Musica poetica
Musica poetica er et begrep fra 1500- og 1600-tallets musikkteori som betød komposisjon.[1]
Under henvisning til Aristoteles skilte man mellom musica theoretica, musica practica og musica poetica. Med poetica mente man poiesis i betydningen «skape/lage», og altså ikke poesi i moderne betydning. Begrepet dukket første gang opp i Nikolaus Listenius' Rudimenta Musicae Planae (Wittenberg, 1533), deretter som verktitler hos Heinrich Faber (1548), Joachim Burmeister (1606), Johann Andreas Herbst (1643) med flere.
Musica Poetica ble delt inn i sortisatio og compositio. Med sortisatio forsto man sponan «allsang» og gav ulike eksempler som villanellas, cantica rustica og «bawrenlieder», mens for compositio ble bare Contrapunkt nevnt.
Litteratur rediger
- Hans Heinrich Eggebrecht, Terminologie der musikalischen Komposition, Steiner, Wiesbaden 1996. ISBN=3515070044
- Heinrich Faber: Musica Poetica, Hof 1548.
- T. D. Jones: Passions in Perspective: An Analytical Discussion of the Three Passion Settings of Heinrich Schütz (1585-1672) against their Historical and Stylistic Backgrounds, doktorgradsavhandling, University of Birmingham, UK, 2000.
- Heinz von Loesch, Der Werkbegriff in der protestantischen Musiktheorie des 16. und 17. Jahrhunderts. Ein Mißverhältnis, Olms Verlag, Hildesheim 2001. ISBN=3487114461
Referanser rediger
- ^ Ref. Eggebrecht: Terminologie der musikalischen Komposition. s. 26.