Heinrich Schütz

betydelig tysk komponist fra tidligbarokken

Heinrich Schütz (født  8. oktoberjul./ 18. oktober 1585greg. i Köstritz, Thüringen, død 6. novemberjul./ 16. november 1672greg. i Dresden) var en tysk barokk-komponist og organist.

Heinrich Schütz
Født8. okt. 1585[1]Rediger på Wikidata
Bad Köstritz[2][3]
Død6. nov. 1672[4][5][6][7]Rediger på Wikidata (87 år)
Dresden[8][3]
BeskjeftigelseKomponist, organist Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
Periodebarokkmusikk
Sjangre/
former
Opera, motett, kantate, madrigal
InstrumentOrgel
IMDBIMDb

Schütz blir regnet som den største tyske komponisten før Bach, og er ved siden av Claudio Monteverdi en av 1600-tallets viktigste komponister. Man regner med at Schütz skrev den første tyske operaen, Dafne, som ble oppført i Torgau i 1627.

Trettiårskrigen, gjentatte pestepidemier og sosiale omveltninger preget mye av Schütz' skapende periode. Han begynte karrieren med å skrive store flerkorsverk inspirert av venetiansk stil, men etter hvert som forholdene for kulturell utfoldelse forverret seg ble han tvunget til å skrive mye av sin musikk for små besetninger.

Det meste av det som er bevart etter Schütz, er vokal kirkemusikk. Han var en av tidens beste organister, men det finnes ikke bevart ren instrumentalmusikk etter ham, heller ikke verdslig musikk. Det var bare kirkemusikken hans som ble publisert, men selv om en tar hensyn til verk som bare er kjent fra biblioteksopptegnelser og andre kilder finner man hovedsakelig vokalverk, så sannsynligvis var ikke instrumentalmusikk hovedoppgaven i hans lange gjerning som kapellmester ved kurfyrstens hoff i Dresden.

Biografi rediger

Oppvekst rediger

Heinrich ble født inn i en framstående borgerlig familie av frankisk opprinnelse[9] som den nest eldste av Christoph Schütz' og Euphrosyne Biegers åtte barn. Da han var fem år gammel flyttet familien fra Köstritz i Øst-Thüringen til Weißenfels i Sachsen-Anhalt, hvor faren overtok gjestehuset «Zum güldenen Ring» etter sin far. Senere kjøpte han et gjestehus til som han kalte «Zum Schützen». Christoph fikk en framstående posisjon i byen, og ble etter hvert borgermester. Sine barn ga han en grundig utdanning, også musikalsk. To av Heinrichs fire yngre brødre, Benjamin og Georg ble velkjente jurister. Schütz var nært knyttet til familien hele livet, og ser ut til å ha hatt et spesielt nært forhold til broren Georg.

I 1598 overnattet landgreve Moritz von Hessen-Kassel i Christophs gjestehus. Greven var en kyndig musiker og habil komponist, og da han fikk høre Heinrich synge innså han straks guttens talent, og oppfordret foreldrene til å sende ham til grevens hoff i Kassel. Foreldrene hadde motforestillinger mot at Heinrich skulle slå inn på en musikalsk løpebane, men greven fristet med utsikter til en allsidig utdannelse, og foreldrene ga til slutt etter. Oppholdet ved hoffet i Kassel startet i 1599, og greven holdt løftet sitt: Heinrich sang i koret samtidig som han gikk på grevens akademi Collegium Mauritanum, og fra 1607 bekostet greven studier i juss og etymologi ved universitetet i Marburg[10] samtidig som Heinrich studerte orgelspill og komposisjon.

Venezia rediger

 
Ukjent musiker, tidligere antatt å forestille Schütz.[11] Rembrandt, 1633 Corcoran Gallery of Art, Washington, D.C.

Landgreve Moritz besøkte Marburg i 1609 og ga Schütz følgende oppfordring: «siden den viden kjente, men ganske gamle musiker og komponist Giovanni Gabrieli, fremdeles er i live, ville jeg ikke gått glipp av sjansen til å høre ham og lære noe av ham».[12] Oppfordringen ble fulgt opp av et toårig stipend som skulle brukes til å studere hos Gabrieli. Schütz skrev senere at han først fant det vanskelig å komponere, og angret på at han hadde forlatt studiene i hjemlandet. Men det må ha gått bedre etter hvert, for Gabrieli brukte Schütz' store framgang i komposisjon og orgelspill som begrunnelse til å oppfordre grev Moritz til å forlenge stipendet med et tredje år. Schütz avsluttet de to første årene med å gi ut madrigalsamlingen Il Primo libro di Madrigali, og dediserte den til greven. Også etter det tredje året ble han sterkt oppfordret om å fortsette, noe han også gjorde, nå med støtte fra foreldrene som antakelig var blitt mer positivt innstilt til sønnens musikalske interesser. Gabrieli og Schütz knyttet åpenbart et tett personlig vennskap, og på dødsleiet forærte Gabrieli en av sine ringer til Schütz, som på sin side alltid omtalte Gabrieli med den største ærbødighet og regnet han som sin eneste lærer.

