Henri Werling

Henri Werling (fullt navn Alphonse Marie Ferdinand Henri Werling, også kalt Heinrich Werling, eller H. Verling; født 14. desember 1879 i Luxembourg i storhertugdømmet Luxembourg, død 22. februar 1961 i Kodasema i Estiske SSR i Sovjetunionen) var en luxemburgsk katolsk prest i jesuittordenen som var apostolisk administrator ad interim for Estland.

Henri Werling
Født14. des. 1879Rediger på Wikidata
Luxembourg byRediger på Wikidata
Død22. feb. 1961Rediger på Wikidata (81 år)
Esna, EsnaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Protestantisk prestRediger på Wikidata
Nasjonalitet LuxembourgRediger på Wikidata
Barndomshjemmet, og Werling-bankens sete, i Luxembourg, postkort fra 1902
Säravad Tähed, 1928
Skriv om estisk statsborgerskap for pater Werling.
Deler av Werlings nytestamentoversettelser, utgitt 1940

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Henri Werling var sønn av Ernst Heinrich Marie Friedrich Werling (1851-1916) og Marie Antoinette Virginie Schaefer (1851-1937). Det var ni barn i alt, og Henri Werling var den eldste av guttene. Henri Werlings far Ernst Werling og bestefaren Heinrich Werling (1820–1863) var bankierer (Bankhaus Heinrich Werling und Compagnie, grunnlagt 1856[1] / Banque Werling, Lambert et Cie, grunnlagt 1882). Familien bodde i Luxembourg i St. Michelsstrasse 1, der Henri Werling ble født. Familien var av tysk ætt på begge sider. På mannsiden nedstammet de fra Peter Joseph Heinrich Werling som var født i Merzig og ble luxemburgsk statsborger i 1851. På morssiden var han bestefar Ferdinand Schaefer, en tysk kjøpmann født i Trier.

Prest, jesuittRediger

Henri Werlings far ønsket av sønnen skulle overta etter ham i banken, men Henri fulgte et prestelig kall og begynte på presteseminaret i bispedømmet Luxembourg.[2] I 1899 trådte han inn i jesuittordenen. Etter et dusins år med studier og forberedelser ble han presteviet den 25. august 1912.

Pater Werling virket så i Østerrike, Nederland, Sveits, Polen og Tyskland frem til tidlig i 1920-årene.

Virke i EstlandRediger

Henri Werling ble presteviet den 25. august 1912, og kom til Estland i 1923. Han var den første jesuitten som gikk i tjeneste i Estland etter motreformasjonen på 1600-tallet[3][4] Da han kom dit begynte han umiddelbart å lære estisk.

På den tiden besto den romersk-katolske kirke der av bare to menigheter, i Tallinn (Reval) og i Tartu (Dorpat), som til tross for Estlands uavhengighet tilhørte det latviske erkebispedømme Riga. Den daværende apostoliske delegat for Estland, erkebiskop Antonino Zecchini S.J., omstrukturerte sjelesorgen med hensyn til etablering av en apostolisk administrasjon for Estland og utnevnte Henri Werling til administrator i Tartu den 21. oktober 1923. Det var rundt 200 katolikker i Tartu i 1923.[5] (Senere arbeidet Werling også i Kuressaare, Rakvere og Tallinn.)

I Tartu utfoldet han en aktivitet som førte til en stadig voksende og anerkjennende likestilling av den katolske kirke i Estland. Den 13. februar 1928 publiserte Henri Werling Säravad Tähed («Skinnende stjerner») for første gang, et katolsk magasin på estisk.

Werlings Säravad Tähed ble planlagt som en serie, hvorav det første heftet var dedikert til bønn. Den første publikasjonen ble publisert, og det er mulig at hele den planlagte serien allerede i utgangspunktet var tenkt rettet mot et bredere publikum enn katolikker. Werling så på målet med serien som å «utdype [en estiske] sjelekulturen». Denne tenkemåten lånte han fra den katolske teologen og tyske biskopen Michael von Faulhaber (1869–1952), som understreket at «kulturens sjel er sjelens kultur» (Die Kultur der Seele ist die Seele der Kultur). Werling advarte om at kulturen ikke ville overleve uten religiøst liv og snart ville bli en «ukulturert og døende kultur» (s. 3). I dette lyset kan det filosofiske grunnlaget for Werlings Seravad Tähed-serie anses som svært velvalgt, og relevansen har ikke falmet så langt (pave Johannes Paul II ble lang tid etter kjent for å advare om den invaderende «dødskultur»). «Det fedrene har drømt om lenge har kommet uventet til sønnene: Friheten til å strebe etter kultur etter eget ønske». (ibid.) Werling minnet esterne om at frihet kommer som en gave fra Gud og at hvis Gud ikke bygger huset, vil byggherrene arbeide forgjeves. Derfor begynte serien sannsynligvis med en publikasjon dedikert til bønn, for «visdommens begynnelse er gudsfrykt».

