Milos

Milos (gresk: Μήλος) er en vulkansk gresk øy i Egeerhavet, rett nord for Kretahavet og er den sørligste øya i øygruppen Kykladene. Øya er berømt for statuen av Afrodite («Venus fra Milo», i dag i Louvre), og dessuten for statuene av den greske legeguden Asklepios (i dag i British Museum) og Poseidon og en arkaisk Apollon, begge i museet i Athen.

Milos
Μήλος
Adamas, havna på Milos
Geografi
Plassering		Egeerhavet
Øygruppe		Kykladene
Areal		151 km²
Høyeste punkt		Profitis Elias (748 moh.)
Administrasjon
Land		Hellas
Periferi		Sørlige egeiske øyer
Største bosetning		Plaka
Demografi
Befolkning		4 977 (2011)
Befolkningstetthet		32,96 innb./km²
Posisjon
Milos 36°25′N 24°15′Ø
Milos på Commons

Kommunen Milos omfatter også de mindre, ubebodde øyene Antimilos og Akradies. Øyas areal er 151 km² mens kommunens kombinerte landareal er 160,147 km². Øya er relativt tett befolket med 4 977 innbyggere (2011).

Den viktigste byen er Plaka som ligger over den lokale havnen Adamas. Andre steder på øya er Tripiti, Triovassalos og Pollonia. Det går daglig fergeturer fra Pollonia til den lille naboøya Kimolos.

Historie

«Afrodite fra Milos»

Tidlig historie

Obsidian fra Milos var en handelsvare så tidlig som 13 000 år siden og er naturlig forekommende glass i form av naturlig bergart som grunnet sin hardhet var velegnet som verktøyemne i steinalderen, eksempelvis i produksjon av knivblader. Bergarten ble benyttet som bytte- og salgsvare lenge før jordbrukskulturene begynte og senere. Selv om det var brytning og bergdrift av obsidian på Milos førte ikke det til utviklingen av fast besetning eller steinindustri på øya. Isteden kom de som søkte etter bergarten med båt, hogde velegnete emner fra steinbrukene og dro igjen.

Posisjonen til Milos mellom det greske fastlandet og Kreta, og øyas besittelse av obsidian, ga øya en betydelig posisjon i tidlig egeisk sivilisasjon. Milos tapte sin posisjon som våpenprodusent da bronse ble det foretrukne materialet for produksjon av kniver, sverd og andre våpen.

Siden oppdagelsen av Milos har øya vært mer eller mindre jevnlig bebodd siden 5000 f.Kr. Fra bronsealderen rundt år 2500 f.Kr. finnes levninger som tilskrives kykladisk sivilisasjon. Den første faste bosetning i form av en by eller tettsted, var på Fylakopi (gresk Φυλακωπή) og skjedde i gresk bronsealder og blomstret på det tidspunkt da utvinning av obsidian var i nedgang. De første bosetterne fisket tunfisk. Arkeologiske utgravninger på nordøstkysten av den britiske skole i Athen avdekket en bymur og et minoisk palass med en del betydningsfull og meget interessante veggmalerier. «Den berømte freskoen av en flygefisk funnet i ruinene av hovedhuset eller palasset ved Fylakopi, med dens delikate fargelegging og grafiske observasjon av naturen i grasiøs bevegelse av fisken, synes å være arbeidet til kunstner fra Kreta, som antagelig ble tilkalt til Milos for hensikten.» Deler av stedet har beklageligvis blitt erodert vekk av havet.

De fortidsgjenstander som ble funnet var innenfor tre hovedperioder, alle foregående den mykenske tidsalder i Hellas. Mye keramikk er avdekket, inkludert eksempler av en særegen stil med dekorative formgivning, hovedsakelig blomstermotiv, og dessuten betydelig depoter av obsidian. Det er en del tradisjoner av fønikisk tilstedeværelse på Milos.

I historisk tid ble øya bosatt av greske dorere fra Lakonia på Peloponnes. På 500-tallet f.Kr. var det igjen en fabrikasjon av en bemerkelsesverdig serie av vaser i stor størrelse med mytologiske motiver og østlig-asiatisk orientert dekor, og dessuten en rekke relieffer i terrakotta, såkalte meliske relieffer, dokumentert til perioden 470 til 416 f.Kr. I 416 f.Kr. ble Milos angrepet og herjet av Athen i Peloponneskrigen, og befolkningen solgt til slaveri, noe som antagelig også var slutten på den stedegne kunstframstillingen.

Konflikten med Athen

Bjørnesteinen ved kysten av Milos

Den greske historikeren Thukydides skrev i sin Historien til peloponneserkrigen om hvordan Athen i 416 f.Kr. angrep Milos for at øya, som i utgangspunktet var nøytral, for at øyboerne nektet å betale skatt og bli med i Athens allianse mot Sparta.

Antonio Vassilacchi (1556–1629), var en kunstmaler som kom fra Milos.