Politisk kasteball rediger

Etter at Schütz var tilbake i Kassel i 1613 fikk han stilling som andreorganist ved landgreve Moritz' hoff. I august 1614 skrev kurfyrst Johann Georg I. av Sachsen i Dresden til landgreven og ba om å få låne en organist ved navn Schütz. Dette fikk han, men nektet deretter å levere ham tilbake. Grev Moritz, som jo hadde bekostet Schütz' utdannelse, forsøkte i en rekke henvendelser å få tilbake sin musikalske juvél, men på grunn av den politiske situasjonen var greven avhengig av å stå på god fot med kurfyrsten og måtte til slutt akseptere at Schütz forble i kurfyrstens «eie».[13] I august 1615 ble Schütz fungerende kapellmester ved kurfyrstens hofforkester i Dresden, på den tiden Tysklands ledende hoffkapell. Den formelle tittelen Konsertmeister fikk han ca. 1619 og beholdt den resten av livet. Samme år publiserte han Psalmen Davids og giftet seg med den atten år gamle Magdalena Wildeck.

Som kapellmester hadde Schütz overoppsikten med hoffkapellets medlemmer og var ansvarlig for all musikk ved hoffet: kirkelig såvel som verdslig – til underholdning, ved gudstjenestene og ved politiske anledninger. Dessverre er hans dramatiske verdslige verk (syngespill og balletter) forsvunnet da det vanligvis bare var teksten som ble trykt.

Trettiårskrigen rediger

 
Heinrich Schütz 1627, året Dafne ble oppført

I 1618 brøt trettiårskrigen ut med en så ødeleggende virkning at den kostet drøyt en tredjedel av den tyske befolkningen livet. Kulturlivet ble selvsagt sterkt skadelidende, og Schütz skrev: «Som følge av den vedvarende og farlige krigen i vårt kjære tyske fedreland er den seriøse musikken i store vansker og ligger mange steder helt nede».[14] Følgelig måtte han sette ned kravene til oppføringspraksis og orkesterstørrelse «slik at talentet Gud gav meg i denne edle kunst ikke skal forbli uvirksomt, men i det minste skape noe».[15][16] I tillegg til krigen kom gjentatte pestepidemier.

Heinrich og Magdalena Schütz fikk to døtre, Anna Justina, født i 1621, og Euphrosyne, født i 1623. Ektefellene var nært knyttet til hverandre, og da Magdalena døde allerede i 1625, tok Heinrich det svært tungt og giftet seg aldri om igjen. Schütz opplevde at alle hans kjære døde, som broren Georg og begge døtrene.

For å ikke miste kontakten med trendene i tidens musikkliv, reiste Schütz til Italia i 1628 og oppholdt seg der et år. Det er tenkbart at han møtte Claudio Monteverdi, men det er ikke sikkert. Oppholdet ga Schütz mange nye impulser, for eksempel begynte han å skrive i den nye deklamatoriske monodiske stilen som blant annet Monteverdi hadde vært med på å utvikle. Også den første boken i Symphoniae sacrae som han publiserte etter han vendte tilbake til Tyskland i 1629, viser tegn på impulser fra oppholdet i Italia.

Hoffkapellet i Dresden hadde på denne tiden så store problemer med å forsørge og lønne medlemmene at Schütz stadig forsøkte å finne arbeid utenfor Dresden. Han var derfor glad for å kunne takke ja til et tilbud fra kong Kristian Kvart i København om å lede musikken ved store bryllupsseremonier. Schütz oppholdt seg i København i årene 1633–1635 og 1642–1644, og fungerte der som dansk overkapellmester. Ellers arbeidet han som musikalsk rådgiver ved fyrstehoffene i Hannover, Wolfenbüttel, Gera, Weimar og Zeitz. I anledning prins Heinrich II. Posthumus Reuß' gravferdsseremoni komponerte Schütz i 1635/36 Musikalische Exequien, hans største og viktigste komposisjon for slike anledninger. I 1636 publiserte han første del av Kleinen geistlichen Konzerte og andre del i 1639. Høydepunktet av hans publikasjonsvirksomhet kom på slutten av 1640-årene med andre del av Symphoniae sacrae i 1647, i 1648 Geistliche Chormusik og i 1650 tredje og siste del av Symphoniae sacrae.

