Kythnos
Kythnos (gresk: Κύθνος) er en gresk øy og kommune innenfor de vestlige Kykladene mellom Kea og Serifos. Den er 56 nautiske mil eller 104 km fra havnen i Pireus. Kythnos har et areal på rundt 100,2 km² og en kystlinje som er rundt 100 km lang hvor det er mer enn 70 strender, mange av dem fortsatt utilgjengelige via vei.
| Kythnos | |||
|---|---|---|---|
| Κύθνος | |||
 Landsby på Kythnos | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Egeerhavet | ||
| Øygruppe | Kykladene | ||
| Areal | 100,2 km² | ||
| Høyeste punkt | Kakovolo (356 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Hellas | ||
| Periferi | Sørlige egeiske øyer | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 1 456 (2011[1]) | ||
| Befolkningstetthet | 14,53 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Kythnos 37°14′N 24°15′Ø | |||
Bosetninger rediger
Øya har to betydelige bosetninger, landsbyen Messaria eller Kythnos (befolkning 561 per 2011), kjent lokalt som Khora («byen»), og landsbyen Dryopis eller Dryopida (befolkning 325). Begge landsbyene er kjent for sin vindfylte og ofte trappebelagte veier som er for trange og utilgjengelige for kjøretøyer. Begge landsbyene er maleriske, men har ulik arkitektoniske stiler. Khora har mer av de typiske flate takene som er karakteristiske for Kykladene mens Dryopidas tak er skrånende og flislagt. Khora er også kjent for sin store gresk-ortodokse kirkebygning.
Det er også en voksende kystbosetning kalt Kanala på østsiden av øya, og mange av de større strendene har en bosetning av en håndfull boliger. Aghios Dimitrios på sørenden av øya har det mest moderne bosetningen med små feriehus spredt langs fjellsiden over en bred sandstrand, bestrødd med påskeliljer. På nordøstenden av øya ligger Loutra hvor det bor rundt 80 mennesker, en landsby som er kjent for sine varme kilder og som det er sagt har helsebringende egenskaper. Selv det store turisthotellet har vært stengt i flere år, er badehuset fortsatt i virksomhet og besøkende kan legge seg i bløt i marmorkar for en beskjeden avgift.
Havnebyen heter Merichas (befolkning 369) og antallet endres betydelig i løpet av året. Før 1970-tallet var det ingen faste bosettere i moderne tid; en gresk fisker og hans hustru var de første som bosatte seg på årlig basis. I dag er det en voksende bosetning og særskilt i sommermånedene er byen preget av liv. Mange snakker engelsk som andrespråk. Merihas er knyttet til Pireus og til Lavrion med ferge, en tur som tar rundt en time, avhengig av båten og været. Konstruksjonen av en ny molo begynte i 2005 for å gi tilgang til større skip og ble fullført i 2008. Kythnos var inntil nylig betraktet som det siste av de betydelige øyene i Kykladene som var upåvirket av turismen. Likevel er øya fortsatt i stor grad ikke utviklet for masseturisme og de mer fjerne landsbyene er fortsatt preget av den gamle, tradisjonelle leveviset.
Historie rediger
Kythnos legger krav på å være ha den eldste kjente menneskelige bosetningene i øygruppen Kykladene, en mesolittisk bosetning (10000–8000 f.Kr.) ved Maroulas på nordøstkysten. Stedet, rett ved landsbyen Loutra, ligger ved kysten, og en stor del har blitt erodert bort av havet. Utgravninger i 1996 fant intakte menneskeskjeletter sammen med steinredskaper og en del av steinleggingen av et gulv, noe som indikerer langvarig bosetning. De var antagelig jegere og samlere.[2]
Forhistorisk tid rediger
Funn fra den første kykladiske periode på 2000-tallet f.Kr. på Skouries i nærheten av høyeste punkt, fjellet Profitis Elias, antyder at Kythnos var leverandør av råmaterialer for metallurgi til andre øyer i gresk bronsealder. levninger av steder for kobbersmelting og dagbrudd for gruvedrift av kobber, ble arkeologisk undersøkt i 1984-1985.[3]
De tidligste kjente bosetterne av øya var kariere, en førgresk stamme som antagelig var alliert eller underlagt minorerne på Kreta, og siden forflyttet seg til Anatolia av ulike årsaker, som ytre presse. Herodotos[4] nedtegnet at på 1200-tallet f.Kr. var det en annen førgresk stemme, dryopere, opprinnelig fra det greske fastlandet ved fjellet Parnassos, utvandret til øyene, først til Euboea og spredte seg siden til Kea, Kythnos og videre. Det er mulig at dette folket ga navn til den ene av øyas to landsbyer, Dryopis eller Dryopida. En del kilder forteller at øyas navn kommer fra en kong Kythnos fra dryopere, noe som mest sannsynlig er en senere mytologisk forklaring framfor henvisning til noe faktisk historisk figur. Dryopere skal også ha forflyttet seg videre grunn press fra innvandrende jonere, som hadde forflyttet seg ut av det greske fastlandet grunnet press fra dorere.