Etter at Eduard Profittlich S.J., tidligere sogneprest i Tallinn, var blitt utnevnt til ny apostolisk administrator for Estland den 13. mai 1931, overtok Henri Werling menigheten St. Peter og Paul i hovedstaden, hvor han også viste stort engasjement. Den estiske offentlighet begynte å vise en økende interesse for den katolske kirken, og gudstjenestene med deres prekener, som nå var på estisk, var også populære blant annerledes troende.

I 1931 ble den katolske katekisme utgitt på estisk. Tidsskriftet Kiriku Elu (1933) begynte også sin publikasjon[6]. Etter initiativ fra Profittlich ble det grunnlagt et trykkeri, hvor Markusevangeliet ble trykket i 1940 av Werling. Trykkpressen fikk også utarbeidet Lukasevangeliet, men det ble ikke publisert på grunn av hendelsene i 1940, da de nye sovjetiske makthavere skrudde kraftigere til mot kirkene. Herrik Moorson-Murdu fra Estland hjalp også Werling med oversettelsen.

Etter ytterligere år med fruktbart arbeid i Estland, ble den katolske kirkes arbeid begrenset som et resultat av Hitler-Stalin-pakten, hvorved Sovjetunionen foretok en voldelig annektering av Estland den 17. juni 1940. Sovjetiske religionsregulerende lover trådte til slutt i kraft og ble håndhevet med administrative tvangsmidler. Den hellige stol vurderte faren for den apostoliske administrator Eduard Profittlich, som i mellomtiden var blitt ordinert til erkebiskop, som så høy at man den 14. januar 1941 utnevnte Henri Werling til apostolisk administrator for Estland ad interim for det tilfelle at den rettmessige overhyrde ikke lenger ville kunne utøve embede. Da denne situasjonen så inntraff med arrestasjonen av erkebiskopen den 27. juni 1941, overtok Henri Werling jurisdiksjon over den apostoliske administrasjon.

Fengsel i SovjetunionenRediger

Den 15. august 1945 ble Henri Werling selv deportert ved fornyelsen av den sovjetiske annektering av Estland[7], til Uralfjellene i Perm oblast. Fra disse årene er hans korrespondanse med søstre i menigheten i Tartu; derfra mottok han også pakker[8] Med pater Werlings deportasjon henfalt den estiske apostoliske administrasjon til sedisvacantia rerum politicarum causa (Manglende lederskap av politiske grunner).[9] Menighetene var imidlertid fremdeles aktive, da under tilsyn fra den katolske erkebispedømmet Riga.

Det skulle vare helt til den ettersovjetiske tid at den pavelige nuntius erkebiskop Justo Mullor García kunne utnevnes til innta rollen som apostolisk administrator.

Tilbake til sovjetisk EstlandRediger

Det var først i 1954 at Henri Werling var i stand til å returnere til Estland fra fengsel lenger inne i Sovjetunionen. Returen var underlagt strenge betingelser, og med forbud mot å utøve prestelige funksjoner. Han fikk bosette seg i Kodasema, der han bodde sammen med en medbror fra jesuittordenen.

I tøværsperioden under Nikita Khrusjtsjov fikk han igjen lov til å virke som prest, noe han gjerne gjorde så lenge helsen hans, som var svekket av den lange fengselsperioden, tillot det.

Werling fortsatte da åpent å arbeide med sin oversettelse av Det nye testamente. I et brev fra 1958 nevner han at han har oversatt ikke bare evangeliene, men også Apostlenes gjerninger.[10]

Werlings nytestamentlige oversettelse var ment å «hjelpe leserne til å forstå Kristi og apostlenes lære riktig», men han utelukket ikke alternative tolkninger. Et av de interessante målene til Werling med å oversette har vært å korrigere inkonsistensen i navnene som stod i tidligere estiske bibeloversettelser. Werlings løsninger var neppe særlig vellykkede. Ikke desto mindre er hans arbeid en udiskutabelt viktig publikasjon i estisk bibeloversettelses historie, ettersom det var den første kommenterte utgave av Det nye testamente på estisk. I følge Vello Salo viste dette at den katolske kirke var godt forut for sin tid i så henseende.[11]

DødRediger

 
Henri Werlings grav

Henri Werling døde i Kodasema den 22. februar 1961. På det tidspunktet kunne han ikke vite at erkebiskop Eduard Profittlich, som var blitt deportert til Kirov, hadde dødd nøyaktig på samme dato 19 år tidligere.

