Hellas’ geografi
Hellas' geografi består hovedsakelig av nær 80 prosent fjell og Hellas er således det mest fjellrike i Europa. De vestlige delene av Hellas består av innsjøer og våtmarksområder. Pindosfjellene ligger sentralt i de nordlige delene av fastlandet, og har en gjennomsnittlig høyde på 2 650 meter over havet. Disse fjellene henger geologisk sammen med de mange øyene i Egeerhavet helt ned til Kreta og Rhodos. Sentral- og vest-Hellas har mange høye og bratte topper, delt opp av mange kløfter og andre karakteristiske landskapstrekk. Verdens nest dypeste kløft, Vikos, ligger her. Med et vertikalt fall på over 1 100 meter er den kun slått av Grand Canyon i USA. Olymposfjellet med sine 2 919 meter er Hellas' høyeste punkt. Hellas har kystlinje som er 13 676 km lang, den største i Middelhavsbassenget.[1]
| Hellas’ geografi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| 39°00′N 22°00′Ø | |||
| Grenser | Albania 282 km Bulgaria 494 km Tyrkia 931 km Nord-Makedonia 228 km | ||
| Areal – Totalt – Land – Vann | 131 940 km² 130 860 km² 1 140 km² | ||
| Høyder – Høyeste – Laveste | Olymposfjellet 2 919 m Middelhavet 0 m | ||
| Landegrenser | 1 935 km | ||
| Kystlinje | 15 021 km | ||
| Klima | Middelhavsklima | ||
| Naturressurser | Bauxitt, kull, magnesium, petroleum, marmor, sink, nikkel, bly, vannkraft, hvete, frukt og grønnsaker, tobakk, oliven, salt, druer, bomull | ||
| Arealbruk – Dyrket mark – Avlinger – Skog – Annet | 19% 8% 50% 23% | ||
| Irrigert land | 13 140 km² (1993 est.) | ||
 | |||
Hellas ligger i sørøstlige Europa og består av den sørligste delen av Balkanhalvøya, (også kalt det greske fastlandet) og halvøya Peloponnes.[2] Hellas’ to største byer, Athen og Thessaloniki, ligger her. I tillegg består Hellas av en 1425 av store og små øyer, hvorav 166 er bebodd. Øyene er delt inn i øygrupper slik som Kykladene, Dodekanesene, Sporadene, De joniske øyer, Nordlige egeiske øyer og De saroniske øyer. Øya Kreta ligger ikke i noen øygruppe. Det gjør heller ikke Kypros, som er nært knyttet til den greske interessesfæren, men som geografisk ligger nærmere Tyrkia.[3]
Hellas grenser i nord til Bulgaria, Nord-Makedonia og Albania, i vest mot Det joniske hav, i sør mot Middelhavet og i øst mot Egeerhavet. Kystlinjen er 15 000 km lang. Landet strekker seg fra rundt 35°00′N til omtrent 42°00′N og fra 19°00′Ø til 28°30′Ø. Det får dermed store klimatiske variasjoner, selv om Middelhavet styrer det meste av klimaet.[4][5]
Fysisk geografi
rediger
Hellas ligger i sørøstlige Europa, og grenser til Det joniske hav og Middelhavet. Det er et halvøyland, med en skjærgård på rundt 3000 øyer.
Landet har et totalt areal på 131 957 km2,[6] hvorav landarealet er 130 647 km2 og indre vann (innsjøer og elver) utgjør 1 310 km2. Det har landegrenser med Albania (212 km), Nord-Makedonia (234 km), Bulgaria (472 km) og Tyrkia (192 km) som til sammen måler ca. 1110 km. Av landets totale territorium er 83,33 % eller 110 496 km2 fastlandsterritorium og resten 16,67 % eller 21 461 km2 er øyterritorium.[7] Landet har en eksklusiv økonomisk sone på 505 572 km2.