Sene år rediger

 
Forfalsket portrett[17]

Fra 1645 sendte Schütz stadig søknader om å få pensjonere seg, med sine 60 år følte han seg gammel og hoffkapellet lå uansett nede. Kurfyrst Johann Georg I. avviste alle søknadene, ofte uten å svare eller ved å returnere brevene ulest.[18] Da Johann Georg I døde i 1656, slo sønnen og etterfølgeren Johann Georg II. sammen sitt eget og farens hoffkapell og ga Schütz den etterlengtede pensjonen, samt tittelen «ältesten Kapellmeister» som han beholdt til sin død.

Schütz nøt sitt otium i Weißenfels, stedet der han vokste opp. Fra denne tiden stammer «Lukaspasjonen» (rundt 1664), «Matteuspasjonen» (1665) og «Johannespasjonen» (1666), samt «Weihnachtshistorie» (1664). Han siste verk er en fullstendig tonesetting av Salme 119 (1671), oppdelt i 11 motetter med et tilhørende tysk magnifikat og musikk til Salme 100. Salme 119 er Bibelens lengste, og hele verket er gjennomgående dobbeltkorig. Siden dette er hans siste verk kalles det også «Schwanengesang».

Schütz døde i Dresden 87 år gammel og ble gravlagt i den gamle Frauenkirche i Dresden. Gravstøtten forsvant da den gamle kirken ble revet i 1727.

Musikalsk stil rediger

 
Tittelsiden til
Psalmen Davids

Heinrich Schütz regnes som tidligbarokkens mest betydelige tyske komponist. Selv om han opprinnelig fikk organistutdanning, komponerte han nesten bare vokalmusikk. Etter de tidlige madrigalene med italiensk tekst skrev han framfor alt vokalmusikk til tyske bibeltekster, både for gudstjenester og til underholdning ved det fyrstelige taffel. Schütz selv så det nok som sin hovedoppgave å skaffe til veie musikk for spesielle anledninger, som store hoff-fester og politiske evenementer.

Schütz startet sin karriere i et strålende hoffmiljø og levde fram til sin kones tidlige død et lykkelig familieliv, men sammenfallet av trettiårskrigen, epidemier og sosiale omveltninger førte til noe han selv beskrev som en «nesten uutholdelig tilværelse».[19] I bare liten grad gjenspeiles disse livserfaringene i musikken hans – komponister på hans tid skildret sjelden sine egne følelser, men betraktet seg, og ble betraktet, som håndverkere som produserte det tjenesteherren krevde av dem.

Schütz' komposisjoner er påvirket av læreren Gabrieli, av Monteverdi og av nederlandske 1500-tallskomponister. Tidlig i karrieren komponerte Schütz musikk i et stort og ekspansivt format, men musikken ble etter hvert enklere og nærmest spartansk, en stil som kulminerer med pasjonene. De forverrede sosiale forholdene er den mest sannsynlige årsaken til denne utviklingen.

Schütz innførte den nye italienske konserterende stilen med obligat generalbass til Tyskland og forente den med tysk bibelprosa. Hans mesterlige «oversettelser» av tyske tekster til musikk – preget av erfaringene med den italienske madrigal – har alltid trollbundet publikum. Bortsett fra bibelprosaen, med særlig vekt på Salmenes bok, satte han sjelden tekst til rim eller strofisk tekst. Dette kan skyldes at han ikke fant tyske tekster etter det italienske madrigal-mønsteret og ikke så seg i stand til å skrive slike selv. Schütz samarbeidet uansett med kjente diktere, for eksempel førte samarbeidet med Martin Opitz til pastoralkomedien Dafne. Musikken er tapt, og man vet ikke sikkert om dette var en gjennomkomponert opera eller et teaterstykke med musikk.

Ved siden av generalbass-stilen skrev Schütz i den eldre generalbass-frie stilen, som han holdt for å være et godt grunnlag for all komposisjon. Dette viste han i praksis, ikke bare i madrigalene, men også i Cantiones sacrae-motettene (1625) og i Geistliche Chormusik (1648). Schütz' spesielle særtrekk var måten han fusjonerte begge stilartene til enhetlige verk gjennom en virtuos omgang med vokalstemmene såvel som med de obligate instrumentene, og en variert håndtering av de forskjelligste besetninger, fra små enstemmige konserter til flerkorige, klangfulle verk. Også Schütz' samtidige anerkjente hans prestasjoner på dette feltet.