Antikken rediger
På Vryokastro overfor bukten Episkopi på den nordvestlige delen av øya ble delvis undersøkt på midten av 1900-tallet. Det avdekket gulv fra hus og en helligdom, foruten en del gjenstander. Arkeologen Alexandros Mazarakis-Ainian annonserte i en gresk avis i desember 2002 en enestående oppdagelse av en indre helligdom, en adyton, av et tempel som var funnet intakt og ikke plyndret.[5] Over 1 400 objekter, blant annet kostbare smykker i gull, sølv og bronse, statuetter av terrakotta, og malte vaser, ble avdekket. Arkeologene antar at det er et 2 700 år gammel tempel dedikert til enten Hera eller Afrodite. Gjenstandene er datert hovedsakelig fra 600-500-tallet f.Kr. Stedet Vryokastro ble avbefolket ved romersk tid. Øyene i Kykladene var alltid utsatt for pirater, og kanskje av den grunn har bosetningen flyttet fra kysten og i innlandet av øya til steder som var lettere å forsvare.
Levninger av en annen gammel bosetning med omfattende steinmurer kan bli sett helt nord på øya. Dette stedet, Kastro (gresk benevning for borg eller festning), var antagelig hovedstaden på øya i tiden fra år 0 og fram til bysantinsk tid. Stedet er nær uinntakelig: på tre steder er 150 meter klipper som går rett ned i havet. Den fjerne siden kan ankommes via en trang sti som ble barrikadert med en tykk og høy mur, og deler av denne er fortsatt i behold, sammen med murer som antyder flere hundre hus. Til tross for forsvarsverkene er det bevis på at byen ble ødelagt og gjenoppbygd gjentatte ganger. Befolkningsantallet varierte dramatisk i denne perioden, og i ulike tider ble øyas bosetning kraftig uttynnet grunnet plyndring og pest.[6]
Kun sjelden ble øya nevnt av antikke forfattere. I forbindelse med slaget ved Salamis i 480 f.Kr. nedtegnet Herodotos at Kythnos bidro med en trirem (krigsskip) og en pentekonter (skip med 50 rorere), og dette bidraget ble minnet på støtten av en gyllen offertripod ved Delfi.[7]
Tallrike antikke kilder gjentar, dog uten reell henvisning, at Aristoteles lovpriset regjeringen på Kythnos i hans tekst om Kythnos' konstitusjon. Nøyaktig hva han skrev er vanskelig å vite da alle hans skrifter om konstitusjonene til de 158 bystatene han undersøkte, har gått tapt, unntatt for den om Athen.[8]
Middelalderen rediger
I 1207 kom øya inn under styret til den latinske overherren Marco Sanudo, og øya forble underlagt republikken Venezia i 400 år. I løpet av denne perioden var øya kjent som Thermia, et navn avledet av de varme (termiske) kildene som finnes på nordøstkysten ved landsbyen Loutra (som betyr på «bad» på gresk). Disse badene var kjent siden romersk tid og var populære siden da som kursted. Hovedstaden forble Kastro og som ble ombygd som en venetiansk festning og kjent som «Tårnet i Thermia».[6]
Etter en beleiring, beseiret osmanske tyrkere den siste venetiansk overherre, Angelo Gozzadini, i 1617.[9] Etter at tyrkerne overtok ble Kastro forlatt og en ny hovedstad ble lokalisert i innlandet, slik navnet Messaria antyder. Senere ble denne byen kjent som Hora (avledet fra det greske betegnelsen for hovedstad, Khora, ettersom hovedstaden som regel var den eneste befestede bosetningen).