Hellas har kystlinje som er 13 676 km lang, avhengig av hvordan det måles, den største i Middelhavsbassenget.[1]
80 % av Hellas er fjell. Pindosfjellkjeden ligger over sentrum av landet i nordvest-til-sørøstlig retning, med en maksimal høyde på 2637 moh. Utvidelser av den samme fjellkjeden strekker seg over Peloponnes og under vann over Egeerhavet, og danner mange av de egeiske øyer, også Kreta, og går sammen med Taurusfjellene i det sørlige Tyrkia. Sentrale og vestlige Hellas inneholder høye og bratte topper krysset av mange kløfter og andre karstiske landskap, som Meteora og Vikoskløften (Vikos Gorge) – sistnevnte er verdens dypeste kløft i forhold til bredden, og den tredje dypeste etter Barranca del Cobre i Mexico og Grand Canyon i USA, stuper vertikalt i mer enn 1100 meter.[8][9]
Fjellet Olympos er det høyeste punktet i Hellas, det 7. høyeste og det 9. mest framtredende fjellet på fastlandet i Europa (sammen med Gerlachovský štít i Slovakia og i Karpatene og Großglockner i Østerrike som et eget fjell),[10] som stiger til 2917 moh.[11] Rodopifjellene, som strekker seg til 2 191 moh,[12] danner grensen mellom Hellas og Bulgaria; dette området er dekket med store og tette skoger.
Hellas' laveste punkt er havnivået.[13]
Sletter finnes i det østlige Thessalia, i det sentrale Makedonia og i Trakia i nordlige Hellas.
Ytterpunktene i Hellas
rediger
Klikk for større utgave
De ekstreme ytterpunktene i Hellas er[14]
- Nord: landsbyen Ormenio (41°45′41″ N, 26°13′15″ E)
- Sør: øya Gavdos (34°48′11″ N, 24°07′25″ E)
- Øst: øya Strongyli Kastellorizou (36°06′17″ N, 29°38′39″ E)
- Vest: øya Othoni (39°51′11″ N, 19°22′41″ E)
Arealbruk
rediger- Jordbruksareal: 63,4 % (2018 anslag)[15]
- Dyrkbar jord: 19,71 % (2018 anslag)[15]
- Permanente avlinger: 8,95 % (2018 anslag)[15]
- Permanent beite: 34.8% (2018 anslag)[15]
- Skog: 30,5 % (2018 anslag)[15]
- Annet: 71,37 % (2012 anslag)[15]
- Irrigert land: 16.4 %, 15 550 km2 (2007 anslag)[16]
Det greske fastlandet
rediger
Klikk for større utgave
Fastlands-Hellas utgjør den sørligste delen av Balkanhalvøya med ytterligere to mindre halvøyer som stikker ut fra den: Khalkidiki og Peloponnes. Den nordlige delen av landet omfatter regionene Makedonia og Trakia. Mot sør smalner fastlandet inn og omfatter regionene Epeiros, Thessalia og Sentral-Hellas, hvor regionen Attika og hovedstaden Athen ligger. Lenger sør er den mindre halvøya Peloponnes atskilt fra resten av det greske fastlandet av Korintbukta og Saroniabukta, men forbundet med Korinteidet.[17]
Det greske fastlandet dekker omtrent 80 % av det totale territoriet i Hellas og er stort sett dekket av fjell. Den største fjellkjeden i Hellas er Pindosfjellkjeden, den sørlige forlengelsen av De dinariske Alper, som danner ryggraden til det greske fastlandet, og skiller Epeiros fra Thessalia og Makedonia. Landets høyeste fjell er Olympos, som også skiller Thessalia fra Makedonia. Den høyeste toppen stiger til 2 918 moh, noe som gjør den til den nest høyeste på Balkan-halvøya[18] etter Musala i Rilafjellene som er 2 694 moh.[19]
Antall øyer varierer mellom 1200 og 6000.[20] Et antall som ofte er sitert i reiseguider er 1425 øyer, hvorav 166 sies å være bebodd.[21] Den greske turistorganisasjonen rapporterer et tall på 6000, med 227 av dem bebodd.[22] Paris Match øker imidlertid dette tallet til 9 841 øyer, hvorav bare 169 har en registrert kontinuerlig menneskelig tilstedeværelse.[23]
De greske øyene utgjør omtrent 20 % av landets totale territorium,[24] og varierer sterkt i størrelse så vel som i klima. Landets største øy er Kreta, med Euboea (Evvia) som nest største. Andre store greske øyer er Rhodos og Lesbos i Egeerhavet, og Korfu og Kefallinia i Det joniske hav. Mange av de mindre greske øyene danner øygrupper eller kjeder, tidvis kalt skjærgårder, med bemerkelsesverdige eksempler som Kykladene og Sporadene i henholdsvis i sør og i det sentrale Egeerhavet.