Schütz var en av de siste komponistene som skrev i en modal stil. Harmoniene hans oppsto mer som et resultat av at uavhengige stemmer havnet på samme vertikale linje enn av en følelse for funksjonell harmonikk – til gjengjeld oppviser mye av musikken hans en sterk tonal gravitasjon når den nærmer seg kadensene. Musikken inneholder mye imitasjon, men er strukturert slik at stemmene ikke nødvendigvis kommer inn etter samme antall taktslag eller med forutsigbar intervallavstand. Schütz' måte å komponere på fører ofte til intense dissonanser som skyldes en kontrapunktikk hvor de individuelle stemmene beveger seg korrekt lineært, men slik at resultatet blir en oppsiktsvekkende harmonisk spenning. Framfor alt viser musikken hans en enestående følelse for tekstens aksentuering og mening, ofte formidlet hjelp av tekniske figurer hentet fra musica poetica.

Schütz var en viktig formidler av nye musikalske ideer fra Italia til Tyskland, og fikk stor betydning for den tyske musikken som ble skapt etter hans tid. Den nordtyske orgelskoles røtter ligger hos Schütz (og hos nederlenderen Jan Pieterszoon Sweelinck). Denne musikken kulminerte i J.S. Bachs verker et århundre etter.

Mottakelseshistorikk rediger

I sin levetid ble Schütz titulert som parens nostrae musicae modernae, dvs. «vår moderne musikks far». I det første tyske musikkhistoriske verket fra 1650 ble han omtalt som «den aller beste tyske komponisten»[20], og på gravstøtten ble han betegnet som saeculi sui musicus excellentissimus, dvs. «århundrets mest fremragende musiker». Til Schütz' elever teller blant annet Christoph Bernhard, Matthias Weckmann, David Pohle, Johann Theile, Adam Krieger og Johann Vierdanck. Tross sitt ry i samtiden ble han glemt etter sin død, og forble glemt i 200 år.

Første gang Schütz ble utførlig nevnt etter glemselsperioden var i Carl von Winterfelds monografi (1834) over Giovanni Gabrieli. Senere gjorde korlederen Carl Riedel ham kjent gjennom sine egne bearbeidelser, først og fremst av pasjonene og Sieben Worte. Også Brahms oppførte noen av Schütz' verker. I 1885 begynte Philipp Spitta å publisere de første av Schütz' samlede verker, og i 1920-årene startet et intensivt arbeide med framfor alt motettene i Geistliche Chormusik. En konsekvens av arbeidet var at det i 1930 ble dannet et Heinrich Schütz-selskap, Internationale Heinrich-Schütz-Gesellschaft som arrangerer Schütz-festspill og Schütz-dager for å utbre kjennskapet til og forståelsen for hans musikk. En av selskapets grunnleggere, Hans-Joachim Moser, publiserte i 1936 den første Schütz-biografien, og i 1955 begynte selskapet å arbeide med en ny komplett utgave som i desember 2006 var kommet opp i 34 bind, og man regner med å komme opp i 45 bind. I 1979 begynte selskapet å gi ut årbøker med artikler om komponisten og relaterte emner.

 
Heinrich-Schütz-støtte i Dresden.

Publiserte verk rediger

Se fullstendig liste over Schütz' verk i Schütz-Werke-Verzeichnis.

Omtrent 500 enkeltstykker er bevart etter Schütz, de fleste er publisert i samlingene nedenfor:

  • Il primo libro de madrigali (første bok med madrigaler) (Venezia, 1611)
  • Psalmen Davids (Bok 1) (Dresden, 1619)
  • Historia der frölichen und siegreichen Aufferstehung ... (Historien om Jesu oppstandelse) (Dresden, 1623)
  • Cantiones sacrae (Freiberg, 1625)
  • Psalmen Davids (Bok 2) (Freiberg, 1628)
  • Symphoniae sacrae (Bok 1) (Venezia, 1629)
  • Musicalische Exequien (Dresden, 1636)
  • Kleine geistliche Konzerte (Bok 1) (Leipzig, 1636)
  • Symphoniae sacrae (Bok 2) (Dresden, 1647)
  • Geistliche Chormusik (Dresden, 1648)
  • Symphoniae sacrae (Bok 3) (Dresden, 1650)
  • Zwölf geistliche Gesänge (Dresden, 1657)
  • Psalmen Davids (revidert utgave av bok 2) (Dresden, 1661)
  • Magnificat
  • Weihnachtshistorie (juleoratorium) (Dresden, 1664)