Tidlig moderne tid rediger
Under de muslimske osmanerne (tyrkerne) ble beboerne overgitt til seg selv og kunne fortsatte som kristne, men ble underlagt tung beskatning. Øya ble langsomt avfolket, angrepet av pirater og plaget av pest og sykdom. En stor andel døde av pesten i 1823, men uansett var øya en av de første greske øyene som gjorde opprør mot den osmanske undertrykkelsen og deltok i den greske uavhengighetskrigen i 1824.
Under regimet til den frie staten Hellas første konge, Otto I av Hellas, ble Kythnos et sted hvor man forviste politiske fanger, og grunnet dette var det et ikke vellykket opprør i 1862 av opprørere fra Syros som forsøkte å sette fangene fri.
Kythnos i dag rediger
På 1800-tallet levde øyboerne slik som de hadde gjort i århundrene tidligere, som sauebønder og som fiskere. Øya hadde få naturlige ressurser og manglet en god havn for fortøyning av større båter. Med det nye århundret ble det oppdaget jernmalm på øya og øyboerne kunne bli gruvearbeidere. Gruvedriften stoppet opp grunnet den andre verdenskrig og atter kom det utvandring til et antatt bedre liv i Athen eller utlandet.
Den greske turisttilstrømningene som begynte på midten av 1900-tallet gikk i stor graf forbi Kythnos ettersom havnen ikke kunne ta imot dyptgående ferger. Byggingen av en ny molo på 1970-tallet betydde store endringer. I dag er øya moderne og framgangsrik med en økende turistindustri. Den er forgrunnen innenfor alternative energikilder med etableringen av Hellas første vindparkanlegg i 1983.[10] Med tillegg av et fotoelektrisk system (solcelleanlegg) har behovet for innførsel av diesel for drive øyas elektrisitetsanlegg minsket med opp til 11 prosent.[11]
Kjente personer rediger
- Timanthes (300-tallet f.Kr.), maler
- Giorgos Zambetas (1925-1992), komponist
Referanser rediger
- ^ Detaljert resultat av folketelling 2011 Arkivert 25. desember 2013 hos Wayback Machine. (gresk)
- ^ Maroulas on Kythnos
- ^ Whitelaw T. (1998): «Colonisation and competition in the polis of Koressos: the development of settlement in north-west Keos from the Archaic to the Late Roman periods», National Hellenic Research Centre, s. 227- 257
- ^ Herodotos, Bk. viii, 73
- ^ Lobell, Jarrett A.: «Inner Sanctum Discovery», Archaeology Vol. 56 No 2, mars/april 2003
- ^ a b Smith, 1854 og Bent, 1885, opptrykk 2002
- ^ Herodotos, Bk viii, 46
- ^ En mulig kilde til sitat er fra leksikografen Valerius Harpokration på 200-tallet e.Kr. Se Smith, 1854, oppslaget om Kythnos er stavet «Cythnus».
- ^ I henhold til en fortelling gjenfortalt av J.L. Bent i hans reisebeskrivelse fra Kykladene, falt Kastro grunnet forrædersk triks av tyrkerne: en ung kvinne, høygravid og åpenbart i smerter, ankom inngangen og ba om å bli sluppet inn. Vaktmannens datter åpnet porten for henne, og da strømmet tyrkerne inn. Bent skrev at denne versjonen er bevart i en populær ballade på øya. Bent, 1885, gjenopptrykket 2002, kapittel 17
- ^ «Eletaen». Eletaen.gr.
- ^ "Large Scale Integration Of Renewable Electricity Production Into The Grids" (PDF) Journal of Electrical Engineering 58. 2007.
Litteratur rediger
- Bent, James Theodore (1885): The Cyclades: Life Among the Insular Greeks, opptrykt i 2002 av Archaeopress, Oxford. Kapittel 17 forteller om hans inntrykk av Kythnos
- Herodotos: The History, overs. av David Greene, Chicago: University of Chicago Press, pocketbok, 1988
- Smith, William, red. (1854): Dictionary of Greek and Roman Geography. Tilgjengelig via Perseus Project til Tufts University
- Vallinda, Antoniou (1896): History of the Island of Kythnos, monografi (gresk), gjenopptrykt av Syndesmos Kythnion, Athen, 1990.
Eksterne lenker rediger
- Offisielt nettsted
- (en) Kythnos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Generell informasjon om Kythnos[død lenke], Egeisk portal (engelsk)