Øygrupper
redigerKun større øyer er nevnt innenfor de respektive øygrupper. En rekke mindre og ubebodde øyer finnes også.
Kykladene
redigerKykladene består av Mykonos, Delos, Paros, Antiparos, Naxos, Koufonisia, Keros, Skhinoussas, Irakila, Donoussa, Amorgos, Ios, Folegandros, Santorini, Thirassia, Anafi, Milos, Sifnos, Serifos, Syros, Tinos, Kythnos, Kea og Andros.
Dodekanesene
redigerDodekanesene består av Rhodos, Khalki, Kastellorizo, Kos, Pserimos, Kalimnos, Tilos, Telendos, Nisyros, Leros, Patmos, Lipsi, Symi, Kárpathos, Kasos og Astypalaia.
Sporadene
redigerSporadene består av Skiathos, Skopelos, Alonnisos og Skiros.
De joniske øyer
redigerDe joniske øyer består av Korfu, Paxos, Antipaxos, Lefkada, Ithaka, Kefallonia, Zakynthos og Kythira.
Nordlige egeiske øyer
redigerNordlige egeiske øyer i Egeerhavet består av Samos, Ikaria, Khíos, Psará, Inousses, Lesbos, Limnos, Agios Efstratios, Thassos og Samothrake.
De saroniske øyer
redigerDe saroniske øyer består av Egina, Poros, Hydra og Spetses.
-
Olympos -
Innsjøen Kremasta -
Potideakanalen i Khalkidiki -
Navagiostranden på øya Zakynthos
Klima
redigerDet er ikke så enkelt å skildre klimaet i et land som har 2000 øyer, høye fjelltopper og luftmasser som kommer fra både subtropiske og polare strøk. Middelhavet styrer likevel det meste av klimaet, og den våteste tiden på året er vinteren. Somrene er så godt som helt tørre, og størst sjanse for regnbyger har man lengst nord, men selv Thessaloniki får bare noen få våte dager hver måned. Temperaturen i lavlandet blir ofte svært høy (30-35°C), og nattetemperaturen i Athen går normalt ikke under 22°C i juli og august. Hellas' varmeste områder er det indre lavlandet i Peloponnes og Thessalia. I kystområdene blir som regel varmen dempet av en lett sjøbris, og mange områder får en vedvarende nordlig vind kalt etesian. Som de fleste andre steder i verden minker temperaturen med høyden, men i Hellas kanskje mer enn andre steder. På en varm ettermiddag kan temperaturen faktisk synke med så mye som 8°C per 1000 m.
Nedbøren tar seg litt opp på høsten, og det kan da komme enkelte tordenbyger. Selv midtvinters er det likevel lengre perioder med sol, kalt "de lykkelege dagene". Mest nedbør får vestsiden av Pindos- og Peloponnesfjellene, ofte i form av snø. På grunn av alle fjellområdene og alle øyene har kaldluften fra nord problemer med å trenge langt sør. Det betyr at kystbyene i nord er mye kaldere enn Athen og de sørlige områdene om vinteren. Kraftig kulde er sjelden, men et par ganger om vinteren kan snøbygene gå så langt sør som til Peloponnes, og det er ofte frost i enkelte dalstrøk. Om våren minker nedbøren igjen, men i Thessaloniki begynner den tørre perioden først i juni.