Referanser rediger

  1. ^ Internet Movie Database, besøkt 25. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b MSR / Sjutts[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Heinrich Schutz, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Heinrich-Schutz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0061459[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Rifkin & Timms 1985: s 1
  10. ^ Heinrich Schutz (1585–1672): Kulturpatriotismus Und Deutsche Weltliche Vokalmusik – &Laquo; Zum Auffnehmen Der Music/Auch Vermehrung Unserer Nation: Elisabeth Rothmund
  11. ^ cf. Steude 1986, p. 58-61
  12. ^ Rifkin & Timms 1985: s 5
  13. ^ Rifkin & Timms 1985: s 7-12
  14. ^ „die löbliche Music von den anhaltenden gefährlichen Kriegs-Läufften in unserm lieben Vater-Lande Teutscher Nation nicht allein in grosses Abnehmen gerathen, sondern an manchem Ort gantz niedergeleget worden“
  15. ^ „damit mein von Gott verliehenes Talentum in solcher edlen Kunst nicht gantz ersitzen bleiben sondern nur etwas weniges schaffen und darreichen möchte“
  16. ^ Forord til første del av Kleinen geistlichen Konzerte, Leipzig, 1636)
  17. ^ Forfalskningen ble sannsynligvis laget til Schütz-jubileet i 1935 og skal forestille Heinrich Schütz anno 1670. Steude 1986, S. 58-61
  18. ^ Rifkin & Timms 1985: s 50
  19. ^ „nahezu qualvolle Existenz“
  20. ^ „den allerbesten teutschen Componisten“

Litteratur rediger

  • Brodde, Otto. Heinrich Schütz. Weg und Werk, Kassel 1979, ISBN 3-7618-0159-9
  • Eggebrecht, Hans Heinrich. Heinrich Schütz. Musicus Poeticus, Göttingen 1959, Wilhelmshaven 1984, ISBN 3-7959-0410-2
  • Gregor-Dellin, Martin. Heinrich Schütz. Sein Leben, sein Werk, seine Zeit, München 1987, ISBN 3-492-02919-1
  • Heinemann, Michael. Heinrich Schütz, Rowohlt, Hamburg 1994, ISBN 3-499-50490-1
  • Heinemann, Michael. Heinrich Schütz und seine Zeit, Laaber, 1993, ISBN 3-89007-116-3
  • Heinemann, Michael. Heinrich Schütz in Kassel und Venedig, i: Heiner Borggrefe, Vera Lüpkes, Hans Ottomeyer (red.): Moritz der Gelehrte. Ein Renaissancefürst in Europa, 1997, s. 301ff., ISBN 3-932353-04-8
  • Moser, Hans Joachim. Heinrich Schütz. Sein Leben und sein Werk, Kassel, 1936
  • Rifkin, Joshua og Timms, Colin. North European Baroque Masters. The New Grove. Redigert av Stanley Sadie. London: Papermac. ISBN 0-333-39018-0.
  • Rifkin, Joshua. Henrich Schütz. Auf dem Wege zu einem neuen Bild von Persönlichkeit und Werk. Schütz-Jahrbuch 1987. Kassel: Bärenreiter, 1987. ISBN 3-7618-0819-4.
  • Roth, Fritz. Restlose Auswertung von Leichenpredigten und Personalschriften für genealogische und kulturhistorische Zwecke, bd. 2 R 1878
  • Schütz-Jahrbuch, redigert av Walter Werbeck, i forbindelse med Werner Breig, Friedhelm Krummacher ogEva Linfield, Bärenreiter-Verlag Kassel 1979ff. ISBN 978-3-7618-1684-4
  • Steingard, Vladimir; Elisabeth Sobol (overs.): Heinrich Schütz: Persönlichkeit, Schaffen, Kompositionsstil: Eine neue Monographie-Konzeption. Monsenstein Vannerdat, MV-Wissenschaft, 2007, ISBN 978-3-86582-530-8
  • Steude, Wolfram. Zum gegenwärtigen Stand der Schütz-Ikonographie., i: Schütz-Jahrbuch 1985/86. Kassel: Bärenreiter 1986, s. 50–61, ISBN 3-7618-0778-3
  • Wada, Mara R. Heinrich Schütz as Artistic Director of the Great Wedding, i: German Court Culture and Denmark. Wiesbaden: Harrassowitz 1997, s. 221–278, ISBN 3-447-03899-3

Eksterne lenker rediger

Noter