Invasjonen av Milos skjedde i den andre fase av peloponneserkrigen (431 til 404 f.Kr.). Øyboerne på Milos hevdet å være av spartansk opprinnelse, men hadde holdt seg nøytrale gjennom konflikten mellom Athen og Sparta. I 426 f.Kr. hadde Athen utført en kortvarig og overfladisk angrep på øya, men trakk seg raskt tilbake ettersom de var i åpen konflikt med Sparta. I 425 f.Kr. krevde Athen overherredømme over øya og krevde dessuten skatt. Det andre angrepet på Milos skjedde fem år etter at Athen og Sparta hadde signert en fredsavtale og en del historikere mener at Athens angrep på Milos i 416 f.Kr. var motivert av imperialistisk ekspansjon.

Sommeren 416 f.Kr. gikk athenerne i land på øya med en hær på over 3000 soldater, ledet av hærførerne Kleomedes og Tisias. De sendte sendebud av sted for å forhandle en overgivelse, tilbød å spare øyboerne om de ble med i Det athenske sjøforbundet og dessuten betalte skatt til Athen. Meliserne nektet å ta imot dette ultimatumet og athenerne beleiret byen og trakk de fleste soldatene vekk fra øya for å benyttes andre steder. I måneder motsto øyboerne beleiringen, men med forsterkninger fra Athen og hjelp fra forrædere på Milos, erobret athenerne byen i løpet av vinteren. I kjølvannet, hvilket var vanlig i antikken etter en langvarig beleiring, henrettet athenerne alle voksne menn de kom over, og solgte kvinner og barn til slaveri. Deretter bosatte de 500 av sine egne kolonister på øya.

Det neste året (415 f.Kr.) skrev den athenske tragedieforfatteren Evripides sitt drama Trojanerinner, som fortalte om vanskelighetene med å erobre kvinner, lokalisert til den legendariske fortiden av Den trojanske krig.

Da Athen ble beseiret av Sparta ved slutten av peloponneserkrigen, ble de meliske overlevende, som hadde bosatt seg i Sparta, gitt tilbake sine hjem på Milos av den spartanske hærføreren Lysandros.

Senere historie

I den frankiske perioden var øya formelt en del av hertugdømmet Naxos, unntatt for noen få år i tiden(1341–1383 da den var et eget herredømme under Marco Sanudo og hans datter fra republikken Venezia.

I 1566 overga Venezia øya til de osmanske tyrkere som hersket over øya fram til 1830 da øya grunnet den greske uavhengighetskrigen ble gjenforent med den nye uavhengige staten Hellas.

Geografi

Flyfoto av Milos og øyene rundt.

Den bratte klippene ved stranden Tsigrado

Milos er den sørvestligste øya i Kykladene, 120 km utenfor kysten av Lakonia på Peloponnes. Fra øst til vest måler den rundt 23 km, fra nord til sør 13 km, og dens areal er beregnet til utgjøre 151 km². Den største delen av øya er kupert og preget av berg og åser, og det største fjellet er Profitis Elias 748 meter i vest. Som resten av øyene i nærheten er Milos av vulkansk opprinnelse, med tuff, trakytt og obsidian blant de mest vanlige bergartene. Den naturlige havnen er i en hulning i øyas hesteskoform grunnet et tidligere vulkansk krater og som har en dybde på 130–55 meter strekker seg inn fra nordvest slik øya nærmest består av to halvdeler i omtrent samme størrelse (se flyfoto), og hvor langtangen som knytter de to halvdelene sammen ikke er mer 18 km bred. I en av grottene på sørkysten er heten fra vulkanen fortsatt merkbar, og på den østlige delen av havnen er det varme, svovelholdige kilder.

Antimelos eller Antimilos, 21 km nordvest for Milos, er en ubebodd masse av trakytt, tidvis kalt for Erimomilos («Ørken-Milos»). Kimolos eller Argentiera, 1.6 km i nordøst, var berømt i antikken for sine fikener og blekjord eller valkleire (som har en egenskapen at den kan suge opp fett og olje og derfor har vært benyttet som vaskemiddel). Kimolos hadde også en betydelig by i antikken, ruiner dekket klippehøyden som senere ble oppkalt etter apostelen Andreas. Polyaigos (også kalt for Polinos, Polybos eller Polivo — alternativ staving Polyaegos) ligger 2 km sørøst for Kimolos, og var i sin et stridsemne mellom øyboerne på Kimolos og Milos, men er i dag ubebodd.

Havnebyen er Adamantas, og fra denne er det en stigning opp til et platå over havnen hvor hovedbyen Plaka er lokalisert, og Kastro som ligger på en høyde over denne igjen, og andre landsbyer. Den antikke byen på Milos lå nærmere havneinngangen enn Adamas og dekket skråningen mellom landsbyen Trypiti og landingsplassen ved Klima. Her er det et amfiteater fra romersk tid og en del levninger fra bymuren og andre bygninger, en med en vakker mosaikk som ble funnet av den britiske skole i Athen i 1896. Tallrike høyverdige kunstverker har blitt avdekket på dette stedet, mest kjent er Venus fra Milo, kjent fra sitt latinske navn, men framstiller egentlig den gresk kjærlighetsgudinnen Afrodite (Aphroditē tēs Mēlou), og står i dag på museet Louvre i Paris. Andre statuer var av Asklepios (i dag i British Museum) og Poseidon og en arkaisk Apollon, begge i museet i Athen. Andre landsbyer er Triovasalos, Peran Triovasalos, Pollonia og Zefyria (Kampos).