Athen har en årlig nedbørsnormal på 402 mm, mens Thessaloniki i nord har 470 mm. Athen har derimot bare normalt 27 mm fra juni og ut august.
Fauna og flora
rediger50% av Hellas er dekket av skoger med stor variasjon i vegetasjonen. En reise gjennom landet vil by på alt fra alpin barskog til typiske middelhavsplanter som for eksempel palmer.
Seler, havskilpadder og andre sjeldne marine dyrearter lever i havene rundt Hellas, mens skogene er hjem for blant annet brunbjørn, gaupe og ulv. Også rådyr, villgeit, rødrev og villsvin lever her.
Referanser
rediger- ^ a b «Field Listing :: Coastline», The World Fact Book CIA. Arkivert fra originalen Arkivert 3. mai 2011 hos Wayback Machine. 13. juni 2009
- ^ ««United Nations Group Of Experts On Geographical Names: Working Paper No. 48» (PDF). UN. 2006.
- ^ «Geography of Greece», Greeka
- ^ «Greece - Trends & Variability - Historical», World Bank Climate Change Knowledge Portal
- ^ «Climatology», HNMS, Hellenic National Meteorological Service
- ^ «Greece», CIA The World Factbook
- ^ Walker, H. Jesse (2012): Artificial Structures and Shorelines, Springer Science & Business Media, s. 208
- ^ Guinness World Records 2005: Special 50th Anniversary Edition
- ^ Chrysopoulos, Philip (4. mars 2024): «Vikos Gorge: The Greek Grand Canyon», Greek Reporter
- ^ Schmitt, A. (1983): Nouvelles contributions à l'étude géologique des Pieria, de l'Olympe, et de l'Ossa (Grèce du Nord) [Ph.D. dissert.]. Mons, Belgium, Faculté Polytechnique de Mons
- ^ Ampatzidis, Dimitrios; Moschopoulos, Georgios; et al (1. april 2023): «Revisiting the determination of Mount Olympus Height (Greece)», Journal of Mountain Science. 20 (4): 1026–1034. doi:10.1007/s11629-022-7866-8. ISSN [1993-0321 1993-0321].
- ^ Rhodope Mountains, Bulgariawalking.com
- ^ «Europe :: Greece», The World Factbook, CIA.
- ^ «Statistical Yearbook of Greece 2009 & 2010» (PDF), Hellenic Statistical Authority. s. 27. Arkivert fra originalen (PDF) 13. desember 2013.
- ^ a b c d e f «Greece Land use», Index Mundi
- ^ «Agricultural irrigated land (% of total agricultural land) - Greece», World Bank
- ^ «Where is the Isthmus of Corinth?», WorldAtlas
- ^ Olympus – «Emblematic Mediterranean Mountains», МИГ- Разлог
- ^ «Maja e Jezerces - the highest in Dinaric Alps», Wikiloc
- ^ Marker, Sherry; Kerasiotis, Peter (2010): «Greece in depth», Nadeau, Mark, red.: Frommer's Greece. Hoboken: Wiley; s. 12.
- ^ Poffley, Frewin (2002): Greek Island Hopping. Thomas Cook; s. 15.
- ^ Ellinikos Organismos Tourismou (EOT): Greek islands. Arkivert fra originalen 3. juni 2012.
- ^ «Top 5 : Les plus belles îles grecques», Paris Match 28. julu 2016.
- ^ Treves, Tullio; Pineschi, Laura (januar 1997): The Law of the Sea. ISBN 9041103260; s. 226
Eksterne lenker
rediger
|
På Commons finnes et atlas for Hellas |
- (en) Geography of Greece – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- A Geological Companion to Greece and the Aegean (PDF) av Michael og Reynold Higgins, Cornell University Press, 1996
