninger), som ikke tror på karmiske virkninger, som ikke kan se nåtiden og fremtiden, som ikke er intim med spirituelle venner, og som ikke følger den moralske disiplin som blir undervist i av buddhaene».

Noter rediger

Type nummerering
  1. ^ Den tibetanske versjonen av yogācārabhūmiśāstra er oppdelt i åtte forskjellige tekster i Tengyur:
    * Toh. 4035 [1–20]: yogacarabhumi (རྣལ་འབྱོར་སྤྱོད་པའི་ས་, rnal 'byor spyod pa'i sa)
    * Toh. 4036 [21–34] yogacaryabhumau sravakabhumi (རྣལ་འབྱོར་སྤྱོད་པའི་ས་ལས་ཉན་ཐོས་ཀྱི་ས་, rnal 'byor spyod pa'i sa las nyan thos kyi sa)
    * Toh. 4037 [35–50] yogacaryabhumau bodhisattvabhumi (རྣལ་འབྱོར་སྤྱོད་པའི་ས་ལས་བྱང་ཆུབ་སེམས་དཔའི་ས་, rnal 'byor spyod pa'i sa las byang chub sems dpa'i sa)
    * Toh. 4038 [51–80] yogacaryabhumiviniscayasamgraha (རྣལ་འབྱོར་སྤྱོད་པའི་ས་རྣམ་པར་གཏན་ལ་དབབ་པ་བསྡུ་བ་, rnal 'byor spyod pa'i sa rnam par gtan la dbab pa bsdu ba)
    * Toh. 4039 [85–98] yogacaryabhumau vastusamgraha (རྣལ་འབྱོར་སྤྱོད་པའི་ས་ལས་གཞི་བསྡུ་བ་, rnal 'byor spyod pa'i sa las gzhi bsdu ba)
    * Toh. 4040 [99-100] yogacaryabhumau vinayasamgraha (རྣལ་འབྱོར་སྤྱོད་པའི་ས་ལས་འདུལ་བ་བསྡུ་བ་, rnal 'byor spyod pa'i sa las 'dul ba bsdu ba)
    * Toh. 4041 [83–84] yogacaryabhumau paryaysamgraha (རྣལ་འབྱོར་སྤྱོད་པའི་ས་ལས་རྣམ་གྲངས་བསྡུ་བ་, rnal 'byor spyod pa'i sa las rnam grangs bsdu ba)
    * Toh. 4041 [81–82] yogacaryabhumau vivaranasamgraha (རྣལ་འབྱོར་སྤྱོད་པའི་ས་ལས་རྣམ་པར་བཤད་པ་བསྡུ་བ་, rnal 'byor spyod pa'i sa las rnam par bshad pa bsdu ba).[48]
  2. ^ Kuśala-dharma (善根, shàngēn) eller «virtuose røtter» er moralsk positive handlinger som bærer gode frukter. Røttene på et tre brukes som metafor på godhet. En annen benevnelse i yogācāra er «gode frø» (kuśala-mūla).[51] I abhidharmakośakārikā er Kuśala-dharma inngangsporten til «veien av å se» eller darśana-mārga (見道, jiàndào) hvor utøveren hever seg til ubesmittet visdom. De tre primære gode røtter av fravær av begjær (無貪, wú tān), fravær av antipati (無瞋, wú chēn) og fravær av uvitenhet (無癡, wú chī).
  3. ^ I bṛhadāraṇyaka upanishad brukes ekayāna som en metafor på en åndelig utvikling, hvor våre mange erfaringer er en del av den samme erfaringsveien. I pālikanonen brukes det i satipaṭṭhāna sutta i sutta piṭaka til å beskrive en meditasjon som innbefatter en rekke ulike meditative teknikker (dhyāna). Metodene er mange, men målet er det samme – nemlig oppmerksomt nærvær (vipassanā og lignende metoder), som er syvende del av den edle åttedelte veien.
    Ekayāna var noe som appellerte til Kina. Kinesisk buddhisme var i århundrenes løp, ifølge tradisjonen, blitt splittet det opp 10 skoler,[55] mens filologer opererer med mellom 7 og 15 skoler. Med tid og stunder begynte de å rivalisere; og ikke minst madhyamaka og yogācāra syntes å være innbyrdes motstridende.
    I året 575 e.Kr. under suidynastiet, grunnla Zhiyi skolen tiāntái i det sørøstlige Kina. Den historiske rammen for tiāntái var behovet for å oppheve motsetninger; i Kina var behovet høyst levende, mens det i India opphørte med buddhismens hendøen. Prinsippet i ekayāna er å forene de ulike retningene i «èn vei», som omfatter dem alle, og som selv blir den ultimate veien. Og denne synkronismen fant Zhiyi i lotussūtraen. Både tiāntái og huayan zong (som også baserte seg på ekayāna) kritiserte Fǎxiāng zōng for å kunstig dele buddhismen opp i ulike retninger eller veier. I slutten av Heian-perioden og tidlig i Kamakura-perioden ble den japanske Hossō-shū likeledes kritisert av tendai og Nichiren-shū for å innta dette perspektivet.[54]
  4. ^ I det 4. eller 5. århundre skrev Vasubandhu fra Peshawār i Gandhāra sin avhandling om Buddhanaturen (佛性論, fóxìng lùn);[56] teksten ble oversatt til kinesisk av den indiske buddhistmunken Paramārtha mellom 557 og 569 e.Kr.[57] Denne teksten proklamerer buddhanaturens universitalitet.[58]