Klima

Milos har et middelhavsklima, Köppens klimaklassifisering Csa, med milde, regnfylte vintre og varme til tørre somre.

Naturlige ressurser

Den høyeste fjelltoppen på er 748 meter.

Bukta på Milos.

Sammensatt oversiktsbilde av Milos sett fra fjellet Profitis Elias nær toppen.

Bentonitt, perlitt, pozzolana (pulvis puteolanus) og små kvanta av kaolinitt blir aktivt innsamlet via dagbrudd på Milos og solgt til hele verden. I tidligere tider ble det også utvunnet barytt, svovel, gips og framstilt kvernsteiner. Plinius den eldre noterte at Milos hadde den rikeligste kilden av svovel i den antikke verden. I antikken ble alun (dobbeltsulfat) på Milos anerkjent nest etter den til Egypt. Melitisk jord ble benyttet som fargepigment av antikkens kunstnere. Milos var også en kilde for obsidian i neolittisk tid i Egeerhavet og østlige Middelhavet. Appelsiner, oliven, vanlig sypress, blomsterarter innen tamariskfamilien, vestlig einer og jordbærtrær vokser over hele øya, som ellers er for tørr for å ha noen rikelig vegetasjon. Vinranker, bomull og bygg er de viktigste jordbruksproduktene.

Strendene på Milos

Det er rundt 70 strender på Milos, noe som gjør øya velegnet for turister. Hivadolimnistranden er den lengste på rundt 1 km. De øvrige strendene, listet fra nord: Sarakiniko, Papafragas, Kapros, Pachena, Alogomantra, Konstantinos, Mitakas, Mantrakia, Firopotamos, Nerodafni, Lakida, Plathiena, Fourkovouni, Areti, Pollonia, Gourado og Filakopi. Fra sør: Firiplaka, Paliochori, Provatas, Tsigrado, Agia Kyriaki, Psaravolada, Kleftiko, Gerontas, Gerakas, Agios Sostis, Mouchlioti, Katergo, Spathi, Firligos, Pialothiafes, Kalamos, Krotiraki, Psathi, Svoronou og Sakelari. Fra vest: Agios Ioannis, Sikiagrotten, Agathia, Triades og Ammoudaraki. Fra øst: Voudia, Thalassa, Paliorema, Tria Pagidia og Thiafes. I den store bukta midt på øya: Hivadolimni, Lagada, Papikinou, Fatourena, Klima, Skinopi og Patrikia. Strendene i nord og sør og de i bukta er de fremste turistmålene. De østlige strendene er meget stille, og det samme gjelder også de i vest.

Demografi

Øya har historisk sett hatt et stort antall beboere. Mens det på slutten av 1800-tallet lå opp under 20 000, har den i løpet av 1900-tallet sunket jevnlig grunnet utvandring, fram til på 1980-tallet da den moderne turistindustrien begynte å utvikle seg i Hellas og har da stabilisert seg og vokst noe de siste tiårene.

Historisk befolkningstall

År	Øyas befolkning
1907	17 638
1991	4 380
2001	4 771
2011	4 977

Kjente personer

• Antonio Vassilacchi (1556–1629), kunstmaler
• Diagoras (400-tallet f.Kr.), filosof

Vennskapsøyer

• Shōdoshima, Japan

Litteratur

• Bosworth, A.B. (2005): «Athens and Melos» Arkivert 5. oktober 2009 hos Wayback Machine. i: Shelton, Dinah L.: Genocide and Crimes Against Humanity. Gale Cengage, enotes.com.
• Chalk, Frank; Jonassohn, Kurt (1990): History and Sociology of Genocide: Analyses and Case Studies. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-04445-3. s. 65–66.
• Connor, W. Raymond (1984): Thucydides. Princeton: Princeton University Press. s. 151.
• Renfrew, Colin & Wagstaff, Malcolm (red), (1982): An Island Polity, the Archaeology of Exploitation in Melos, Cambridge, Cambridge University Press.
• Renfrew, Colin (red.), (1985): The Archaeology of Cult, the Sanctuary at Phylakopi, London, British School at Athens and Thames & Hudson.
• Seaman, Michael G. (1997): «The Athenian Expedition to Melos in 416 B.C.» i: Historia 46, s. 385–418.
• Thukydides (1954): The Peloponnesian War. Harmondsworth: Penguin.
• Torrence, R. (1979): «Macrocore production at the Melos obsidian quarries» i: Lithic Technology. Bind 8, s. 51–60.

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Milos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Mílos» i: Global Volcanism Program, Smithsonian Institution.
• Desalination from wind in Milos Island Arkivert 11. desember 2015 hos Wayback Machine. (PDF). Ios Aegean Energy Agency