Pater Henri Werlings grav er på Liiva kirkegård i Tallinn.[12]

MinneutstillingRediger

Fra 24. november 2016 til 7. januar 2017 ble pater Werling ihukommet med en utstilling på Bibliothèque nationale du Luxembourg med tittel Une vie singulière... Henri Werling (1879-1961), un jésuite luxembourgeois en Estonie[13][14].

LitteraturRediger

  • Bodo Bost. "Ein Luxemburger Jesuit, der zum Glaubenszeugen in Estland wurde". Luxemburger Wort, 6. Mee 2000.
  • Bodo Bost. "Vor 40 Jahren starb P. Henri Werling SJ, ein Luxemburger Glaubenszeuge in Estland". Die Warte 2001, N° 7 (22. Februar), S. [4]; N° 8 (8. März), S. [4].
  • Bodo Bost. Jesuiten in Estland 1923 bis 1961 : neue Publikation bringt mehr Licht in das Wirken des in der Sowjetunion verstorbenen Luxemburger Glaubenszeugen Henri Werling SJ (1879-1961). Die Warte 2004, N° 9 = N° 2068 (4. März), S. [2].
  • Bodo Bost. "Das Glück katholisch zu sein" - 50 Todestag des Luxemburger Jesuiten Henri Werling : ehemaliges Oberhaupt der katholischen Kirche Estlands fast neun Jahre in den Straflagern des "Archipel Gulag". Die Warte 2011, N° 8 (3. März), S. 13-15.
  • Bodo Bost. Viele religiöse Höhepunkte : Erinnerung an den Luxemburger Jesuiten Henri Werling. Die Warte 2012, N° 5 (2. Februar), S. 6-7.
  • Bost, Bodo, 2018. Pater Henri Werling und der Theologe Marcel Reding. Chronik einer verpassten Chance. Die Warte 2018, N° 36 (20. Dezember 2018).
  • Philippe Henri Blasen / Antoinette Reuter. «...une vie singulière avec de nombreuses bonnes pensées. » - Henri Werling SJ et la mission catholique en Estonie; Cluj-Napoca (Casa Cǎrții de Ştiințǎ), 2016; 115 S., Bibliographie, 6 Photoën, 2 Fac-simileë vu Bréiwer an 1 Kaart vun Estland 1936. ISBN 978-606-17-0891-8 - [1]
  • Õunapuu, Rein. "Intervjuu Günther-Johannes Stipaga" – Kiriku Elu, nr 7(10), September 1990. S. 7–12 - [2]
  • Vello Salo. Eesti katoliiklased 1930–1940. Isa Vello Salo loeng Pirita kloostris [3].
  • Christoph Wrembeck. Paater Henri Werlingi SJ aeg, 1942–1961. – Jesuiidid Eestis 1923–1961. Tartu 2003. S. 140–169

ReferanserRediger

  1. ^ https://www.industrie.lu/WerlingLambertLuxembourg.html
  2. ^ Vello Salo. Suurim armastus. Usutunnistajaid Eestist. Koostanud Vello Salo. Johannes Esto Ühing. Tartu, 1998
  3. ^ Bodo Bost: Luksemburgi jesuiidi Henri Werlingi 50. surmapäevaks. 1. osa. Eesti Kirik 12. oktober 2011
  4. ^ Christoph Wrembeck: Jesuiidid Eestis 1923–1961. Tartu 2003. Lk 22.
  5. ^ Aus der Provinz, nr 11, nov. 1923. – Christoph Wrembeck. Jesuiidid Eestis 1923–1961. Tartu 2003. Lk 21–22.
  6. ^ Christoph Wrembeck: Jesuiidid Eestis 1923–1961. Tartu 2003. Lk 149
  7. ^ "Kirik Eestis" – Kiriku Elu 1(178) 2005, lk 15
  8. ^ Bodo Bost: Luksemburgi jesuiidi Henri Werlingi 50. surmapäevaks. 1. osa. Eesti Kirik 12. oktoober 2011.
  9. ^ "Kirik Eestis" – Kiriku Elu 1(178) 2005, lk 15
  10. ^ Vello Salo: Eesti katoliiklased 1930–1940. Isa Vello Salo loeng Pirita kloostris.
  11. ^ Vello Salo: Eesti katoliiklased 1930–1940. Isa Vello Salo loeng Pirita kloostris.
  12. ^ Nettside om Liiva-gravlunden i Tallinn (Search for deceaded, Henri Verling)
  13. ^ Infoen op der Websäit vum CDMH
  14. ^ - Bibliothèque nationale du Luxembourg