Referanser rediger

  1. ^ Wictionary, इष्
  2. ^ Wictionary, इच्छति
  3. ^ a b c Karashima, 2007
  4. ^ a b c d e f g Karashima 2007, side 67
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Karashima 2007, side 68
  6. ^ a b c Karashima 2007, side 68-69
  7. ^ a b Karashima 2007, side 73
  8. ^ Karashima 2007, side 73-74
  9. ^ Karashima 2007, side 72-73
  10. ^ Karashima 2007, side 78-79
  11. ^ Muller 2011, 一闡提伽 (icchantika)
  12. ^ Muller 1993, 一闡提 (icchantika)
  13. ^ Tripikata Koreana, tekst nr 1498
  14. ^ Muller 1993, 一闡底柯 (icchantika)
  15. ^ Wittern 2002, Taishō, bind 54, tekst nr 2128, 622a16
  16. ^ Tripikata Koreana, tekst nr 572
  17. ^ Muller 2011, 一闡底迦 (icchantika)
  18. ^ Wittern 2002, Taishō, bind 31, tekst nr 1605, 673c25
  19. ^ Muller 2003, 一闡提迦 (icchantika)
  20. ^ Muller 2003, 阿闡底迦 (icchantika)
  21. ^ Muller 2011, 一闡提伽 (icchantika)
  22. ^ Wittern 2002, Taishō, bind 19, tekst nr 945, 106a4
  23. ^ Wittern 2002, Taishō, bind 46, tekst nr 1911, 103b24
  24. ^ a b Muller 1993, 焦種 (person who has burnt the seeds of the possibility of awakening)
  25. ^ Wittern 2002, Taishō, bind 46, tekst nr 1955, 236a27
  26. ^ Wittern 2002, Taishō, bind 54, tekst nr 2133, 1084b9
  27. ^ Muller 2003, 阿闡底迦 (icchantika)
  28. ^ Muller 2011, 闡底 (icchantika)
  29. ^ Muller 1993, 闡提 (icchantika)
  30. ^ Wittern 2002, Taishō, bind 54, tekst nr 2131, 1084a29
  31. ^ a b c d e f g h i j Karashima 2007, side 69
  32. ^ Enc.Britannica, 2010
  33. ^ Gold, 2015
  34. ^ Pradhan, 1975
  35. ^ Karashima 2007, side 69-71
  36. ^ a b Poussin, 1931, s. 210
  37. ^ Poussin, 1931, s. 256
  38. ^ a b c d e f g h i j k l m n Karashima 2007, side 70
  39. ^ Poussin, 1931, s. 63
  40. ^ Poussin, 1931, s. 75-76
  41. ^ Poussin, 1931, s. 95
  42. ^ Poussin, 1931, s. 115-116
  43. ^ Poussin, 1931, s. 169
  44. ^ Karashima 2007, side 70-71
  45. ^ Poussin, 1931, s. 159
  46. ^ a b c d e f g h Karashima 2007, side 71
  47. ^ Poussin, 1931, s. 232
  48. ^ a b Tripikata Koreana, tekst nr 570
  49. ^ Wittern 2002, Taishō, bind 30, tekst nr 1579, 615b11
  50. ^ a b Muller 2003, 斷善根者 (incorrigible)
  51. ^ Muller 1993, 善根 (wholesome_roots)
  52. ^ Tuci 1978
  53. ^ Sharma, 1997
  54. ^ a b c d Muller 1993, 五性各別 (five natures)
  55. ^ The Chinese Buddhist Schools Arkivert 14. desember 2013 hos Wayback Machine., buddha.net, 2008
  56. ^ Wittern 2002, Taishō, bind 31, tekst nr 1610, 787a1–813a
  57. ^ Tripikata Koreana, tekst nr 266
  58. ^ Muller 1993, 佛性論 (Buddha-nature Treatise)
  59. ^ a b Hodge, Stephen (2006). «On the Eschatology of the Mahaparinirvana Sutra and Related Matters» (PDF). lecture delivered at the University of London, SOAS. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juni 2013.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 14. juni 2013. Besøkt 6. mai 2016. 

Litteratur rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Icchantika&oldid=23823173»